Urimelig forbud
Cannabis-saken mot Erik Skutle viser hvor urimelig lovverket er med hensyn til hvordan vi behandler cannabisbrukere og alkoholkonsumenter. Det burde føre til en mer omfattende diskusjon om hvor rasjonell dagens narkotikapolitikk faktisk er. Men det fordrer at politikerne kommer på banen. Foreløpig er det dessverre lite som tyder på at det vil skje, skriver Eirik Løkke og Torstein Ulserød i BT.
Publisert: 17. februar 2015
Av Eirik Løkke og Torstein Ulserød, Civita.
Onsdag 11. januar skrev BT at stortingsrepresentant Erik Skutle (H) er idømt en bot på 10.000 kroner for å ha brukt cannabis. Boten fremstår som urimelig dersom man sammenligner alkohol og cannabis. Alkohol anses av de fleste forskere som langt farligere enn cannabis. Men det reflekteres ikke i straffeloven.
Cannabis kan selvsagt medføre risiko for brukerne. Derfor er det rimelig at samfunnet ønsker å begrense bruken. Men skadevirkningene av cannabisbruk er relativt beskjedne. Særlig om man sammenligner med alkohol, og særlig om man vektlegger skadepotensialet for andre enn brukeren selv. I forskningsartikkelen «Drug harms in the UK: a multicriteria decision analysis», publisert i The Lancet i 2010, sammenligner professor David Nutt (med flere) ulike type rusmidler. Konklusjonen er at dagens strafferegime for narkotika er vanskelig å begrunne ut fra skadevirkningene. Faktisk bedømmes det lovlige rusmiddelet alkohol som ikke bare farligere enn cannabis, men også som et betydelig farligere rusmiddel enn for eksempel kokain og heroin.
En av årsakene til at alkohol bedømmes som så skadelig, er den negative effekten misbruk har på samfunnet. For eksempel bidrar alkohol i langt større grad enn cannabis (faktisk også mer enn heroin og kokain) til at folk begår voldshandlinger og drap. Det gjør at alkohol i studien bedømmes som det overlegent mest skadelige rusmiddelet for samfunnet som helhet. Også for den enkelte bruker konkluderer The Lancet-studien med at alkohol er langt farligere enn cannabis.
De aller fleste, selv de som er tilhengere av fortsatt forbud, innrømmer at alkohol er mer skadelig enn cannabis. En vanlig innvending mot å fjerne forbudet er likevel at man ikke bør gjøre «nok et rusmiddel» lovlig. Men en slik innvending ser bort fra rimelighetsbetraktninger, som er og bør være avgjørende i et liberalt demokrati.
Å straffeforfølge en gruppe hvis aktivitet (cannabisbruk) er mindre skadelig enn mange lovlige aktiviteter (som for eksempel alkoholbruk), er en lite prinsipiell tilnærming.
En annen innvending mot avkriminalisering som typisk fremføres av forbudstilhengerne, lyder omtrent slik: «Narkotikaforbruket har gått ned de siste 15 årene. Med andre ord må vi gjøre noe riktig». Tilhengerne har helt rett i at vi gjør veldig mye riktig. Vi er et av verdens beste land å bo i, vi scorer høyt på sosiale indikatorer, og dagens ungdom er antagelig den mest fornuftige noensinne, i den forstand at de er pliktoppfyllende og har en mer moderat bruk av rusmidler enn tidligere.
Det beviser imidlertid ikke at forbudet mot narkotika er årsaken til at bruken av cannabis ikke er høyere enn den er. Og nettopp fordi vi har en veldig fornuftig ungdomsgenerasjon, kunne et alternativ til dagens forbudsregime være å opplyse ungdommen rasjonelt om farene ved rusmiddelbruk, for så å stole på at de selv er i stand til å foreta fornuftige vurderinger.
Selvsagt påhviler det stortingsrepresentanter et ekstra ansvar i å følge lovene de selv er med på å vedta, og slik sett er oppmerksomheten rundt Skutle forståelig. Men det er ingen grunn til å overdrive alvoret i lovbruddet. Å bruke cannabis utgjør en minimal risiko for andre. Det er for eksempel mye farligere for andre om noen kjører 50 km/t i 30-sonen, men det reflekteres ikke i straffeloven.
Cannabis-saken mot Erik Skutle viser hvor urimelig lovverket er med hensyn til hvordan vi behandler cannabisbrukere og alkoholkonsumenter. Det burde føre til en mer omfattende diskusjon om hvor rasjonell dagens narkotikapolitikk faktisk er. Men det fordrer at politikerne kommer på banen. Foreløpig er det dessverre lite som tyder på at det vil skje.
Innlegget er på trykk i Bergens Tidende 17.2.15. Se også:
Civita-notat nr. 1 2015: Narkotikapolitikken: Behov for nye ideer og bedre løsninger
Siden slutten av 1960-tallet har norsk narkotikapolitikk ”ligget fast”, slik det uttrykkes av norske myndigheter. Virkemidlene for å bekjempe narkotikabruk har vært konsentrert om restriktive tiltak, enhver befatning med narkotika har vært forbudt (med unntak for medisinske og vitenskapelige formål), og de strafferettslige virkemidlene har stått sentralt.
Formålet med dette notatet er å se nærmere på begrunnelsen for, og virkningene av, forbudet mot narkotika. Sett i lys av de sentrale, myndighetsfastsatte målene innen rusfeltet, er det mye som tyder på at det strenge forbudsregimet i Norge er lite hensiktsmessig. Notatet skisserer noen alternative måter å regulere narkotikamarkedet på, og ser på erfaringer fra land som fører en annen og mindre strafferettsorientert politikk.
Notatet er skrevet av Eirik Løkke og Torstein Ulserød, rådgivere i Civita.
Last ned og les notatet her: civita-notat_01_2015
Relatert
En hyllest til Amerikas Forente Stater
Flere må utfordre bistandslauget
Bistandsorganisasjonene tier når det teller
Tapermentalitet fra Minerva
Vi trenger en ny maktutredning
