Kritisk raseteori er et kolonialistisk prosjekt

Tradisjonen er uløselig knyttet til en amerikansk virkelighet, men virkelighetsforståelsen skal brukes globalt, nærmest uavhengig av kultur, skriver Torkel Brekke.

Torkel Brekke

Publisert: 17. august 2020

La oss starte med et tankeeksperiment. Det er år 2050 og India er blitt verdens ledende land økonomisk, kulturelt og vitenskapelig. Et innflytelsesrikt miljø av indiske forskere trenger et nytt begrepsapparat for å beskrive og endre kastesystemet i landet, som fortsetter å undertrykke millioner. I deres begrepsverden deles verden i høye og lave kaster, med kasteløse på bunnen. De diskuterer problemer som «høykaste-privilegier» og «høykaste supremacy», strukturer og ideologier som skaper fattigdom og vold. Og siden India nå er dominerende, overtar forskere og aktivister i resten av verden disse analytiske brillene og snakker om hvordan de samme strukturene gjennomsyrer for eksempel det norske samfunnet.

Jeg kommer tilbake til tankeeksperimentet, men først: i Norge og en rekke andre land har vi viktige debatter om diskriminering. De fleste som deltar er enige om at diskriminering faktisk forekommer, og at vi bør utforme politikk for å redusere eller fjerne den, men derfra begynner en del grunnleggende uenigheter å gjøre seg gjeldende, og de er blitt svært tydelige i debattene som har gått om rasisme i vår og i sommer.

I norsk dagligspråk har man fått en del nye begreper, som ikke bare er uegnet til å beskrive norsk virkelighet, men som også skaper uenighet og krangel. Disse begrepene handler i stor grad om hudfarge, ikke minst om hva det vil si å være hvit, svart og farget. Vi snakker om hvithet, hvit overlegenhet (white supremacy) og hvite privilegier. De kommer fra en fagtradisjon som kalles kritisk raseteori, eller Critical Race Studies (CRT), og vi bør se nøye på hva som gjør at CRT bidrar til å gjøre debatten både sintere og mer forvirret. For dét gjør den.

Opprinnelsen til CRT er enkel å forklare. Den oppsto fordi mange svarte i USA – åpenbart med rette – var og er skuffet over mangelen på reell rettferdighet til tross for at raseskillet gradvis ble formelt opphevet fra 1950- til midten av 1960-tallet. Den sentrale skikkelsen i den intellektuelle reaksjonen som ble til CRT, var Derrick Bell (1930-2011), borgerrettighetsaktivist og Harvards første svarte professor i rettsvitenskap fra 1969. Hvis man skal tidfeste starten av CRT nøyaktig, vil jeg si at Bells inntreden på Harvard er startskuddet. En god utforsking av Bells liv og arbeid er en lang artikkel med tittel «Derrick Bell and me», skrevet av venn og Harvard-kollega Randall L. Kennedy.

Det er åpenbart at CRT også har som forutsetning lange idéhistoriske linjer tilbake til både svarte intellektuelle i USA og europeisk filosofi. Uten den evige dialogen – og krangelen – med marxistisk orienterte rettsvitere, som vil gi forrang til klasse i stedet for rase, ville CRT ikke hatt en egen identitet.

Utover 1970-tallet fulgte en lang rekke forskere ved USAs universiteter i Bells fotspor, og de viktigste er kanskje Richard Delgado og Jean Stefancic, begge ved University of Alabama Law School, men man bør også nevne en enormt innflytelsesrik forsker som Cheryl I. Harris, i tillegg til en ny generasjon med teoretikere både i USA og Storbritannia, spesielt innen utdanningsforskning. Som vitenskapelig program bærer CRT tydelig preg av å ha blitt drevet fram av rettsvitere som brukte tid og krefter også på samfunnsvitenskap og historie, når de ikke var opptatt av å analysere rettsavgjørelser. Resultatene er høyst blandet, men ofte er fagartikler og -bøker inspirert av CRT ikke annet enn programerklæringer om usynlig og allestedsnærværende rasisme og hvit overlegenhet. Dette ser vi i begrepet hvit overlegenhet, som er et godt sted å begynne for å få øye på den manglende vitenskapeligheten i kjernen av CRT.

W .E. B. Du Bois (1868-1963) skrev om white supremacy og white superiorityallerede tidlig på 1900-tallet, og begrepene er sentrale for Bell, men det er definisjonen gitt av Frances Ansley (Tennessee) – i en fotnote i en artikkel fra 1989 – som er mest kjent. Hun skrev at med hvit overlegenhet mente hun ikkeideologien og handlingene til selverklærte rasister, men et helhetlig system. Ansleys oppsummering er sitert og gjengitt i hundrevis av senere artikler og bøker av helt sentrale CRT-representanter som Richard Delgado, Cheryl I. Harris og David Gillborn. Og det er selvsagt det samme begrepet som går igjen i årets bestselger i USA, White fragility.

«Hvor finnes hvit overlegenhet? Hvilke former tar den? Hvordan skal vi måle dette?». Slike åpne spørsmål blir meningsløse i rammen av CRT, fordi målet består i å få alle til å bøye seg for en bestemt forståelse av verden – og helst skamme seg over eventuell nøling, fordi også den er uttrykk for rasisme. Så når David Gillborn skriver en artikkel med tittelen «Education policy as an act of white supremacy» – en ganske typisk tittel for CRT – ser han rasismen som innbakt i britisk utdanning, og den empiriske analysen hans framstår som spill for galleriet. CRT bruker altså et begrep om hvit overlegenhet som er helt forskjellig fra det som brukes i tradisjonelle samfunnsvitenskaper som studerer rasisme, og det gjør man bevisst for å distansere seg fra forskningen som gjøres om rasistiske grupper med mer normale sosiologiske eller statsvitenskapelige perspektiver.

Som liberaler får jeg tåle at en hel fagtradisjon eksplisitt forsøker å sette en strek over det liberale politiske prosjektet som setter individet i sentrum, men CRT som vitenskapelig program inneholder altså en rekke grunnsetninger som er dypt problematiske. Man hevder at folkegrupper som har vært undertrykt av hvite, deler en erfaring som skaper et fellesskap. Hvite mennesker utgjør en gruppe som har undertrykt grupper med annen hudfarge, og alle fargede i verden utgjør et fellesskap gjennom erfaringen med å bli undertrykket. Dette synet er for eksempel gjengitt i Delgado og Stefancic sin sentrale introduksjonsbok til CRT.

Hvis man synes det er rart å omtale svarte eller hvite menneskers erfaringer som en enhetlig sak, blir det ikke mindre rart å hevde at asiatere som gruppe deler en erfaring med undertrykkelse. Slikt kan knapt tas på alvor i fagdisipliner med et minimum av respekt for empiriske studier av kultur og historie. CRT slik den vanligvis praktiseres, inneholder en rekke andre problemer, men denne antagelsen isolert sett, om at verden kan deles i hvite undertrykkere og fargede undertrykte, bør gjøre oss skeptiske.

Det er ikke så rart at et slikt verdenssyn gir seg utslag i språk og begreper som ofte er militaristiske. «Militaristisk» er ikke mitt ord. Det har jeg lånt av Randall L. Kennedy, altså Derrick Bells venn, men også intellektuell motstander på Harvard Law School. Kennedy, også han svart akademiker, skrev en kritikk av sentrale CRT-teoretikere i 1989, hvor han blant annet sa:

«The militarization of discourse also increases pressure on intellectuals to ‘choose sides’ and to display loyalty to the side chosen. In such a setting, disagreement becomes attack and dissent becomes betrayal.»

Altså: Man tvinges til å velge side og være lojal overfor siden man har valgt. Uenighet blir til angrep, og dissens til svik. Kennedy beskriver her for over 30 år siden en utvikling mot så skarpe fronter i akademisk litteratur om rasisme, at det ville ødelegge grunnlaget for debatt. Det hører til historien at Richard Delgado svarte på kritikken til Kennedy ved å si at svarte og hvite ikke har felles mål, så konstruktiv vitenskapelig debatt er dermed unødvendig.

Dette militaristiske språket er lett gjenkjennelig i en del av de nyere publikasjonene som bruker CRT som perspektiv. To kjappe eksempler: David Gillborn og Danny B. Martin er anerkjente forskere og begge underviser om CRT i utdanningsvitenskap. Begge har nylig skrevet artikler om skolens «uerklærte krig» og «systematiske vold» mot svarte barn. Poenget mitt er selvsagt ikke å si at man ikke har problemer med skolesystemet i Storbritannia og USA. Men hvis man mener at undervisning og skolefag er systemisk og epistemologisk krig og vold begått av hvite mot svarte, og spesielt hvis man hevder dette på tynt empirisk grunnlag, da er det vanskelig å få til en konstruktiv dialog om hvordan skolehverdagen til barn kan bli bedre.

CRT har framstilt seg som et svar på hvit kolonialisme i 50 år. Men slik jeg ser det, er CRT også selv en fagtradisjon som jobber systematisk for intellektuell og akademisk kolonisering. Det er tre aspekter ved denne koloniseringen. For det første er CRT opprinnelig en akademisk disiplin, nemlig innen rettsvitenskap, som vil pådytte en rekke andre fag i samfunnsvitenskap og humaniora sitt begrepsapparat. For det andre er CRT en fagtradisjon som er uløselig knyttet til en amerikansk virkelighet, men som mener å ha funnet en virkelighetsforståelse som skal brukes globalt, nærmest uavhengig av kultur, fra Norge til India. For det tredje er CRT en teori som krever at også dagligspråket vårt skal innta bestemte begreper og perspektiver som del av et politisk program for å endre vår bevissthet. Rase er nå begrepet som skal forklare om ikke alt, så i hvert fall veldig mye.

Og da er vi tilbake i tankeeksperimentet om India. Det er ikke sikkert du synes fortellingen min var særlig god, men det er en større mening med den her fordi den peker på et sentralt trekk ved CRT, nemlig rollen som gis til skjønnlitterære framstillinger i stedet for vanlige vitenskapelige argumenter. CRT har nemlig som et sentralt syn at fortellinger ofte er bedre egnet til å formidle vitenskapelige poenger enn vanlig vitenskapelig språk. Liberal, fornuftsbasert argumentasjon fører ikke fram, mente Bell, en stoisk pessimist til det siste. En av grunntekstene til CRT er en novelle han skrev i 1992 med tittelen The Space Traders. Dette er historien om en framtid hvor hvite amerikanere selger sine svarte landsmenn til aliens fra en annen planet. Kanskje en slik science fiction-novelle fungerer i et klasserom med amerikanske studenter, men den forteller meg lite om Norge, og som skjønnlitteratur er den faktisk ganske svak.

Hvis vi skulle sammenligne rase og kaste som analytiske begreper for å forstå mangfold og diskriminering i det norske samfunnet i 2020, er jeg ikke sikker på hvilket som ville være mest nyttig av dem. For ikke å snakke om klasse eller klan. De har sikkert alle sine styrker og svakheter, men en konstruktiv bruk av begrepene forutsetter en viss grad av ydmykhet og respekt både i møte med meningsmotstandere og med empiri, noe som ofte mangler hos forskere inspirert av CRT.

Artikkelen er publisert i Morgenbladet 14.8.20.