Retten bedriver politisk sensur

Ved ikke å fortelle om grunnlaget for inndelingen, leder tingretten oss inn i mistanken. Dette er mistanken om at man ikke vil slippe til islamkritikere i denne saken, og at det derigjennom bedrives meningspoliti. Kommentariatet hører bare ikke hjemme i en rettssak, og det kan heller ikke fullt ut sammenlignes med den rollen partsoppnevnte sakkyndige vanligvis spiller i rettssalen, skriver Morten Kinander i VG.

Publisert: 6. juni 2012

Av dr. juris Morten Kinander, jurist og filosof i Civita

Jeg og mange med meg har ofte ledd av høyreekstreme gruppers rop om sensur. Men nå har altså favorittklagesangen fra ytterste høyre fløy blitt en realitet i Oslo Tingrett. Det er nemlig såkalte sakkyndige vitners tur i rettssaken mot Anders Behring Breivik, og denne vitnelisten er av det merkelige slaget. Ikke bare er det blitt ført opp vitner som ikke kan sies å ha særlig tilknytning til eller kompetanse på terrorisme og islam (Stein Lillevolden og Jan Simonsen), men det opereres også med forskjellige kategorier av vitner. Om vitnelisten kan man si som presten på søndagen: ”Alle er ute i dag”. Visstnok er ikke alle de sakkyndige vitnene like sakkyndige, noe som fører til at vitnene sorteres i to forskjellige kurver; de som blir kringkastet og de som ikke blir det. Vi får dessverre ikke vite hvorfor det er slik at bare de vitnene som tar eksplisitt avstand fra ideologien bak handlingene, og som kan vise til en historikk som kritikere av høyreekstremisme, blir kringkastet. Dette fører til at internettekspert Øyvind Strømmen, professor Terje Emberland, forsker Lars Gule, professor Mattias Gardell har fått tale til nasjonen, mens dokumentarist og islamkritiker Walid al-Kubaisi, nynazist Tore Tvedt, eks-politiker og høyrepopulist Simonsen med mange flere ikke får sine vitneprov kringkastet. Hvorfor denne forskjellen? Jeg mistenker at det er flere begrunnelser i spill her; det er de offisielle og det er de uoffisielle, ofte også kalt de reelle.

Først en rettslig plassering: I en rettssak finnes det vitner, det finnes sakkyndige. og det finnes såkalte sakkyndige vitner, selv om dette begrepet ikke dekker en formell realitet og termen ”vitne” i denne sammenhengen er noe misvisende. Sakkyndige vitner er partsoppnevnte, som en av partene som regel mener har noe å tilføye saken. Et ordinært vitne har plikt til å forklare seg, og en ordinær sakkyndig har plikt til å ta imot oppdrag som sakkyndig – en liten, men ikke uvesentlig forskjell. Et vitne skal forklare seg om ”egne forhold i fortid”. Sakkyndige, derimot , skal ”legge frem sine vurderinger av det tema som er den sakkyndiges oppdrag”.

Sakkyndige som er partsoppnevnte, står i en slags mellomstilling. Disse er ikke oppnevnt av retten, slik for eksempel rettspsykiaterne er, men er ofte ansett av partene for å kunne bidra med forklaringer både av personlig og av faglig karakter. ”Et slikt vitne bringes inn for å redegjøre for sine egne erfaringer, men vil også kunne bidra med sine faglige vurderinger”, som det heter i forarbeidene til straffeprosessloven angående rettsmedisinere. En slik fagperson kan retten nekte å høre. Vedkommende har ingen forklaringsplikt, som vitner har, noe som gjør termen ”vitne” litt misvisende.

Sakkyndige vitner skal opplyse saken for dommerne når saken dreier seg om komplekse tekniske eller faglige forhold. Det er imidlertid ingen krav til vedkommendes formelle kompetanse, noe vitnelisten i den aktuelle saken belyser til det fulle. Dette gjør kanskje også termen ”sakkyndig” noe misvisende.

I den pågående saken har denne begrepsuklarheten fått sitt fulle spillerom. Vi har sett en vitneliste som best kan beskrives som hummer og kanari, og som i sin opprinnelige form ga grunn til bekymring for at en ellers verdig prosess skulle gjøres om til et politisk sirkus. I tillegg får vi altså en A og B-kategori av disse forklaringene, noe som fremstår som merkelig. Det er nemlig tingretten som etter eget skjønn har kategorisert de forskjellige vitnene som er innkalt til forklaring, og denne kategoriseringen har ført til at såkalt sakkyndige forklaringer kringkastes, mens rene ”vitner” ikke gjør det.

Oslo Tingretts begrunnelse er verdt å merke seg, i all sin forunderlighet. Ifølge tingretten skal et vitne forklare seg om de faktiske forholdene, mens en partsoppnevnt sakkyndig skal komme med vurderinger av forholdene. Dette har ført til at ingen islamkritikere får uttale seg, unntatt Ole Jørgen Anfindsen, som, etter at tingretten ombestemte seg, likevel vil bli kringkastet. Hvordan for eksempel dokumentarist Walid al-Kubaisi er forventet å komme med opplysninger om faktiske forhold, og ikke vurderinger, er en gåte. Omvendt, hvordan Hanne Nabinthu Herland skal være sakkyndig i dette galleriet, fremstår i beste fall som et tegn på at noen ikke vil være åpne om de egentlige grunnene. De formelle begrunnelsene holder nemlig ikke.

Ved ikke å fortelle om grunnlaget for inndelingen, leder tingretten oss inn i mistanken. Dette er mistanken om at man ikke vil slippe til islamkritikere i denne saken, og at det derigjennom bedrives meningspoliti. Vi har nå i flere dager hørt Strømmen, Gule og Gardell og flere, alle med samme politiske utgangspunkt. Disse har etter min mening ikke bidratt til å opplyse saken i nevneverdig grad. Problemet er ikke at det de sier ikke stemmer eller ikke er interessant. Dette kommentariatet hører bare ikke hjemme i en rettssak, og det kan heller ikke fullt ut sammenlignes med den rollen partsoppnevnte sakkyndige vanligvis spiller i rettssalen, typisk en ingeniør eller en lege som skal forklare seg om hva som er vanlig i ”bransjen”.

Skulle det være noen grunn til i det hele tatt å tillate dette innslaget i retten – noe jeg stiller meg tvilende til at det er – kan jeg ikke se noen annen grunn enn at man vil avskjære islamkritikk fra rettssalen, en islamkritikk som tiltalte selv gjerne vil at hans vitner skal målbære. Men har man sagt A, og bragt klovneriet inn i rettssalen, bør man også si B. For her prøver tingretten å skifte sol og vind i en debatt.

Har man først tillatt debatten, kan man ikke underveis forsøke å kneble den.

Innlegget er på trykk i VG 6.6.12.