Hva skjer med personvernet etter koronakrisen?
Uavhengig av koronakrisen er digitalisering en global megatrend som kun vil forsterke seg fremover. Sannsynligvis vil koronakrisen forsterke digitaliseringen, med store konsekvenser for privatliv og personvern.
Publisert: 15. mai 2020
Det er nærmest umulig å tenke seg at du i et moderne samfunn skulle kunne unngå å avlegge elektroniske fotavtrykk. Av den grunn er personvern i dag mer et spørsmål om hvordan man skal håndtere sine personlige data og elektroniske avtrykk, enn å unngå dem.
Uavhengig av koronakrisen er digitalisering en global megatrend som kun vil forsterke seg fremover. Sannsynligvis vil koronakrisen forsterke digitaliseringen, med store konsekvenser for privatliv og personvern.
De største utfordringene for personvernet vil utvilsomt være fenomener som kunstig intelligens, Big Data og bruken av ansiktsgjenkjenning. Selvlærende maskiner som også kan ta beslutninger vil potensielt gripe inn i folks liv. Man kan se for seg at kunstig intelligens kan brukes til å vurdere smitterisiko, og dermed begrensninger på folks individuelle frihet. Det er også mulig å se for seg at maskiner i ekstreme situasjoner kan tas i bruk for å avgjøre hvilke personer som skal få medisinsk hjelp – og hvem som ikke skal få – i tilfeller hvor helsevesenet står i fare for å bryte sammen, og man må prioritere hardt hvem som skal hjelpes. Åpenhet i algoritmer og beslutningsgrunnlaget er avgjørende for personvernet. Med kunstig intelligens kommer dette til å bli utfordret.
En annen teknologi som kommer til å utfordre personvernet, er ansiktsgjenkjenning. Bruken av ansiktsgjenkjenning vil begrense muligheten for privatliv i det offentlige rom. I Kina har bruken av slik teknologi blitt perfeksjonert, og landet leder an utviklingen. Ansiktsgjenkjenning ble, sammen med andre former for digital overvåkning, brukt for å bekjempe utbruddet av koronaviruset, blant annet for å sikre seg mot at personer med smitte, eller som var utsatt for smitte, ikke kom i kontakt med andre. Kina tok også i bruk verktøy som kunne måle temperaturen til innbyggerne, for raskt å oppdage feber. Slike verktøy generelt og ansiktsgjenkjenningsteknologi spesielt, er effektive verktøy innenfor sikkerhetsindustrien, og ønsket om å bruke teknologien vil sannsynligvis bre seg.
Spørsmålet er om lovgivningen evner å holde følge med den teknologiske utviklingen.
Å bruke digitale verktøy for å bekjempe pandemier har, til tross for et aktverdig formål, klare utfordringer for personvernet. Koronaviruset er den første pandemien hvor digitale verktøy er blitt tatt i bruk for å bekjempe virus. Såkalte smitteapplikasjoner er sentrale. Kombinasjonen av geolokasjon (GPS) og helseopplysninger kan potensielt fortelle mye om en persons liv, slik at farene ved misbruk kan være potensielt store for enkeltmennesker. Fordelene ved å bruke slike applikasjoner og videreutvikle dem er imidlertid store. Spørsmålet er mer hvilke verktøy som blir benyttet og hvilke begrensninger som kommer.
Presset for å få inkludert flest mulig verktøy til å hente informasjon er stort. Det er blant annet årsaken til at utviklerne av den norske smitteapplikasjonen har valgt sentrallagring av data. Gjennom sentrallagring er det mulig å hente ut mer informasjon om smittemønster, men det betyr også at faren for misbruk øker.
Det er sannsynlig at Big Tech-selskapene kommer til å utvikle sine egne applikasjoner. Dersom disse bygger på en forretningsmodell som inkluderer kjøp og salg av persondata (helsedata), vil det være en ekstra utfordring for personvernet. Kjøp og salg av personlige data er allerede en stor utfordring for personvernet. Faren for at dette kommer for fullt innen helsetjenester er stor.
Diskusjonen om immunitet og antistoffer er sentral i debatten om koronaviruset. I forlengelsen av denne debatten har flere diskutert hvorvidt man bør utstede immunitetspass. Slike bevis vil åpenbart ha store fordeler i bekjempelsen av pandemier, men en eventuell utstedelse vil reise flere prinsipielle spørsmål. En slik løsning vil blant annet kunne bety at man snur bevisbyrden på hodet. Borgere må «bevise» at de er immune. Det er betenkelig ut fra retten til privatliv. Det vil også kunne skape et marked for falske immunitetspass eller få mennesker til å oppsøke smitte for senere å kunne få pass. Samtidig vil slike bevis gi større fleksibilitet for offentlige og private virksomheter til å kunne opprettholde aktivitet, blant annet i helsevesenet. Om ikke slike bevis blir utstedt i forbindelse med koronaviruset (det vil avhenge av hvor lenge viruset herjer), er det stor sannsynlighet for at mange land vil utrede muligheten for å bruke slike pass ved fremtidige kriser.
Teksten er publisert i Civita-notatet Hva skjer etter koronakrisen?, som kan leses i sin helhet her: