Rettsstat

Høyrenasjonalistisk borgervern

Jan Arild Ellingsen, som representerer Frp i justiskomiteen, ønsker den høyreradikale borgerverngruppa Odins soldater velkommen som et tilskudd til kriminalitetsbekjempelse i Norge. Bård Larsen på VGNett.no.

Bård Larsen

Publisert: 24. februar 2016

I Politisk Kvarter i NRK P2 (23.2) uttalte han at gruppa fortjener honnør så lenge den holder seg innenfor lovens rammer.

Som svar på programlederens spørsmål om Odins soldater kan sammenlignes med natteravnene, uttalte Ellingsen bekreftende: «Hvis man ser på hva Odins soldater ønsker å oppnå, så tror jeg man kan gjøre det.»

Så la oss ta en titt på hva det er rimelig å anslå at Odins soldater ønsker å oppnå.

Ellingsen bør først ta en titt på hvordan Odins soldater profilerer seg rundt omkring i de nordiske landene. De lar seg for så vidt avbilde, men med et standardoppsett hvor medlemmene – med unntak av en talsmann – står med ryggen til fotografen, med ryggbladene smykket med nasjonalistisk vikingjuggel, norske flagg og med hettegensere godt trukket opp over ørene. Man behøver ikke å ha funnet opp den dype tallerken for å forstå at dette er høyreradikal mundering.

Odins soldater oppsto i den finske byen Kemi etter at det ble opprettet et stort asylmottak der. Talsmann for Odins soldater er høyreekstreme Ronny Alte, som tidligere var leder av fascistoide Norwegian Defence League. Til Minerva (5.2.16) uttalte Alte at den økte asylstrømmen er en direkte årsak til opprettelsen: «Vi ser mer av antastinger, tafsing og overfall … Folk er rett og slett redd for hva som skal hende med deres døtre, koner eller venner. Folk er også redde for at dopet som i disse dager flommer over gatene skal ta livet av noen før politiet får tatt bakmennene, da de ikke har ressursene de trenger.»

Fallitterklæring

I debatt med Hadia Tajik understreket Ellingsen at verken denne eller foregående regjering har maktet å avskaffe kriminalitet. Derfor er det altså positivt at sivilsamfunnet bidrar, mente han. Bortsett fra den smått utopiske forestilling om et kriminalitetsfritt samfunn, fremmer altså Ellingsen en slags fallitterklæring på egen regjerings vegne. Han tegner også opp et slags weimarsk skrekkabinett i lettutgave.

En sørgelig lærdom fra Weimar-republikkens kumulative radikalisering er hvordan det politiske etablissementet opptrådte naivt overfor den politiske ekstremismen som herjet tidsånden. Selv Frikorpsene og etter hvert Ernst Röhms Stürmabteilung (SA) ble i en kortere periode sett på som en komplimenterende ordensmakt. Til slutt tapte myndighetene kampen om gatene.

En pompøs sammenligning muligens. Men legg til at Ellingsen mangler prinsipielle betraktninger over hva et frislipp av ulike «knurrende øyne» i bybildet vil innebære – f. eks. religiøst moralpoliti eller venstreekstreme på utkikk etter Odins soldater – så kan vi altså sitte igjen med et Weimar i miniatyr.

Rett side av historien

Hvordan Ellingsen kan hevde at Odins soldater kan bidra til å skape trygghetsfølelse ute i gatene er også noe å undres over. Et politisk borgervern, ferdig «uniformert», med et uttrykk som hører til i politikkens absolutte ytterkanter, vil neppe skape trygghet for andre en dem som deler det sekteriske budskapet. En ung innvandrer vil neppe føle på Odins klokskap. En intimiderende flokk hettekledde høyrenasjonalister med hendene i lommene er nok heller ikke det gjeveste en gjennomsnittsnordmann har lyst til å møte etter en fredagspils.

Høyrenasjonalistisk

Men alt dette til siden: Ellingsens største feil er så åpenbar at de aller fleste ser den: Odins soldater er et høyrenasjonalistisk borgervern. Nærværet av et høyreradikalt borgervern i norske byer og tettsteder er innslag som skaper historiske assosiasjoner som bør få det til å gå kaldt nedover ryggen på enhver demokrat. Et parti i regjering i liberaldemokratiske Norge kan ikke være bekjent av at en fremtredende stortingsrepresentant tar et slikt fenomen i forsvar.

At Ellingsen velger å gjøre det fremstår som en gåte. I beste fall er Ellingsen naiv nok til å oppfatte Odins soldater som en nabokjerring eller en slags norrøn hettegenserutgave av Natteravnene. I verste fall kan Ellingsen tolkes dit hen at han ikke har den samme politiske intuisjon som de fleste andre.

Kan Ellingsen ha sett seg så blind på at rasismekortet sitter så løst i disse migrasjonstider at han ikke kjenner igjen dårlig kamuflert nasjonalsosialisme? Det er i så fall urovekkende.

Sprer usikkerhet om Frp

Ellingsens fremste bidrag til offentligheten i denne saken er ikke å formidle ønsker om trygghet i gatene, men heller å spre usikkerhet om Fremskrittspartiets politikk: Er det også andre, «mindre aktverdige» årsaker til Frps innvandringspolitiske engasjement?

En del av dette handler om å manøvrere med kløkt i urolige tider, og ikke minst om å havne på rett side av historien. En del kjenner nok til at Bergen Høyre inngikk listesamarbeid med NS i 1933. En forbannet CJ. Hambro omtalte ledelsen i Bergen Høyre som «politiske spekkhuggere». Det ble fattet vedtak sentralt om at lokalforeningen hadde «satt seg utenfor det politiske samarbeidet med Høire.»

Frp har gått sjumilssteg siden ufologen Anders Lange skrev i Hundeavisen at allmenn stemmerett for sorte sørafrikanere var en dødsdom over den hvite rase. Da Fremskrittspartiets Øystein Hedstrøm stilte opp på Den Norske Forenings møte på Godlia kino 1995 for å diskutere innvandring, ble det rabalder. DNF var en nasjonalistisk organisasjon med klare fascistiske tendenser (må ikke forveksles med DNF i København, som i praksis er en vennskapsforening mellom Danmark og Norge).

Frp er slett ikke det eneste partiet i Norge med en merkelig fortid. Frp har i dag svært mange dyktige politikere som står på solid grunn og antagelig skjærer tenner over partikolleger som tråkker i både klaverer og salater. Litt for ofte kommer utspill som setter inntrykket av læringskurven i revers.

Innlegget var publisert på VGNett.no tirsdag 23. februar 2016.