Terrorisme

Det utålelige ubehaget

Det er ikke fellesskapet som har behov for det vernet som sivile og politiske rettigheter er tenkt å gi. Man forbyr ikke tanker og man fjerner ikke meninger; man fortrenger dem, skriver jurist og filosof i Civita, Morten Kinander, i Aftenposten. Innlegget er skrevet i anledning Civitas seminarserie om høyreekstremisme.

Morten Kinander

Publisert: 29. september 2011

Av Morten Kinander, dr. juris, Universitetet i Bergen- jurist og filosof i Civita.

Skal ytringsfriheten beskytte ytringer som er utslag av ekstreme ideologier?

Det er åpenbart at høyreekstremisme representerer en utfordring for ytringsfriheten: Vi hører stadig rop om begrensning av friheten nettopp for denne typen ytringer. Men det er også en realitet bak disse ropene: Det er når vi opplever høyreekstremismens ytringer i tale og handling at vi får føle på ubehaget i kulturen. Dette bør imidlertid ikke føre til at vi kaster våre rettsprinsipper over bord til fordel for mer eller mindre godt funderte betraktninger om samfunnsmessige konsekvenser.

Ytringsfrihet er blant de grunnleggende sivile og politiske rettighetene i menneskerettighetserklæringen av 1948. Sammen med torturforbud, stemmerett, organisasjonsfrihet og andre vern mot inngrep fra staten i individets handlerom, er ytringsfriheten en av hjørnesteinene i et demokratisk samfunn. Spørsmålene er imidlertid flere: Hva, nærmere bestemt, skal ytringsfriheten beskytte? Alle ytringer, uansett? Og ikke minst, hvem skal ytringsfriheten beskytte? Særlig er dette relevante spørsmål når vi møter ytringer som er utslag av ekstreme ideologier.

Man kan nærme seg begrepet om menneskerettigheter på to måter: Enten er menneskerettigheter uttrykk for grunnleggende verdier som det er samfunnets plikt å verne gjennom blant annet rettssystemet. Menneskerettigheter forstått som samfunnsmessige verdier blir da nødvendigvis gjenstand for en avveining og brytning med andre verdier som også anses som viktige, herunder gruppers og enkeltmenneskers vern mot rasistiske ytringer. Denne innfallsvinkelen kan vi kalle «avveiningsmodellen»; den avveier kryssende hensyn, og tilskriver dem vekt ut fra en skjønnsmessig stipulering, ofte med henblikk på hvilke konsekvenser det ene eller andre resultatet vil få i den konkrete saken. Grunnloven veier tungt, men det gjør også andre hensyn.

Eller: Vi kan se på menneskerettigheter som et absolutt vern som individet – riktignok innenfor visse rammer – har mot statens begrensninger av individets rett til å ytre seg uten fare for straff. I dette bildet har individet en rett til å ytre seg fritt innenfor rammen av det spillerommet som Grunnloven gir det. Denne innfallsvinkelen kan vi kalle «rettighetsmodellen»; den angir hvilke rettigheter individet har i møte med forsøk på å begrense dets handlerom.

Med dette utgangspunktet kan vi se hvordan norsk Høyesterett har nærmet seg spørsmålet om høyreekstremisme i to betydningsfulle saker, nemlig den såkalte Hvit Valgallianse-saken (1997) (også kalt Kjuus-saken) og Boot Boys-saken (2002). Hvit Valgallianse var et fremmedfiendtlig parti, godt plassert på ekstremsiden i norsk politikk. Partiets program var av en slik art at det i utgangspunktet uten videre stred mot straffelovens bestemmelser om rasisme. Det foreskrev blant annet sterilisering av adopterte barn og andre uhyrligheter. Partiets formann, Jack-Erik Kjuus, ble straffedømt med den konsekvens at partiets gikk i oppløsning.

Spørsmålet i saken var om Grunnlovens § 100 om ytringsfrihet var til hinder for å anvende straffelovens § 135a. Som det heter i dommen: «Hensynet til ytringsfriheten skal ikke slå gjennom for enhver pris – uten hensynet til tyngden av de interesser som tilsier at uttalelsen må belegges med straff». Og i denne avveiningen må alle slags samfunnsmessige hensyn i prinsippet være relevante. På den ene siden har man ytringsfriheten og dens begrunnelse. Men på den andre siden, derimot, har man en serie av hensyn hvor bare moralfantasien setter grenser.

Den andre saken, Boot Boys-saken, gjaldt uttalelser levert på Askim torg en myldrende lørdags formiddag av den nynazistiske organisasjonens leder. Uttalelsene var kort og godt hårreisende: «Hver dag raner, voldtar og dreper innvandrerne nordmenn, hver dag blir vårt folk og land plyndret og ødelagt av jødene som suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umoral og unorske tanker». Appellen ble avsluttet med taktfaste «Sieg heil!». Terje Sjølie, Boot Boys-lederen, ble frifunnet.

Det som skiller disse to sakene, og som førte til straff i den første og frifinnelse i den andre, er at man anså uttalelsene til Hvit Valgallianse for å være såkalt «kvalifisert krenkende», mens uttalelser foretatt av jøde- og innvandringshatende militarister, til alt overmål representert med finlandshetter, ikke ble ansett for å være av en slik natur. Hvorfor? Hvis vi først skulle ha to forskjellige resultater i disse sakene, ville vi ikke da forventet et motsatt resultat: At truende opptreden ansikt til ansikt på torget en lørdags formiddag er mer uakseptabelt enn et forsøk på politisk organisering på demokratiets egne vilkår?

Men Høyesterett har altså valgt det omvendte, hvor man synes å godta noen «tøysegutter på torget» i ytringsfrihetens navn, mens man straffelegger forsøk på politisk mobilisering på demokratiets premisser. Hvorfor kan man uten videre i realiteten forby politiske partier, men godta fysisk truende oppførsel i nærmiljøet?

Kanskje ligger forklaringen i de to måtene å nærme seg grunnleggende rettigheter på: Kanskje er det slik at man misliker sterkere, og har større behov for å gi uttrykk for avstand til angrep på det vi kjenner best; nemlig politikken? Og at politikken skal være fri for uhyrligheter og mest mulig stueren. Dette er imidlertid etter min mening et begrep om ytringsfrihet på villspor, forbeholdt de store gruppenes verdikonsensus.

Og som ellers; det er ikke fellesskapet som har behov for det vernet som sivile og politiske rettigheter er tenkt å gi. Gjennom å straffebelegge politiske partier skyver man disses medlemmer også effektivt ut av offentligheten og inn i de motsigelsesfrie debattsfærene vi i det siste har sett eksempler på. Man forbyr ikke tanker og man fjerner ikke meninger; man fortrenger dem inn i mørkerom få anstendige mennesker orker å oppholde seg i over lengre tid.

En avveiningsmodell som innfallsvinkel til ytringsfrihet står, som så godt illustrert gjennom disse to sakene, i fare for å snu forholdet mellom staten og fellesskapet på den ene siden og individet på den andre siden på hodet: De sivile og politiske rettighetene vil ikke kunne være trumfkort som individet kan bruke som vern, men heller som gule kort staten tildeler nettopp individene gjennom bruk av straffebestemmelser inspirert av gruppetenkning.

Innlegget er på trykk i Aftenposten 29. september 2011. Innlegget er skrevet i anledning Civitas seminarserie om høyreekstremisme. Kveldens møte holdes på Litteraturhuset klokken 17, med innleggene: