Bytte pose mot sekk
Mathilde Fasting bidrar til likestillingsdebatten i Dagens Næringsliv: Hvordan mor og far fordeler posen og sekken gjennom livet er deres valg. Hvis ikke arbeidsgiverne ser at kvinner er en stor ressurs også etter barnefødsler, er det uheldig, men å tvinge kvinner til å ta toppjobber eller menn til å være hjemme gjennom politiske vedtak er verre. Det finnes grenser for politikk, og i likestillingsdebatten er vi svært nærme den grensen.
Publisert: 5. juli 2011
Av Mathilde Fasting, siviløkonom og idéhistoriker.
Vi kan ikke få i pose og sekk. Det er en utopi å tro at mor og far med hver sin lederstilling ikke vil merke forandringer når de får barn. Noen ytterst få kvinner løftes frem som stjerneeksempler på at karriere, barn, fritid, venner og ekteskap er som en dans på roser, alt organiseres smertefritt, til og med nybakte boller til skoleavslutningen. Sannheten er ikke fullt så rosenrød. Barn trenger kvantitetstid, de lar seg ikke lure av kvalitetstid. Barnehager, au-pairer, dagmammaer og etterhvert lærere er ikke erstatninger for mor og far. Så kanskje vi heller snakker om hvem som skal få i pose og hvem som skal få i sekk? Mor får barneposen, far får karrieresekken?
Det er noe kortsiktig over hele debatten om pappapermisjon og barsel. Med fem barn, to egne og tre stebarn, vet jeg at barn og ungdom trenger foreldrene sine lenge etter at de kan snakke og gå og har sluttet med bleier. Og far er gjerne mer på banen når barna blir litt større. At mor er mer knyttet til barnet de første årene er sannsynligvis både genetisk og psykologisk betinget. Derfor velger også kvinner frivillig å gi avkall på karrieresekken, og derfor kan far føle at han kjemper både med arbeidsgiver og med mor om å få være hjemme.
Livet har mange faser, og det er trist at vi legger så mye vekt på å diskutere barnas første leveår. I et 90 år langt liv er småbarnsfasen kort. Hvorfor skal det gå ut over kvinners karriere hele resten av livet? Er det slik at arbeidsgiveren tror at et barneopphold i karrieren diskvalifiserer til videre karriere og sågar en lederkarriere etter de mest intense årene med små barn? Og til alle menn som føler at de går glipp av barneposen: Barna trenger dere lenge etter bleiestadiet.
Det er utopisk at menn og kvinner skal være helt like. Det er forskjell på menn og kvinner, og det er forskjell på hvordan hver enkelt av oss ønsker å organisere en tilværelse med barn. Om forskjellene forklares genetisk, psykologisk, kulturelt, sosiologisk eller historisk, så vil barn kreve omsorg og arbeidsgiveren kreve innsats. Omsorgen for barna kan ikke forhandles bort eller organiseres vekk. Arbeidsgivers vilje til ikke å straffe kvinners karrieremuligheter etter småbarnsfasen handler om å se at livet ikke er over når man er 40, og at erfaringer på hjemmebane ikke diskvalifiserer til å få lederjobber senere.
I Norge i dag har vi verdens beste ordninger for permisjon. Kanskje vi heller skulle konsentrere oss om årene etter den første fasen, den lange fasen der både far og mor kan bidra. Det handler om arbeidsfleksibilitet og om vilje til å satse på mødrene, selv om de har hatt et opphold hjemme. Og det handler om holdninger, 7 av 10 kvinner synes det ok at mannen er hovedforsørger, og 42 prosent av kvinnene jobber deltid, selv om de ikke har barn, og omtrent like mange fortsetter å jobbe deltid etter at barna har blitt store.
Hvordan mor og far fordeler posen og sekken gjennom livet er deres valg. Hvis ikke arbeidsgiverne ser at kvinner er en stor ressurs også etter barnefødsler, er det uheldig, men å tvinge kvinner til å ta toppjobber eller menn til å være hjemme gjennom politiske vedtak er verre. Det finnes grenser for politikk, og i likestillingsdebatten er vi svært nærme den grensen.
Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 5. juli 2011.