De gjør mer av det som ikke virker
Likestillingsarbeidet starter på bunnen, ikke på toppen i aksjeselskapenes styrer.
Publisert: 24. desember 2022
Næringsminister Jan Chr. Vestre har sammen med kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen forslått å innføre kvotering i aksjeselskaper over en viss størrelse – for å sikre en bedre kjønnsbalanse i selskapenes ledelse og bruke samlet kompetanse i næringslivet.
Vestre uttaler at: «For 20 år siden hadde vi 15 prosent kvinnelige styremedlemmer i aksjeselskapene, nå er det 20 prosent. Det har altså tatt hele 20 år å øke 5 prosentpoeng. Fortsetter vi i dette tempoet, kommer vi aldri i mål. Derfor trengs det mer innsats og bedre kultur for likestilling og mangfold.»
Kvotering i aksjeselskaper vil føre til det samme som for ASA-selskaper, nemlig at lovens krav om minimum 40 prosent styredeltakelse fra hvert kjønn vil bli oppfylt.
I 2015 lanserte Institutt for samfunnsforskning (ISF) boken «Virkninger av kjønnskvotering i norsk næringsliv». Boken oppsummerte virkningene av bruk av kjønnskvotering i norsk næringsliv etter at kvoteringsloven ble vedtatt i 2002: enkelt sagt at vi har 40 prosent kvinner i ASA-styrene.
Nå har kvoteringsiveren nådd aksjeselskapene, men hvorfor i all verden skal det virkemiddelet som er mest inngripende, og påviselig har minst resultater ut over en lovpålagt styresammensetning, tas i bruk for aksjeselskaper?
Nylig skrev leder ved CORE senter for likestillingsforskningved ISF, Mari Teigen, at kvoteringen har virket der hvor den er innført, men den har ikke gitt bedre kjønnsbalanse i styrer i andre selskaper eller i toppledelsen i storbedriftene. Så langt har altså ikke forskning eller empiri om virkninger av kvotering i styrer vist noe som helst, bortsett fra at lovens krav er oppfylt.
Forskningen på likestilling i næringslivet viser ofte sprikende og usikre resultater. Mange av studiene som ser på konsekvensene av kvoteringsloven, er bygget på korrelasjoner – dermed kan de ikke nødvendigvis si noe om årsakssammenheng. Det er så å si umulig å isolere en faktor (kvinner i styrer) i forhold til andre faktorer som påvirker for eksempel lønnsomhet.
Et annet viktig prinsipielt argument for å legge bort forslaget om kvotering i aksjeselskaper, er at det griper inn i aksjonærdemokratiet på en slik måte at aksjonærene ikke lenger kan velge sine foretrukne kandidater på fritt grunnlag.
Siden forslaget trolig vil gjelde et sted mellom 10.000 og 25.000 aksjeselskaper, er det langt flere enn antall ASA-selskaper (229 i 2021) som i dag er omfattet av loven, og dermed også langt mer inngripende. Kvoteringsforkjemperne argumenterer med at en ønsket likestilling vil ta lang tid uten pressmidler.
Dessuten var og er tilhengerne av kvoteringsloven av den oppfatningen at samfunnsmessige hensyn, som likestilling, skal ha forrang fremfor aksjonærenes styringsrett. Det er jeg uenig i.
Spørsmålet Mari Teigen tar opp, er om kvotering til styrer er symbolpolitikk og gir falsk likestilling. Det gjør det til en viss grad, er svaret hun gir.
En hypotese er at en kvoteringslov blir en sovepute, ikke en spore til mer likestillingsarbeid i bedriftene. En lov er et synlig tiltak, men ikke det som faktisk fører til mer likestilling. Dessuten vil loven kun regulere kjønnslikestilling og ikke annet mangfold eller deltakelse.
I stedet for å ty til et lovforslag om kvotering, bør vi heller konsentrere oss om karrierebyggingsfasen for kvinner som vil nå toppen. Utdanning har de allerede, ambisjonene er der, men det skorter på oppløpssiden. Mari Teigen og hennes kollegaer ved CORE har allerede en rekke forslag til hva som kan gjøres i praksis.
Topplederjobber og viktige styreverv er ikke for alle. Kvalifikasjoner og erfaring, særlig linjeledererfaring, er vesentlig. Karrierebyggingen skjer mellom 30 og 40 år. Da får kvinner barn, og menn bygger karriere. Det er her jobben må gjøres.
Dessuten er moderat kvotering, som å velge kvinnen (eller mannen), dersom to kandidater ellers stiller tilnærmet likt, mer uproblematisk. Dersom en bedrift, et utvalg eller et politisk parti er opptatt av mangfold, må de gjerne søke kandidater som utfyller hverandre – men da må mangfoldet være verdt noe i seg selv.
Likestillingsarbeidet starter på bunnen, ikke på toppen i aksjeselskapenes styrer.
Innlegget er på trykk i Bergens Tidende 22.12.2022.
Relatert
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
25 år siden Equinor gikk på børs
Hvite elefanter i næringspolitikken
Likestillingspolitikken trenger mindre visjoner