Av Bård Larsen, historiker i Civita
Sist helg avholdt partiet Rødt landsmøte. Artisten Moddi underholdt unge og gamle revolusjonære. «Som å spille i kirka på julaften», sa han, og traff spikeren på hodet. For Rødt er mer å sammenligne med en menighet enn et relevant politisk parti.
Rødts største problem er ikke hverdagspolitikken. Landsmøtet var primært tuftet på lange elendighetsbeskrivelser av Norge, samt «venstreløsninger» for skole, miljø og «kampen mot forskjells-Norge». Saker som SV allerede investerer tungt i.
Men i motsetning til venstresosialdemokratiske SV tilbyr Rødt et revolusjonært alternativ, hvor navlestrengen til moderpartiet AKP (m-l) fremdeles er noenlunde intakt. Rødts ideologi virker fremmed og lite hyggelig for den jevne, trauste og ganske liberale nordmann. Belønningen er ikke større enn noen skarve promiller ved valg.
Der andre partier har ganske kjedelige og konsensuspregede programmer, har Rødt et program som det svinger av. Det er så ille stilt her til lands at revolusjon er nødvendig. Partileder Bjørnar Moxnes vil gjerne lede vei.
Nesten nytt program
Etter mye kritikk av et prinsipprogram som delvis var avskrift av AKPs, ble et nytt program vedtatt i 2014. Bjørnar Moxnes ville fjerne begrepet «kommunisme» og andre uheldige ord og utrykk. Men det gammelrevolusjonære nomenklaturet red den høyreavvikende stormen av. «Ordet kommunisme er under angrep fra folk som feiltolker systematisk», sa AKP-traveren Torstein Dahle.
Derfor er programmet fremdeles krydret med overlevninger fra kommunismens skraphaug: Rødt ønsker revolusjon og et klasseløst samfunn («det er dette Karl Marx kalte kommunisme»).
Det borgerlige statsapparatet, kapitalismen og det meste av den private eiendomsretten skal avskaffes. Rødts revolusjonære oppgave skal være «å fungere som redskap i arbeiderklassens kamp». Resten av venstresiden levnes liten ære (og neppe noen plass i politbyrået?): «… lederne i Arbeiderpartiet og SV arbeider i kraft av sin posisjon for å få kapitalismen til å bestå» og «holde arbeiderklassen i ro».
Forestillingen om «kontrarevolusjon» lever. Torstein Dahle kunne fortelle om friske debatter over «hvor mye motstand det er grunn til å vente etter en revolusjon, fra kapitalister og andre i det tidligere maktapparatet. Noen peker på at Norge har viktige demokratiske tradisjoner som gir håp om at motstanden fra mennesker i maktposisjon blir mindre her enn i andre land. Andre mener at det dessverre er liten grunn til å tro noe slikt.»
Debatten i Rødt synes å harmonere dårlig med befolkningen ellers. Norge ligger helt i verdenstoppen når det gjelder tillitt til institusjoner og styresmakter.
Demokrati – eller ikke?
At et parti er delt i synet på demokrati vs. det autoritære er et typisk venstreskisma i norsk etterkrigstradisjon. Hadde et høyreparti «krydret» partiprogrammet sitt med fraser om revolusjon og militære forholdsregler, kunne det like gjerne vokst et horn ut av panna. Det hadde hjulpet lite om de lovet leksefri og lovfestet rett til meningsfylt fritid.
Rødts program inneholder selvsagt også forsikringer om at demokratiet vil bestå. «Retten til å kritisere og til å være uenig med myndighetene må gjelde for alle, også for motstandere av sosialisme», heter det. Men også dette er gammel vin på gamle flasker.
Rødts cocktail av direktemakt og politisk overmot er kjent fra før. Selve grunnideen, kombinasjonen av revolusjon og intolerant utålmodighet (som å avskrive resten av venstresiden som borgerskapets medløpere), bør tenne varsellamper for enhver. Erfaringen er at de revolusjonære fra første dag setter støtet inn mot det minste avvik. Når Rødt mener det er nødvendig med revolusjon i et liberalt demokrati, er det liten grunn til å forestille seg at de vil slippe liberale stemmer til i beslutningsprosesser etter at Rødt og deres allierte har tatt «makta over alle viktige samfunnsområder».
Rødts program strider med grunnsetninger i et liberalt demokrati: Demokrati er ikke mulig uten sterke institusjoner og maktfordeling. Maktfordeling og rettsstat legger også klare føringer på mindretallets rettigheter og hvor langt stat og politikk kan intervenere i sivilsamfunn og privatsfære.
I Klassekampen oppsummerte Bo Brekke, som har skrevet biografi om AKP-ideologen Tron Øgrim litt av problemstillingen: «Jeg tror det systemkritiske standpunktet er problemet. For alle tenker at planen er å erstatte demokrati med diktatur. Mange av systemkritikerne blir også svar skyldig når de blir avkrevd et alternativ til kapitalismen. Og da Øgrim innså at proletariatets diktatur var feil [skjønt gjorde han det? Min anm.], greide han aldri å stable på beina et annet alternativ.»
Kommunisme versjon2
Det er ikke det spor merkelig at folk flest (inkludert arbeiderklassen) ikke har tillit til at lettkommunister vil erstatte det liberale norske demokratiet med noe som skal overgå alle demokratier vi har sett til nå. Det finnes ikke et eneste eksempel på demokratisk kommunisme (eller realsosialisme). Allikevel vil noen ganske få forsøke én gang til.
Det vitner om at forestillinger om en rettferdig og human kommunisme mest er å sammenligne med religiøse frelsesforestillinger, om et slags himmelrike på jord. Mot slikt blir det meste djevelskap. Og ytre venstre nærer seg primært på beskrivelser av en kølsvart samtid.
Det virkelig forunderlige med Rødts politikk (og Rødts program), er det gammelmodige, konformitetspregede og antiintellektuelle. Det er lite undring å spore på tross av at vi lever i en mangfoldig og nysgjerrig tid. Komikere Graucho Marx (!) sa en gang at han ikke ville være medlem av en forening som ville ha ham som medlem. Man kan lure på hvor mange av de aktive i Rødt (i alle fall blant de unge) som virkelig ønsker sitt Shangri-La fullbyrdet.
Nye allianser?
Utenrikspolitisk er ikke Rødt like katastrofale som AKP var. Kanskje bør de prise seg lykkelige over at det ikke lenger finnes totalitære kommuniststater å støtte. Allikevel er Rødts analyse av utviklingen i Ukraina er studie verd.
På landsmøtet fremmet Øyvind Andresen, leder for Rødt Vest Agder, et resolusjonsforslag med tittelen «Nei til nazismen i Ukraina» (hvorvidt det ble vedtatt vil Rødt foreløpig ikke si noe om). Her kreves det at Norge trekker all støtte til Ukraina, «der åpenlyse nazister spiller en stadig mer dominerende politisk og militær rolle». Det heter videre at «nazistene er USAs fremste samarbeidsmenn» og situasjonen er sammenlignbar med «situasjonen før annen verdenskrig der fascismen fikk gro fram i Europa uten større motstand av de ledende politikere, medier og intellektuelle».
Dette er en blåkopi av Putins propaganda. Selv om kommunismen er ideologisk grunnstøtt og realsosialismen har opphørt, er kritikken av vesten, EU og NATO like kompromissløs som den gang man hadde mer naturlige alliansepartnere.
Slike studentforsamlinger finnes ikke lenger
Men hva er interessant ved Rødt i Norge i dag? I motsetning til bevegelsen de sprang ut av, AKP (m-l), har Rødt få intellektuelle i sin midte. Det geniale med AKP var at de på tross av en marginal medlemsmasse og lite velgere (gjennom RV) høstet helt uproporsjonal stor oppmerksomhet. Medlemmene drev studentsamfunn og solidaritetsorganisasjoner til vanvidd med fryktesløs aktivisme.
Det var i de dager da Kåre Verpe var DKSFsformannskandidat i Studentersamfundet og deltok i debatt med en AKPer foran en blodrød studentforsamling. Da den unge maoisten kom på defensiven trakk han trumfkortet: ”Tror du Verpe, at Norge er mer demmokratisk (sic) enn Kina eller?” Verpe svarte at, jo, det mente han da, hvoretter forsamlingen brøt ut i rungende og hånlig latter. Det var det verste de hadde hørt. Slike studentforsamlinger finnes ikke lenger.
Mange innen kulturlivet sympatiserte med AKP. AKP hadde egen dagsavis (Klassekampen) og forlaget Oktober ga ut skrifter av Stalin og annen oppbyggelig propaganda, parallelt med «ufarligheter» som Kjæreleikens Ferjereiser av Edvard Hoem. Bokklubbene ga ut ml-forfattere på løpende bånd og bøkene fylte reolene til folk som ikke ante hvem Pål Steigan var.
Ml-bevegelsen var i det hele tatt dyktige til å jobbe nedenifra. Tramteateret fungerte like bra som folkelig underholdning som subtil propaganda.
I dag er kulturradikalismen nesten død og de som kunne vært revolusjonære på syttitallet er sosialdemokrater i dag. Nå stiller kultureliten opp som dommere i Idol, Oktober har blitt mainstream, Klassekampen husrene og de radikale lever beskyttede liv som «kapitalismens lausunger». Konfliktene i Midtøsten er knapt sammenlignbare med det «oversiktelige» fiendebildet under Vietnam-krigen. Kommunismen er død. Arbeiderklassen er for lengst blitt borgerliggjort. I tillegg løper ingen av Rødts representanter ned møtelokaler eller lager kvalm i fagforeningene. De tillitsvalgte i Rødt er (nesten) like høflige og disiplinerte som en hvilken som helst høyremann.
Grunnlaget for suksess er altså marginalt for Rødt.
Kronikken var publisert i VG fredag 5. juni 2015.