Demokrati

Mandelas portvoktere

Det er noe smålig over å kaste Anders Lange etter høyresiden i en tid hvor de fleste retter sin oppmerksomhet mot en statsleder som utmerket seg ved sin pluralisme. Forestillingen om at antirasisme skulle være noe eksklusivt venstreorientert var nok en fremmed tanke hos Mandela, skriver Bård Larsen i VG.

Bård Larsen

Publisert: 6. januar 2014

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Da nyheten om Nelson Mandelas død ble kjent, gikk det ikke mange minuttene før Twitter og Facebook flommet over med påstander om konservative og liberale krokodilletårer.

Særlig fra venstreradikale var tonen uforsonlig: Høyresiden var likegyldig til apartheid, het det. Eller så støttet de den. «Mandela er vår. Han var venstreorientert», var omkvedet.

Det er den pragmatisk-humanistiske Mandela som har gått over i historien, ikke den revolusjonære unge marxisten.

Det skal vi nok være glade for. Sovjetunionen var tungt inne i det sørlige Afrika. De finansierte diktaturstater som Angola og Mosambik. Og de finansierte deler av ANCs virksomhet.

Mange sier nå at vi ikke skal ufarliggjøre Mandela, at han også var en opprører, en revolusjonær. Det er riktig. Selv heltefigurer må omtales på en sannferdig måte. Det hører også med til historien at Mandela ga sin støtte til diktatorer som Gadaffi, Castro og Mugabe. Kritikere mener at han gjorde for lite for å bekjempe korrupsjon og aids. Andre hevder at han var en middelmådig president.

Ingen store personer er uten skavanker. Det er intellektuell nysgjerrighet, feilgrep og evnen til å korrigere dem som skaper de virkelig store bautaene i historien.

De som nå forsøker å hegemonisere Mandelas ettermæle gjør derfor en grunnleggende feil som Mandela ikke gjorde: De mangler raushet. Ved sorgens inngang skiller portvokterne de rettroende (som får stå inne i katedralen) fra de mistenkelige (som må stå ute på gaten).

Kontingenten i skyllebøttene mot høyresiden er en god blanding av rett og galt. Dels får vi høre om Anders Lange og hans forsvar for raseskillepolitikken. Dels at Kåre Willoch og Rederiforbundet ikke ville boikotte skipsfarten til Sør-Afrika.

På 1960- og 70-tallet var den norske handelsflåten kronjuvelen i norsk eksportnæring. Norske oljetankere forsynte det sørafrikanske regimet med olje, og stemningen var laber på Stortinget for oljeboikott. Bare Sosialistisk Folkeparti var for. I Høyre mente man boikott var feil virkemiddel uansett.

Arbeiderpartiet lot seg styre av Sjømannsforbundet, som vernet om sine medlemmers arbeidsplasser i skipsnæringen.

Sett med dagens øyne kan den norske politikken vis-à-vis Sør-Afrika og apartheid sammenlignes med dagens Kina-politikk. Det er frustrerende for dem som faktisk mener at myndighetene bør agere annerledes, og det er også grunn til å stille spørsmål ved beslutningstagerens moralske soliditet når det kommer til enkelte spørsmål om menneskerettigheter.

Det er riktig at Anders Lange støttet apartheid. Det er også riktig at enkelte skipsredere ga pengegaver til Lange for at han skulle promotere norsk skipsfart til Sør-Afrika

Men hvem var Lange, og hvor representativ var han for norsk høyreside?

Lange ble inderlig foraktet av Høyres representanter, både for sine aparte synspunkter, men også på grunn av manglende finesse og etikette. Når Lange samlet ungdommer (hundegutta) hjemme på kennelen i Oppegård serverte han lapskaus på grevlingkjøtt og drakk billig sørafrikansk brennevin for å støtte Sør-Afrika. Lange skrev at «Alle som går inn for sort flertallsstyre i Sør-Afrika er forrædere mot den hvite rase.» En uttalelse som er så langt ute at det er vanskelig å ta den på alvor.

Bård Vegar Solhjell var raskt ute med å bruke Mandelas bortgang som kontekst i en reprise på autoritær skyldfordeling mellom venstre- og høyresiden. Solhjell går historisk til verks. Det må han, for blant dagens unge eller halvgamle er det ingen som ser på raseskillepolitikk og Nelson Mandelas heltestatus som et spørsmål om hvorvidt du hører til på høyresiden eller venstresiden.

Apartheids vederstyggelighet er inkorporert i ryggmargen til vårt felles etos.

På Dagsnytt 18 oppfordret Solhjell Frp til å ta oppgjør med partiets «systematiske støtte» til apartheidregimet. Bør ikke Solhjell henge bjella på sin egen katt? Nemlig at samtlige ledere i SF/SV, systematisk og frem til Erik Solheims lederskap, reiste på politiske pilegrimsturer til totalitære stater? Og hvorfor var ikke SV, i 1980, tilhengere av å boikotte OL i Moskva?

SV har forklart sine forehavender under den kalde krigen i kontekst: Det var krig i Vietnam. Fare for atomkrig. USA bidro til å etablere diktaturstater i Latin-Amerika. Det var de fattige mot de rike. En slik kontekst er en del av historien.

Slik er det også når det gjelder høyresidens lunkenhet mot frigjøringsbevegelser som ønsket kommunisme, og/eller som var tungt finansiert av Sovjetunionen.

Det kan være grunn til å minne om det gamle munnhellet at «det å være paranoid ikke betyr at du ikke er forfulgt.» På tross av Mccarthyismen var kommunismen og Sovjetunionen betydelige trusler mot frihet og demokrati. Fra et frihetlig standpunkt var det gode grunner til et visst forbehold mot ANC også.

Men du skal altså lete med lykt for å finne talspersoner fra Høyre som forsvarte apartheid.

Innlegget er på trykk i VG 5.1.14.