Kvoteringsoptimismen
I et innlegg 27.5. gir forsker Mari Teigen meg rett i at mange trodde at vi ville få flere kvinnelige toppledere. Samtidig spør hun om hvem som hadde de andre forventningene, og om det kanskje bare var meg selv? Kristin Clemet i Dagsavisen.
Publisert: 2. juni 2015
Av Kristin Clemet, leder i Civita
Dagsavisen 21.5. skrev jeg at det har vært mange forventninger til at kvoteringsloven skulle ha andre positive virkninger på likestillingen i Norge enn at andelen kvinner i ASA-styrene skulle øke.
I et innlegg 27.5. gir forsker Mari Teigen meg rett i at mange trodde at vi ville få flere kvinnelige toppledere. Samtidig spør hun om hvem som hadde de andre forventningene, og om det kanskje bare var meg selv? «Med unntak av lønnsomheten er det vanskelig å gjenfinne dette i regjeringens begrunnelser», skriver Teigen.
Men i Ot.prp. nr. 97 (2002-03) om kvoteringsloven står det da vitterlig, under overskriften «Hvorfor flere kvinner i styrene? », at «økt mangfold i styrerommene, ikke bare med hensyn til kjønn, men også alder og bakgrunn, kan bidra til bedre strategiske valg, mer innovasjon, raskere omstillinger og gjennom dette bedre lønnsomhet».
Det står også at kjønnskvotering «vil bidra til at kvinners næringslivsrelevante kompetanse utnyttes bedre, noe som generelt vil styrke ledelsen i næringslivet», og det ble vist til en undersøkelse som viste «en klar sammenheng mellom kvinnerepresentasjon og gode resultater for bedriften». Regjeringen mente at kvotering ville innebære «økt likestilling og demokrati», og at det var «gode grunner til å tro at forslaget vil bedre kvinners innflytelse og muligheter i næringslivet». I debatten i Stortinget ble det også gitt uttrykk for klare forventninger til at loven ville bidra til at «kvinners kompetanse» ville bli «synliggjort og bedre utnyttet», også i «selskapenes daglige ledelse».
Men også i Mari Teigens eget sammendrag av kunnskapen om virkninger av lovkravet, fremkommer det, i kapitel seks, at det «har fremkommet en rekke antakelser om mulige ringvirkninger av lovkravet», bl.a. når det gjelder kvinners karriereutvikling, holdningsendringer og lønnsutvikling.
Når jeg hevder at kvoteringssaken har tatt oppmerksomheten bort fra andre og viktigere likestillingssaker, er det selvsagt ikke noe som kan motbevises ved å telle antall medietreff, men det er heller ikke noe som kan bevises.
Jeg bare registrerer at det er svært liten debatt om og interesse for å gjøre noe kraftfullt for å endre tiltakende skjevheter i kjønnsrepresentasjonen i store og viktige yrker som f.eks. læreryrket, mens både forskere og politikere tidvis viser en voldsom interesse også for ganske små skjevheter og for enkeltsaker i næringslivet.
Og min hypotese er altså at dette bl.a. har sammenheng med at det er langt lettere å vise «handlekraft» overfor næringslivet enn det er å gjøre noe i f.eks. skolen.
Teigen spør til slutt om det finnes noen andre former for tiltak eller politikk som kan passe bedre inn i et liberalt demokrati, og det gjør det opplagt. Organisasjoner og bedrifter kan selv bestemme om de vil bruke moderat kvotering, og de kan gjennomføre tiltak for å rekruttere og dyrke frem kvinnelige ledertalenter.
Det er mulig ting tar litt lengre tid hvis man ikke bruker tvang, men slik er det i et liberalt demokrati: Målet helliger ikke alltid middelet.
Innlegget er publisert i Dagsavisen tirsdag 2. juni 2015.
Relatert
Bedre grunner for å slå sammen lokalvalg og stortingsvalg
Felles dato for stortings- og lokalvalg har flere fordeler enn ulemper
Penger og politikk: LO går over streken
Verdikampen mot det autoritære
Hvorfor er det så få importerte konflikter i Norge?
