Pride har blitt en maktdemonstrasjon

Den manglende viljen til å behandle homobevegelsen som den maktfaktoren den er, er et umodent trekk ved norsk offentlighet. Torstein Ulserød i Minerva.

Torstein Ulserød

Publisert: 26. juni 2019

Årets Pride markerte at det er 50 år siden Stonewall-opprøret i New York, som regnes som starten på den moderne homobevegelsen. Opprøret utenfor homobaren Stonewall i 1969 var en modig protest fra en minoritet mot et storsamfunn som på systemnivå trakasserte, undertrykket og kriminaliserte mennesker som var annerledes enn majoriteten. Det gjaldt også i Norge. Mye har skjedd siden den gang når det gjelder skeives rettigheter og aksept i samfunnet. I Norge kommer dette til uttrykk blant annet ved at Pride-feiringen på få år har endret karakter fra å være noe ganske smalt og omstridt, til å bli en politisk korrekt folkefest. Men norsk offentlighet henger ikke helt med ennå.

Fra nisje til folkefest

I forbindelse med årets Pride-arrangementer har norsk offentlighet vært preget av et klima som ikke bare applauderer Pride og homobevegelsen, men der det fra storsamfunnets side nærmest er et krav at alle nå slutter rekkene og markerer støtte. NRK har hatt opptelling av kommuner som heiser regnbueflagget, stortingspolitikere har krevd at «regnbueflagget vaier i alle kommuner», og ordførere som ikke vil flagge, har måttet forklare seg i media. Først og fremst er det en enorm seier for homobevegelsen at vi har kommet dit at nærmest hele samfunnet er opptatt av å vise støtte til det viktige frigjøringsprosjektet homokampen har vært og fortsatt er. Det er en seier for oss alle, fordi den økte aksepten for retten til å være annerledes gjør at vi kan leve i et samfunn som er mer tolerant, friere og bedre enn det har vært.

For min del syns jeg samtidig Pride er et fenomen som norsk offentlighet ikke greier å håndtere på en måte som er bare imponerende. Det er fint og viktig at man vil uttrykke støtte til mangfold og retten til å elske den man vil. Men under de generelle parolene som brukes i markedsføringen av Pride, fins det en lang liste med politisk saker som det med god grunn er delte meninger om. Foreningen Fri, som eier og arrangerer Oslo Pride, er en politisk aktør med en rekke saker på sitt program som må kunne betegnes som svært radikale, og som det er stor uenighet om i Norge. Noen eksempler er surrogati, eggdonasjon og innføring av et tredje juridisk kjønn.

Det er ikke i seg selv nødvendigvis noe problem at en aktør med en til dels svært omstridt, og sånn sett lite inkluderende agenda, også står bak et arrangement med et mye bredere nedslagsfelt. Men samtidig fremstår Pride som en bevegelse som ikke helt vet hvordan den skal håndtere overgangen fra å være en markering med og for marginaliserte grupper, til folkefest for majoriteten. Og offentligheten for øvrig har ikke rukket å omstille seg i takt med den raske utviklingen.

En maktaktør

På et overordnet plan må man nå kunne si at LHBT-bevegelsen, representert ved Foreningen Fri og partienes ulike homonettverk, ikke bare er talspersoner for sårbare grupper. De representerer også ganske betydelig makt. Både formelt ved at de for eksempel har tilgang til partienes beslutningsorganer, ved at de disponerer betydelige økonomiske midler, og gjennom å få stor plass og gjennomslag i offentligheten. Selve Pride-arrangementet, først og fremst paraden, kan selvfølgelig også i seg selv ses som en maktdemonstrasjon. Med unntak for 17. mai finnes det ingen offentlig markering i Norge som kan måle seg med Pride i størrelse og oppslutning.

Å delta i Pride kan bety ulike ting for forskjellige mennesker, og slik må det nødvendigvis også være. På samme måte som man kan delta med ulike begrunnelser, må det være mulig å diskutere hva disse begrunnelsene kan være. Og det må være tillatt å ikke delta, med den begrunnelsen man selv vil.

Men i tilknytning til Pride er det en påtagelig ubalanse i mediedebatten om disse spørsmålene. Alle aktører som innehar et snev av makt, formelt eller symbolsk, som IKKE deltar i Pride eller heiser regnbueflagg, eller som uttrykker kritisk til noe av homobevegelsens prosjekt, må nå redegjøre i detalj for hva de egentlig mener og står for. Ordførere i kommuner som ikke flagger blir intervjuet av NRK om hvordan de tolker flagg-reglementet. Den begrunnelsen Kjell Ingolf Ropstad har gitt for ikke å gå i Pride, nemlig at han er uenig i mye av Foreningen Fris agenda, kan man ha ulike meninger om. Men jeg mener uansett at det må kunne anerkjennes at for ham føles dette som en unaturlig måte å vise engasjement på, med det som begrunnelse. Det er imidlertid en anerkjennelse man stort sett må gå til kristne nisjeaviser for å finne.

Få kritiske spørsmål

Samtidig som Ropstad og andre som ikke vil slutte rekkene helt uten forbehold, kan påregne både å måtte svare på kritiske spørsmål fra journalister, og bli kritisert, tolket i verste mening og karikert av politiske motstandere, kan aktører på den andre siden være bortimot sikre på at de aldri får et kritisk spørsmål fra en journalist. Fri-leder Ingvild Endestad har kommentert Ropstads manglende deltakelse i Pride med at «han har tatt ut elementer fra FRIs politiske plattform, de mest kontroversielle delene kanskje, som argument for ikke å gå.» Og videre at paraden er for de som ønsker like rettigheter og muligheter for alle, «og at de som ikke ønsker det, ikke går, er ikke så overraskende». Dersom Ropstad hadde valgt å gå i paraden, kan vi altså regne med at det hadde vært like galt. Det slipper imidlertid Endestad å svare eksplisitt på. Hun slipper også å forholde seg til potensielt krevende spørsmål om nøyaktig hvilke av elementene i Fris plattform hun mener man må stille seg bak for at man kan sies å ønske et samfunn med like rettigheter og muligheter for alle, og dermed kunne stille i paraden uten at det er «overraskende».

Lederen for Pride-festivalen, Fredrik Dreyer, har på sin side «fått nok av bedrifter som heiser regnbueflagg for å «rosavaske» seg og tjene penger på homokampen». «Vi er ikke et utstillingsvindu. Skal du være med i paraden, må du vise at du mener det», uttalte Dreyer til DN i forbindelse med årets arrangement. At det er mulig å tjene penger på homokampen, kunne man jo valgt å se på som et tegn på gjennomslag i samfunnet og dermed noe positivt. Men Dreyer har i likhet med andre som jobber for homobevegelsen det privilegium det er å ha tilgang til mediene der han kan refse andre på litt uklart grunnlag, uten å bli plaget med noen form for oppfølgingsspørsmål om hvorfor han mener det han mener. Hvorfor er det så galt om noen tjener penger på å profilere seg under Pride? Hvordan har det seg at det er galt for bedrifter å tjene penger på Pride, mens arrangøren selv helt åpenbart og direkte tjener masse penger? Blant annet ved å kreve 25 000 kroner fra de suspekte bedriftene for at de skal få gå i Pride-toget. Ville noen andre aktører i det norske samfunnet sluppet unna med å anklage andre for å ha økonomiske motiver samtidig som man selv tar seg betalt? Og hva betyr det at bedrifter må «mene det», utover at hovedsponsor Nordea opplyses å ha «stort mangfoldsfokus internt»?

Det er først og fremst gledelig at Pride-markeringen har fått så bred oppslutning, og at homobevegelsen har hatt det gjennomslaget den har hatt politisk og holdningsmessig. Men den manglende viljen til å behandle homobevegelsen som den maktfaktoren den definitivt også er, er et umodent trekk ved norsk offentlighet. Det er uheldig for samfunnsdebatten. Både fordi debatten blir for enfoldig når det finnes viktige aktører som nærmest er unntatt fra vanlig kritisk journalistikk. Og fordi det alltid er potensielt skadelig når makt ikke møter tilstrekkelig motmakt, blant annet i form av en kritisk presse.

Innlegget var publisert i Minerva 25. juni 2019.