Vi går inn i en tid hvor høyre- og venstre-aksen kommer i andre rekke. Det er bare å feste sikkerhetsbeltene.
Vi går inn i en tid hvor høyre- og venstre-aksen kommer i andre rekke, skriver Bård Larsen i Aftenposten.
Publisert: 23. mai 2017
Først kommer maten, så kommer moralen, sa Bertolt Brecht en gang i mellomkrigstiden. I årtier har velmenende mennesker støttet politiske systemer som har talt i brechterianske vendinger, men som har endt i elendighet og kollaps. Venezuela har vært det siste skuddet på stammen.
For noen år siden var Venezuela det store håpet for en ny type sosialisme på deler av venstresiden, deriblant Sosialistisk Venstreparti. Nå lider befolkningen av underernæring, økonomien har brutt sammen og landet er i realiteten et militærdiktatur. Hva sier brechterianerne om Venezuela i dag? Not much.
SVs talsmenn i dag er nesten er musestille om Venezuela. Det kan med litt velvilje forstås som uttrykk for resignasjon. Det offentlige ordskiftet er dessuten litt for opptatt av at folk skal gjøre botsgang for alle mulige gamle synder.
Men resignasjonen har også innslag av ideologisk og historisk berøringsangst. Det er hverken klokt eller bra.
Om vi ser på andre gamle chavister, som en del av aktivistene i LO i Oslo eller Latinamerikagruppene, eller til Jeremy Corbyn og Jean-Luc Mélenchon, er gjennomgangstonen at chavismen har grunnstøtt på grunn av oljeprisen, men mest av alt fordi Maduro ikke videreførte arven etter kamerat Hugo Chávez.
Både Corbyn og Melenchon er så langt ute i venstreperiferien at det er vanskelig å forvente annet enn apologeter og eufemismer. For dem vil sammenbrudd i sosialistiske systemer alltid begrunnes med at noen et stykke på veien mistet trua, eller at eksterne eller tilfeldige årsaker veltet lasset.
Men går vi litt lenger inn mot sentrum, til mer demokratisk anlagte sosialister, finner vi en annen slags unnvikelse som antagelig skyldes at man ikke har orket eller maktet å stille det nødvendige spørsmålet:
Hvorfor går det galt? Ikke bare med Chávez, men med alle andre sosialistiske stater gjennom historien?
For den store majoritet som har fulgt med en stund var det tidlig åpenbart at Chávez var en autoritær kannestøper av gamleskolen: Den aggressive retorikken der opponenter ble avskrevet som folkefiender, de vidløftige postulatene om å skape en ny type mennesker, den hodeløse økonomien, den utilslørte nepotismen, opprettelsen av revolusjonsgarder og slagord som «sosialisme eller døden», var i sum lett gjenkjennelig despotisme. Det var Øst-Europa i reprise.
Under den kalde krigen var Sosialistisk Folkeparti og SV et delt parti i spørsmålet om Sovjet og andre sosialistiske land.
Enkelte i partiet var klare tilhengere av Sovjet, DDR og andre stater. Tidlig på syttitallet fusjonerte til og med SF med det moskvaortodokse NKP, men ikke uten diskusjon. Andre i partiet var mer avmålt.
Men også de avmålte var påvirket av en doktrine som gjerne ble omtalt som «den reelt eksisterende sosialismen»: Selv om det var mye å si om manglende sivile og politiske rettigheter i sosialistiske land, sto de tross alt på rett side av hovedmotsetningen i verden, som var mellom sosialisme og kapitalisme, slik de så på saken.
En av ideologiene i SV, Dag Seierstad, skrev for eksempel i 1975: «Vi må rette søkelyset mot Sovjet-samfunnet – ikke for å bedømme det mot ideelle krav, men for å fastslå Sovjet-samfunnets plassering i kampen mellom sosialisme og kapitalisme i verden i dag».
Utover åttitallet ble forholdet til sosialistlandene mer åpent kritisert i partiet. Like fullt ble det forunderlig stille etter murens fall. I partiavisen Ny Tid ble det riktignok advart mot at en sammenslåing mellom forbundsrepublikken og DDR kunne åpne for fascisme, men på landsmøtet ble det som for kort tid siden var selve hovedmotsetningen, knapt nevnt med et ord. SV valgte altså taushet fremfor selvransakelse.
Etter å ha skrevet en god del om SVs og andre sosialisters tilnærming til de sosialistiske landene, har jeg ofte hevdet, ganske ukontroversielt, at den egentlige hovedmotsetningen under den kalde krigen – på tross av mange tilbakeslag og realpolitisk kynisme – ikke sto mellom sosialisme og kapitalisme eller høyre og venstre, men mellom demokrati og autorarianisme.
Det er, for å si det forsiktig, en analyse som ikke alltid har falt i god jord ute på venstreflanken. Men den er sann, noe ikke minst utviklingen i dagens Europa og USA viser til fulle.
For å si det enkelt, er demokratiets største utfordring at det finnes politiske krefter som setter noen idealer og ideologiske føringer foran demokratiet.
Enkelte er ikke opptatt av demokrati i det hele tatt, og ser demokratiet som en hemsko for radikal forandring. Andre lar seg blende av revolusjonær idealisme, slik som allusjoner av «fred, frihet og brorskap», eller urnasjonens tilbakekomst, for den saks skyld.
Problemet er at varene av helt åpenbare grunner aldri blir levert. Mye makt på få hender korrumperer alltid. Det blir gjerne hverken mat eller moral. Politiske systemer med sterk og ukontrollert sentralmakt, er for wannabe- potentater som å gi kleptomanen nøkler til butikken, og det spiller liten eller ingen rolle hvilken ideologi de måtte smykke seg med.
En lærdom fra historien burde være at autoritære helst gjør det de sier, og at altfor mange er villig til å følge dem.
Du skal kjenne dem på gangen. Om de postulerer et politisk budskap i borgerkrigstermene «klasse mot klasse» eller «nasjon mot inntrengere» er likegyldig. Resultatet blir aldri pent.
Det var mange som trodde at messiansk sosialisme avgikk med døden etter 1989. At vi skulle se en venstreside som på tross av store uenigheter har mer til felles med en liberal borgerlig demokrat enn en sosialistisk despot i Latin-Amerika. At vi nå fikk en venstreside som uten problemer kunne avsløre hulheten i sosialistisk autoritær doktrine.
Derfor var det ganske overraskende at SV, som hevder å være frihetlige og demokratiske her hjemme, svermet så kunnskapsløst og ukritisk rundt Chávez, som luktet junta lang vei. Det aller mest overraskende er at svermeriets løpebane var som hentet ut av den kaldkrigerske dreieboken:
Først begeistring (sosialisme i det 21. århundre), deretter tvil og til slutt stillhet.
Det er så man spør seg om SV og andre frihetlige sosialister vil gjøre det samme igjen, om det skulle dukke opp et nytt fyrtårn et eller annet sted i nær fremtid. Derfor hadde det vært opplysende å se en venstreside (til venstre for sosialdemokratiet) som tok tak i den ideologiske ballasten (eller restene av den) som gjør det mulig å dumpe demokratiets forrang med jevne mellomrom, nå sist med Venezuela. Altså: «Hvordan kunne vi bite på agnet … igjen?»
Ikke minst er dette viktig fordi illiberale og autoritære krefter har fått et voldsomt oppsving i verden.
Reaksjonære høyrekrefter postulerer en type «folkestyre» som valser over politiske og kulturelle minoriteter, der nasjonen er alt og demokratiet i beste fall er en rundingsbøye mot et høyere mål. I Ungarn og Polen er demokratiet i ferd med å bli demontert av de samme kreftene.
På sett og vis opplever europeisk høyreside noe av den samme hodepinen som har plaget venstresiden.
Høyresiden er i indre oppløsning. Striden står mellom liberale demokrater (i vid forstand) og en «ny» høyreside bestående av reaksjonære nativister som er villige til å sette rettsstaten på spill, fordi nasjonen er i ferd med å bukke under.
Paradoksalt nok er dette en høyreflanke som er reaksjonær og radikale på samme tid: Tilbake til en forestilt fortid med radikale virkemidler.
Vi har altså fått vår egen versjon av «den reelt eksisterende sosialismen», nå som «den reelt eksisterende nasjonalismen»:
Kan hende er hverken Donald Trump eller Marine Le Pen det beste menneskeheten kan oppdrive, men de står på rett side av hovedmotsetningen.
Med på lasset har de reaksjonære en del sengekamerater fra ytterste venstre fløy, noe som tilsynelatende virker forskrudd, men som har sin indre og ganske skremmende logikk.
Selv om de to ytterfløyenes opphøyde mål er diametralt ulike (kamp mellom klassene og kamp om nasjonens sjel), deler de samme kompromissløse fiendebilder som males opp på store lerret: Det liberale demokratiet, den globaliserte verden og deres institusjoner, alt sammen styrt av en konspirasjon av eliter. De to fløyene deler altså instrumentelt interessefelleskap gjennom radikalisme.
Derfor er det riktig som mange andre sier om dagen:
At vi går inn i en tid hvor høyre- og venstre-aksen kommer i andre rekke. For uten demokrati vil vi neppe få gjennomslag for noe som helst.
Det er like sant som det er banalt.
Det er bare å feste sikkerhetsbeltene, for vi går interessante tider i møte. Kanskje ikke så gøy for oss, men desto mer interessant for kommende generasjoner av historikere. Hva vil de skrive?
Innlegget er på trykk i Aftenposten 19.5.17.
Relatert
Sylvi Listhaug vil endre Norge, men klarer det ikke uten eksperthjelp
Vil populismen definere Europa i vårt århundre?
Et ideal på det totalitære mennesket
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Kan Ullevål sykehus reddes?
Norsk forvaltningsrett har en regel om at feil i saksbehandlingen ikke fører til ugyldighet, hvis det er grunn til å tro at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. EFTA-domstolen fikk spørsmål om regelen kunne brukes i en sak for Oslo tingrett.
