Syria: Damned if you do, damned if you don’t

Det er vanskelig å forestille seg at ikke Nato på et eller annet tidspunkt går til bakkekrig mot IS. Like vanskelig som å forestille seg at IS skal implodere i nær fremtid. I mellomtiden vil de kunne gjøre stor skade og føre til menneskelig lidelse i regionen som ikke har sitt sidestykke på denne siden av andre verdenskrig, skriver Bård Larsen hos Minerva.

Bård Larsen

Publisert: 13. oktober 2014

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Det har bredt seg en defaitisme i Vesten, etter Bush-doktrinens fallitt. Om at ingenting kan gjøres i Midtøsten og Syria.

Luftangrep mot Den Islamske Stat (IS) er bedre enn ingenting, men ikke så veldig mye mer enn det, hevder den tidligere australske statsministeren Malcolm Fraser i en kommentar i The Guardian: ”Beleiringen av Kobani viser hvor lite effektivt luftmakt er uten tropper på bakken. IS beveger seg inn i befolkede områder, slik at luftangrep fører til sivile tap. De beveger seg til fots, og de beveger seg i det stille. De beveger seg slik at de ikke kan bli funnet. De vet hvordan de skal unngå å bli enkle mål fra luften. IS’ taktikk er sofistikert.” Fraser kaller amerikanernes og Obamas kampanje for en farse: ”Øverstkommanderende for det som angivelig skal være det fremste demokratiet i verden har gått til krig med den verste strategiske forståelse noen gang vist av en øverstkommanderende.”

IS har erobret 60 kurdiske landsbyer i de siste offensivene. Rundt 200,000 mennesker har flyktet fra Kobani til Tyrkia, fra enklavens totale befolkning på 400 000. Om Kobani faller, er det svært sannsynlig at vi får se tilsvarende massakre som IS påførte Yazidiene ved Sinjarfjellet, noe som igjen medfører et enda større flyktningproblem, hevder Jonathan Spyer ved Global Research in International Affairs. IS sitt territorium vil selvsagt ekspandere ytterligere. I tillegg ryktes det at tyrkerne har finansiert deler av IS sin virksomhet, i alle fall i den tidlige fasen. Tyrkia benekter dette, men frigivelsen av 49 tyrkiske gisler fra IS-fangenskap er vanskelig å tolke som noe annet enn et visst samrøre. Uansett er det i Tyrkias interesse at kurderne svekkes både militært og politisk.

I samme avis er den britiske journalisten Nick Cohen sint på det han oppfatter som vestlig hykleri. Det er vanskelig ikke å være enig med ham: ”Når Barack Obama talte i FN, løftet han ikke engang blikket mot fjellet av lik i Syria. Han beskrev krigsforbrytelser utført av IS, men ville ikke nevne at den geistlige fascismen er flasket opp av den blodigere krigen Assad lanserte mot den syriske versjonen av den arabiske våren.”

Baathdiktaturet har tyrannisert Syria siden 1963. 200 000 mennesker er drept i borgerkrigen. Ni millioner har flyktet fra sine hjem. Assad har brukt kjemiske våpen på forstedene til sin egen hovedstad. Det ”galante” syriske flyvåpenet har bombet skoler. Utallige tusener har forsvunnet inn i fengslene hans, hvor de blir slått, lemlestet og voldtatt. ”For å forstå katastrofen Assad-regimet har brakt”, skriver Cohen, ”må du forestille deg et apokalyptisk Storbritannia, der hele befolkningen i London – og litt til – løper for livet.” Mens Obama sa at IS hadde sjokkert «verdens samvittighet», ble lite sagt om Assad. Det som må sies borger nemlig for en inngripen.

Cohen bestrider ikke behovet for å konfrontere IS. De vil ”drive de kristne og zoroasterne ut av Irak som jødene før dem”, skriver han. Kurderne, som på sett og vis er Vestens eneste oppriktige allierte i regionen, kan bli utradert fra området. ”Storbritannia har et særlig moralsk ansvar for å konfrontere radikal islam når vårt ”mangfoldige” samfunn har forsynt IS med så mange villige bødler”, hevder Cohen.

Cohen illustrerer det mange tenker, uavhengig av hva vi mener om intervensjon: Det er en real suppe som har oppstått i Midtøsten. Den eneste veien ut for Syria er at både Assad og IS blir nedkjempet eller forsvinner på annet vis.

Assad er altså ikke noe alternativ til tyranni. Du kan ikke nedbekjempe Islamsk Stat uten å tilby håp til de som motsetter seg Assad.

Nato skulle gjort alt de kunne for å styrte Assad-regimet på et tidlig stadium. Angrepene med kjemiske våpen skulle vært aksiomet for handling. Syria er i dag en dysfunksjonell stat – knapt en suveren stat – uten fungerende voldsmonopol, delt mellom et genocidalt militærstyre på den ene siden og en genocidal blodskult på den andre. På bakken myrder Assad-regimet egen befolkning, ni millioner har flyktet og minoriteter renses fra den islamske statens områder. Responsibility to Protect (på norsk ”ansvar for å beskytte”), det folkerettslige prinsippet som ble enstemmig vedtatt av FN i 2005, beslektet med humanitær intervensjon, bør være selvinnlysende høyaktuelt. Men det vil ikke få mandat fra Sikkerhetsrådet. Da gjenstår nok en gang alenegang fra Nato.

Det finnes gode argumenter mot bombing i den knallharde realismen: La syrerne ordne opp i sine egen problemer. Det er for kostbart og politisk ødeleggende å intervenere. Det er for så vidt et plausibelt utgangspunkt hvor man velger å la konflikter brenne ut av seg selv, vel vitende om at det har sine menneskelige omkostninger.

Det paradoksale er at våre hjemlige sosialister og fredsvenner deler det tradisjonelt sett anglo-konservative proteksjonistiske utsynet: Det såkalte Fredsinitiativet vil verken bombe IS eller gå til bakkekrig mot dem. Mens kurderne i Kobani ber om flystøtte i forsvaret mot fanatikerne, skal norske fredsvenner demonstrere MOT den internasjonale luft-innsatsen, fordi et luftangrep ikke har ”forankring i folkeretten” som det heter. Det er for så vidt ikke noe overraskende, i og med at Nato er en del av konfliktbildet, og Nato er man i mot – også når genocidale ekstrem-jihadister er motstander og Russland blokkerer Sikkerhetsrådet.

Logikken ser ut til å være at IS er et produkt av amerikansk utenrikspolitikk. Fredsvennene bidro derfor på sin måte, med en punktdemonstrasjon på Youngstorget, hvor Bjørnar Moxnes og Heikki Holmås holdt taler. Det kreves at regjeringen øker antallet kvoteflyktninger, for slik å skifte fokus fra utenrikspolitikk til innenrikspolitikk. Det er altså håp i et hengende snøre.

Fra luft og bakke vil det være mulig å nedkjempe IS militært. Det politiske er lang mer komplisert. Deretter kan skytset rettes mot Damaskus og Assad. Det kan ikke utelukkes at resultatet blir nok et ustabilt regime, vi vet ikke hva som kommer etter Assad og IS. Det har bredt seg en defaitisme i Vesten, etter Bush-doktrinens fallitt. Om at ingenting kan gjøres i regionen. Thomas Hegghammer sa på et frokostmøte hos Civita at det minst skadelige alternativet er er å la IS råtne på rot. Nok en vestledet militær intervensjon vil skape større ustabilitet i regionen og virke mot sin hensikt, nemlig å redusere tilfanget til den ekstreme islamismen.

Forfatteren og religionskritikeren Sam Harris skrev om dette på egen blogg: ”Ja , krigen i Irak var en katastrofe – Men tenk hvor trist det er å innrømme at verden ville bli bedre hvis vi hadde latt Saddam Hussein sitte ved makten. Her var en av de mest brutale menn som noensinne har levd, som holdt et helt land som gisler. Men tyranniet hans hindret en religiøs krig mellom shiaer og sunnier, massakre av kristne og andre sekteriske grusomheter. Å si at vi burde latt Saddam Hussein være, sier noen veldig deprimerende ting om den muslimske verden.”

Men det er flere problemer knyttet til laissez-faire: Forfølgelsen, fordrivelsen og myrderiene er av folkemorderisk karakter. Verdenssamfunnet er forpliktet til å gripe inn, hvis ikke ender vi opp med en ny og skrekkelig erfaring som i Rwanda og den folkerettslige fallitterklæringen der. IS vokser for hver dag som går. Nå står de ved grensen til Tyrkia, og i praksis da ved porten mot Europa. IS har vist seg å være godt skodd til å kapitalisere på et Midtøsten i full oppløsning. Hvor vil de stoppe?

Den islamske statens radikaliserende tiltrekningskraft har også vist seg å være forundrende potent – også hos unge muslimer i den vestlige verden. Vi som håper på en liberal massemønstring innen islamtolkning, kan våkne opp til en skikkelig blåmandag. Om vi ikke allerede har gjort det. Det mest åpenbare argument for å gripe inn med bakkestyrker er at IS er i front av den voldelige homogeniseringen som er i ferd med å skje i den arabiske verden. Slik sett er Kobani mer enn en strategisk skanse for den kurdiske befolkningen. Kobani var i sin tid tilfluktsted for armenske kristne som overlevde det tyrkiske folkemordet. I dag er kurdere den største befolkningsgruppen i byen. Om få dager er de massakrert eller i landflyktighet, og barbariske islamister setter nok et lokk på det som en gang var en mosaikk av trosretninger og kulturer i Midtøsten.

Innlegget er publisert hos Minerva 10.10.14.

Publisert: 13. oktober 2014