Knirk og mistenksomhet

Under all støyen finner vi reelle problemer: Hat, diskriminering, historisk sjåvinisme og hverdagsrasisme. Alt dette finnes og burde være innlysende, på tross av ytre høyres forsøk på å tåkelegge med begrepsbruk.

Bård Larsen

Publisert: 1. mai 2024

Woke-sirkuset er i stor grad mediestyrt. Minst halve spetakkelet handler om å gjøre fem fjær til en hel hønsefarm, om å kunngjøre for veldig mange nysgjerrige at spesielle folk sier teite ting. Som om det skulle være noe nytt i verden.

Så kommer internettet til som sirkusarena. Opptil flere har gjort det til et levebrød å støvsuge nettet for idioter, raringer og ekstreme, og verdensveven leverer garantert. Det betyr ikke at vi bare kan fleipe bort woke. Likevel sier det noe.

Wokere og antiwokere beskylder hverandre for å importere kulturkrigen til Norge. Det skrives og kurateres og foredras og kurses og publiseres i det uendelige om ytringsfrihetens og åndslivets endelikt, mens ytringsfriheten og åndslivet for det meste humper ganske uskadd av gårde. Folk flest virker temmelig uberørt av den mest larmende progressive identitetspolitikken.

Noe vi mister litt av syne i kulturkrigen, er at også en del av de mer radikale posisjonene har en kime av sannhet i seg. Såkalt kritisk raseteori kan for eksempel fortelle oss noe om at majoriteten har temmelig innlysende blindpunkter når det gjelder å leve som minoritet. Da kan det være nyttig å utfordre det perspektivet.

Den muligheten er forbudt område i visse kretser. Jeg har selv, på sosiale medier, fått det inkvisitoriske spørsmålet «TROR DU ELLER TROR DU IKKE PÅ AT DET FINNES STRUKTURELL RASISME!!!???». Det spørs, sa jeg, og strøk med glans.

Sam Harris, en av den kritiske raseteoriens fremste kritikere, drar strikken i helt motsatt retning. Harris vil overvinne hele rasediskursen og woke-problematikken med «fargeblindhet». Med fargeblindhet menes å se på hvert enkelt menneske som et individ i et fellesskap uten tanke på hudfarge.

Det er en hyggelig, men ganske salongpreget tanke. Sagt på litt ufint, så kan det fremstå litt spissborgerlig, som når veldig rike mennesker sier at penger ikke betyr noe. Selv om Harris selv er klar over at ideen om fargeblindhet er et ideal, er det likevel merkelig at den ellers så evidensbaserte og rasjonelle, for ikke å si, fornuftige Harris benytter seg av uttrykket. Harris er selvsagt ikke rasist, han mener tvert imot at fargeblindhet er det tvert motsatte av rasisme. Men i effekt holder det jo ikke.

Hvis du er en farget person, vil banken din fortsatt se deg som svart. Studier viser tydelig at jo mørkere i huden fargede personer er, desto mer blir de møtt med mistenksomhet.

Alle mennesker i alle kulturer er har en «innebygd» skepsis mot fremmede og det som er annerledes. Det er en del av vårt overlevelsesinstinkt. Å overvinne fordommer og nativisme er derfor en kontinuerlig siviliseringsprosess i et fritt og åpent samfunn. Fargeblindhet som ideal er sånn sett fint og noe vi kan etterstrebe, men duger fint lite som analytisk og undersøkende rettesnor. Her kan vi ha to tanker i hodet på samme tid: Vi må hele tiden etterstrebe like rettigheter for alle, altså universelle verdier, men uten å miste det av syne at rasisme og fordommer stikker langt dypere inn i kultur, språk, historie og politikk, enn forskjønnende postulater om fargeblindhet.

Det er i det hele tatt litt merkelig at vi har kommet dit at radikale ideer om rasisme har drevet en del av offentlig debatt til et punkt hvor mangelen på kritisk distanse og multiperspektiver blir påfallende. Det er en ganske stor glippe mellom teorier om nedarvet hvithet og hvite privilegier fra vugge til grav, til en forestilling om at rasisme kun kan forstås som frenologi eller arkaiske raseteorier.

Et vanlig munnhell er at woke ser rasisme der rasisme ikke finnes. En kan jo snu om på det også? Anti-woke ser woke der det faktisk finnes rasisme. En for så vidt berettiget påstand er at det er skjevt å rette pekefingeren mot vestlig rasisme alene, all den tid rasisme og fordommer er universelt og tidløst.

Problemet er at rasisme her hjemme ikke blir mindre rasistisk selv om rasisme er et universelt fenomen. Tvert imot, så bekrefter en slik universell hypotese at rasisme også finnes i rikt monn i Vesten. At rasisme blant innvandrergrupper underkommuniseres av antirasister, nuller ikke ut at rasisme finnes hos majoriteten og at denne hele tiden må bevisstgjøres og ansvarliggjøres.

Dessverre mister gode folk noen ganger av syne at antiwoke og antiwoke kan være to helt forskjellige ting. Under all støyen finner vi reelle problemer: Hat, diskriminering, historisk sjåvinisme og hverdagsrasisme. Alt dette finnes og burde være innlysende, på tross av ytre høyres forsøk på å tåkelegge med begrepsbruk. Dessverre har det tegnet seg et relativt tydelig bilde i mange woke-debatter. Et inntrykk av at minoritetsspørsmål skyves til side eller rakkes ned på, fordi samtalene låser seg i form.

Det lugges og knirkes og letes med lys og lykte etter feil, slik at «rette» merkelapp kan tagges inn. Mye av debatten foregår på de høylytte radikalernes banehalvdel: Hvem kansellerer hvem? Hvem tar ytringsfriheten min? Hvem drar offerkortet på sviktende grunnlag? Men hvem tar på alvor at en del i minoritetsmiljøer også møter på «åsiktskorridorer», til og med trusler og hat, som innskrenker ytringsrommet deres?

Ta konseptet mikroaggresjon som et eksempel. Bør vi uten videre avfeie innholdet fordi vi ikke liker begrepet? Det burde være rom for noen adekvate spørsmål. Hvis vi får tenkt oss om, er det da ikke åpenbart at det kan være slitsomt og ubehagelig å stadig vekk bli spurt om hvor du kommer fra, når du har bodd hele livet i Norge? Er det så merkelig å hevde at slike spørsmål til og med kan virke fremmedgjørende og urovekkende i et samfunn der rasisme tross alt eksisterer?

Deretter, altså i denne bestemte rekkefølgen, kan man med rette innvende at terminologien er overdramatisk, at det skaper avstand og uvilje og at omtenksomme mennesker tillegges vonde egenskaper.

Man klarer alltid å hoste opp noen, til og med ganske mange (men likevel veldig få i relative tall), som mener noe rabiat. Etter drapet på George Floyd fikk slagordet Defund the Police bein å gå på. Woke-aktivister mente at drapet på Floyd langt fra var tilfeldig og at politiet som institusjon var gjennomsyret av rasisme. Derfor skulle politiet miste alle eller mange bevilgninger og, som konsekvens, mente mange, opphøre å eksistere.

Denne galskapen er noe enkelte venstreaktivister har ment i mange tiår. Like fullt ble sloganet brukt etter alle kunstens regler av antiwokeister for å vise hvem fienden egentlig var. Selvsagt fullstendig tonedøve for at «forslaget» ble blankt avvist av praktisk talt alle i det politiske liv. Floyd-saken førte også til at Black Lives Matter (BLM) våknet til live, både som en løst sammensatt bevegelse og som slagord. I BLM finnes alle mulige folk, de fleste lite ideologiske og mest på linje med en klassisk borgerrettighetsbevegelse. Det radikale innslaget i BLM er ikke ubetydelig, og de tar stor plass. Det var de som tok til gatene og ropte Defund the Police. Det var velkomment og nok til å avskrive dem i mange miljøer.

Men så finnes det et stort rom, noe midt imellom en fortelling om politiet som gjennomrasistiske lystmordere og fortellingen om et fargeblindt politivesen. Å forestille oss at rasisme nesten er helt fraværende hos amerikanske politifolk er så tilsynelatende blåøyd at det er nærliggende å tro at det ligger politiske motiver bak. Igjen ser vi hvordan kulturkrigen utspiller seg, mellom drama og underspill, mens de faktiske erfaringene, eller sannheten (hvis den finnes lenger), blir henvist til bakre rekker.

Når vi, de «fargeblinde», heller skal forklare hvordan alt egentlig henger sammen, og hvor fæle og løgnaktige de radikale er, enn å ta tak i noe av det som blir fortalt, så bli vårt fremste og kanskje eneste bidrag å delegitimere erfaringene mange fargede støter på. Da er det heller ikke så rart at mange, særlig unge, flokker seg om BLM. Der har woke-folket et genuint poeng. Det handler om å lytte og noen ganger, en gang iblant, også om å holde kjeft.

Ifølge Marjorie Taylor Greene i det republikanske partiet var BLM «a group who wants to erase our history and bring mass destruction to our country through Communism». Mike Pence, visepresident under Trump, ble spurt, gjentatte ganger om å si Black Lives Matter på en direktesendt TV-debatt etter Floyd-drapet, som en gest. Vel vitende om at akkurat det ville være politisk selvmord, parerte han med den foretrukne formuleringen All Lives Matter.

Vrien til Pence ble en umiddelbar suksess og gikk viralt i mange ulike politiske miljøer som var kritiske til BLM. At alle liv er verdifulle, at alle er i samme båt, høres tilforlatelig ut, hvem kan være uenig? Ved nærmere ettersyn skjønner man at kontraslagordet ikke er godt ment. All lives matterer en klassisk «red herring», altså en retorisk avledningsmanøver. Slagordet er ment å relativisere og tåkelegge problemer knyttet til rasisme. Det er ment som en degradering av borgerrettighetsaktivister samt å snu offerrollen/offergruppen på hodet.

Budskapet er altså at mens BLM bare snakker på vegne av én gruppe i samfunnet, så snakker vi om alle mennesker, underforstått at antirasismen er den egentlige rasismen.

Husk at dette er den samme visepresidenten som ble konfrontert med Trumps reaksjon på den høyreekstreme marsjen i Charlottesville. Det var da Trump mente at det var «veldig fine folk» på begge sider, og samtidig la skylden for volden på «begge sider». Mike Pence satt i fullt alvor, ansikt til ansikt med Kamala Harris og erklærte at Trump var antirasismen inkarnert.

For noen år siden gikk det minnepolitisk kulturkrig i spørsmål om å rive statuer i sørstatene. Flere monumenter av soldater, befal og generalstab fra sørstatshæren ble fjernet eller planlagt fjernet, med den begrunnelse at de representerer rasisme og slavedrift fra et mørkt kapittel i amerikansk historie.

Konføderasjonsmonumentene må vurderes i sin historiske kontekst, når de ble reist og hvorfor. En del av monumentene ble reist på begynnelsen av 1920-tallet og på 1960-tallet, to tidsperioder preget av borgerrettighetsbevegelser. Det er liten tvil om at monumenter ble reist med høyst tvilsomme motiver, for rett og slett å stikke fingeren i øyet på dem som kjempet mot raseskillepolitikken.

Konføderasjonen er så uløselig knyttet til slaveriet at det ikke er til å komme utenom at slike monumenter fremstår støtende for mange. Derfor virker det temmelig umusikalsk å elte sammen en kritikk av radikal identitetspolitikk/woke sammen med ønsket om å fjerne statuene fra torgallmenninger, selv om også venstreradikale grupper ser sitt snitt til å ideologisere. Det er i det hele tatt litt merkelig at statueveltingen i USA nådde våre breddegrader som symbolsak for antiwokere.

Statuekonfliktens episenter beveget seg til nettopp Charlottesville, en liten by i Virginia, der en åtte meter høy statue av sørstatsgeneralen Robert E. Lee til hest raget i byens sentrum. Etter at det ble foreslått å rive statuen, kulminerte det hele med en stor høyreekstrem demonstrasjon til støtte for konføderasjonen og Lee.

De fleste kjenner til det tragiske utfallet der en nynazist pløyde gjennom motdemonstrantene. En kvinne ble drept og mange ble alvorlig skadet.

I politiromanen Alle syndere blør, skriver den amerikanske forfatteren S.A Cosby om et annet sted i Virginia, den fiktive småbyen Charon og om den fargede sheriffen Titus Crown. Cosby skriver om et sted bygget på et uforløst tekke av blod, tårer, vold og rasisme. «Hvis man hadde spurt Charons innbyggere, ville de fleste ha sagt at disse hendelsene lå i fortida», skriver Cosby: «At de var blitt skylt vekk av tidas ustanselige elv. De ville til og med sagt at alt dette burde glemmes og overlates til evigheten», fortsetter han.

«Men hvis du hadde spurt Titus Brown ville han ha sagt at enhver som påstår det, enten er dum eller lyver. Eller begge deler».

Innlegget er publisert i Trønderdebatt 29.4.2024.