Barn først, karrière etterpå

Før i tiden sto det å få barn i veien for kvinners yrkeskarriere. I dag ser vi tendenser til det motsatte: Yrkeskarrieren står i veien for å få barn, skriver Mathilde Fasting i Aftenposten.

Mathilde Fasting

Publisert: 26. juni 2013

Av Mathilde Fasting, Civita

Familiepolitikk. Støtten til barnefamiliene er innrettet slik at vi får barn når vi er «gamle». Skal vi få alle de barna vi trenger, må flere føde når de er yngre.

Norsk familiepolitikks fremste mål er at vi skal oppmuntres til å få barn. Samtidig belønner familiepolitikken den godt etablerte A4-familien. Mor og far er yrkesaktive, har mulighet til å ta noen måneders permisjon fra jobben og føler seg komfortable med å sende ettåringen i barnehage.

Mest til de yrkesaktive

De yrkesaktive foreldrene får betydelig mer støtte enn de som ikke er yrkesaktive. En fulltidsarbeidende, høytlønnet mor får nesten 2,6 millioner i støtte og subsidier når hun får to barn. En hjemmeværende mor får under 600 000 kroner om hun får to barn, mens en enslig forsørger får litt over en million, avhengig av om hun oppfyller krav til ulike støtteordninger.

En fulltidsarbeidende mor eller far får dermed mer enn fire ganger så høy stønad totalt som en hjemmeværende mor eller far som kun mottar barnetrygd og kontantstøtte. Heller ikke en enslig forsørger, som får kontantstøtte, overgangsstønad, utvidet barnetrygd og engangsstønad, kommer i nærheten av subsidiebeløpene som gis til de yrkesaktive.

Støtten til barnefamiliene er altså svært skjevt fordelt. Støtten og subsidiene er i hovedsak innrettet slik at man får bedre ytelser og mer utbetalt, jo mer man tjener. Har kvinnen lønnsarbeid når hun får barn og i tiden etter foreldrepermisjonen, får familien foreldrepenger, lønnet permisjon og sterkt subsidiert makspris i barnehagen. De får også full lønn ved barns sykdom. Familiepolitikken er altså mest gunstig for dem med høye inntekter.

Trenger revisjon

Familier med to arbeidende foreldre har det jevnt over bra i Norge. Fullt så bra er det ikke å vokse opp i en familie uten en mor eller en far, eller i en familie med lave inntekter. Dersom det familiepolitiske mål først og fremst er å bidra til barnas beste, er det flere av dagens ordninger som trenger revisjon. De to viktigste er barnetrygden og prisene i barnehagen.

Den eneste ordningen som fremdeles er helt universell, der alle får det samme beløpet hvis man har barn, er barnetrygden. Den får man, uansett om man er yrkesaktiv eller ikke. Barnetrygden er også den familiepolitiske ordningen som betyr mest for lavinntektsfamilier. Den er i dag på 970 kroner pr. måned pr. barn, det vil si 11 640 kroner i året helt til barnet er myndig. Denne summen har vært uendret siden 1996, til tross for generell prisstigning og lønnsvekst. Skulle barnetrygden fulgt vanlig prisstigning i denne perioden, ville beløpet pr. barn pr. måned i dag vært 1 275 kroner, eller 15 300 kroner i året.

Da makspris i barnehage ble innført i 2003, var det først og fremst en gave til familier med romslig økonomi, siden familier med lavere inntekt i hovedsak betalte reduserte priser også tidligere. Familier med høy inntekt har nå fått senket barnehagekostnadene med mer enn 20 000 kroner pr. barn, sammenlignet med hva de måtte betale før maksprisen ble innført. Makspris i barnehagene belønner dermed de med god inntekt. Man burde i stedet begunstiget dem med lavere inntekter.

Ordningen med gratis kjernetid i barnehager, fire timer pr. dag, for lavinntektsfamilier i Oslo har vært vellykket. Lavinntektsfamilier over hele landet bør få tilsvarende tilbud om gratis kjernetid eller godt subsidierte priser. Betalingen av barnehageplass bør også differensieres etter behov i langt større grad enn i dag. Bedre ordninger til de med lav inntekt, burde dekkes av dem med høye inntekter, slik at maksprisen økes fra dagens 2 330 kroner for familiene med høyest inntekter.

Rekker ikke å få nok barn

I Norge får vi mange barn sammenlignet med hva de får i andre land i Europa, men ikke nok til å reprodusere befolkningen. Støtten til barnefamiliene har skjøvet fødselsmønstret i en retning der den biologiske muligheten til å få barn er redusert. For første gang i norsk historie får kvinner mellom 35 og 40 år flere barn enn kvinner mellom 20 og 25 år. Konsekvensen er at mange ikke rekker å få mer enn to barn, om de i det hele tatt lykkes med å få barn.

Gjennomsnittsalderen for en høyt utdannet norsk kvinne, bosatt i Oslo, som får barn er mye høyere enn landssnittet. Og fruktbarhetsraten er i dag holdt oppe av at mange innvandrerkvinner får flere enn to barn. Samfunnsmessig er det ikke sikkert at det er heldig at kvinner får barn så sent. Svangerskapsrisiko og helseutgifter er en ting, men i tillegg kommer tapte lønnsinntekter og dyre støtteordninger, både for det offentlige og for bedriftene. Forskyvningen i fødselsmønstret, og de gode ordningene, bidrar også til at vi er mye borte fra jobb når vi er mest produktive. Det svekker også likestillingen, fordi kvinner er mer borte enn menn.

Dersom flere får barn tidligere, vil den mest intense barneperioden være over før eventuelle karrièrer i yrkeslivet starter for alvor. En kvinne som har fått barn i tyveårene, kan arbeide mer uavbrutt fra 30-årsalderen frem til pensjonsalder. Ordninger som oppfordrer kvinner til å få barn tidligere, vil også kunne bidra til at kvinner, uansett yrkeskarriere og utdanning, får flere barn, at de føder når de er mest fertile, at de kan starte karriereløp mer parallelt med menn og at yrkeskarrieren kan forløpe uten lange avbrekk. Det kan styrke likestillingen.

Lånekassen kan bidra

For unge mødre og fedre under utdanning bør det være mulig å finne frem til ordninger som for eksempel fradrag i lån fra Lånekassen hvis du får barn mens du studerer. I dag er det stipend for inntil ett semester. Dette kunne økes, eller deler av lånet kunne refunderes etter ferdig studieløp med barn.

Hvis vi vil sikre at vi får mange nok barn og sikre arbeidslinjen, kan det være fornuftig å vurdere en omlegging av støtten til barnefamiliene, blant annet slik at flere velger å få barn tidligere, for eksempel når de er studenter. Dette kan også styrke likestillingen.

Mange ønsker en bedre balanse mellom ønsket om å jobbe og å få barn. Det kan oppnås, dersom flere kvinner får flere barn når de er yngre. Før i tiden sto det å få barn i veien for kvinners yrkeskarriere. I dag ser vi tendenser til det motsatte: Yrkeskarrieren står i veien for å få barn.

Kronikken stod på trykk i Aftenposten 26. juni 2013.

Les også Civita-rapporten Det store barneregnskapet.