Med rett til å krenke

Religiøse mennesker har et særlig vern mot verbale krenkelser etter straffeloven. Samtidig sørger religionsfriheten for at religiøse kan krenke andre så mye de vil, bare de kan vise til en religiøs tekst, skriver Torstein Ulserød i Aftenposten om dommen mot Ubaydullah Hussein.

Torstein Ulserød

Publisert: 16. februar 2014

Av Torstein Ulserød, rådgiver i Civita.

7. februar ble islamisten Ubaydullah Hussein dømt til 120 dagers fengsel (60 av dem betinget) i Oslo tingrett for fire ytringer han har fremsatt. Det dreier seg om to tilfeller av trusler mot journalister, ett tilfelle av trusler mot et vitne i rettssaken mot mulla Krekar, og ett tilfelle av hatefulle ytringer mot jøder i Norge. Hussein ble også frikjent på ett tiltalepunkt: Det gjaldt et utsagn på Facebook om at en forfatter burde ha blitt steinet til døde, fordi hun er lesbisk.

Dommen har blitt godt mottatt, og nærmest bejublet, i norsk presse. Aftenposten skrev på lederplass 8.2. at «konklusjonene heldigvis (var) krystallklare», og at «dommen treffer godt.» Kaia Storvik i Dagsavisen skrev samme dag et begeistret innlegg der hun uttrykte at «det er slik det skal være».

Samtlige av ytringene Hussein var tiltalt for, er avskyelige.

Det dreier seg om drapstrusler mot journalister og vitner i en rettssak, med utgangspunkt i den forskrudde og hatefulle ideologien han står for. Og det dreier seg om grove utfall mot jøder og homofile. I Husseins verden er jøder «svin som må bekjempes», og «homofili skal straffes med døden».

Det er ingenting å si på at Hussein ble dømt for truslene mot de to journalistene og rettsvitnet. Det var konkrete oppfordringer til vold mot bestemte personer. Det er antagelig også slik at dommen treffer ganske godt når det gjelder tiltalepunktene om hatefulle ytringer, hvis vi med det mener at den er i tråd med lovgivning og gjeldende rettspraksis.

Men dommen illustrerer også hvor problematisk det er å kriminalisere ytringer «bare» fordi de er krenkende. Dommen er derfor et godt utgangspunkt for å diskutere om det er akkurat «slik det skal være».

Det selvsagte utgangspunktet i saker som dette er at vi har ytringsfrihet i Norge. Ytringsfriheten er vernet av Grunnloven og diverse menneskerettskonvensjoner, som for eksempel Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK).

Det er likevel på det rene at verken Grunnloven eller EMK er til hinder for at lovgivningen legger visse begrensinger på ytringsfriheten, men det kreves tungtveiende grunner. For eksempel kan ytringsfriheten innskrenkes for å forebygge kriminalitet eller for å beskytte andres rettigheter.

Derfor har vi straffebud som forbyr trusler om vold og andre alvorlige integritetskrenkelser. Det er lite kontroversielt, og det er brudd på to slike straffebud Hussein er dømt for på grunn av truslene mot journalistene og rettsvitnet.

Men vi har også straffebud som forbyr ytringer av en annen karakter, nemlig ytringer som krenker en bestemt gruppe. Disse finnes i straffeloven § 135a, og det er denne bestemmelsen som rammer uttalelsene om jøder og homofile. Straffelovens § 135a rammer den som fremsetter «diskriminerende eller hatefulle ytringer» mot noen på grunn av deres hudfarge/nasjonalitet, religion, homofile legning eller nedsatte funksjonsevne.

Denne bestemmelsen er ment å fange opp ytringer som ikkesannsynligvis vil lede til vold, men som like fullt er avskyelige. De «nedvurderer en gruppes menneskeverd», som Høyesterett har formulert det.

Det er det krenkende aspektet ved selve ytringen som er kjerneområdet for § 135a, selv om oppfordringer til å begå andre krenkelser (integritetskrenkelser) også inngår som et vurderingstema. Trusler om bruk av vold vil for eksempel fort rammes av andre straffebud, slik dommen mot Hussein også viser.

Det er selvsagt ikke slik at enhver ytring som kan oppfattes krenkende, rammes av straffeloven § 135a. Bestemmelsen rammer kun ytringer som fremsettes offentlig, og det er bare «ytringer av kvalifisert krenkende karakter som vil bli rammet» etter Høyesteretts praksis.

Det er lett å si seg enig i at utsagn av den typen Hussein har kommet med om jøder og homofile er grove og krenkende. Det er likevel problematisk at vi har et system som gjør slike ytringer til et strafferettslig spørsmål.

Det hører til sjeldenhetene at noen dømmes for hatefulle ytringer. De fleste dommene om dette handler om politiske ytringer, men unntaksvis blir også rent sjikanøse utsagn påtalt og straffet. Eksempelvis ble en mann i Stavanger, som i beruset tilstand hadde kalt en dørvakt «jævla neger», dømt i Høyesterett i 2012.

Mannens oppførsel var selvsagt kritikkverdig. Men vi må bygge mange nye fengsler, hvis rettsapparatet konsekvent skal slå ned på verbale krenkelser av denne typen.

Selve innholdet i straffeloven § 135a legger dessuten opp til et ganske vilkårlig vern. Det strafferettslige vernet er basert på en minoritetsgruppetankegang der visse utvalgte grupper skal beskyttes mot hatefulle ytringer. Andre har ikke noe slikt vern.

Problemet er ikke at andre (antatt svake) grupper ikke er omfattet, det er selve tanken om at det skal være forbudt å krenke en gruppe som er problematisk. Den viktigste minoriteten i samfunnet er ingen gruppe, men individet. Derfor er det også problematisk at den nye straffeloven (som ennå ikke er trådt i kraft) avskaffer ærekrenkelser, og dermed reduserer vernet for det individet som ikke er medlem i noen gruppe.

Systemets fulle absurditet kommer til uttrykk når vi kobler vernet mot hatefulle ytringer med den grunnlovsfestede religionsfriheten. Hvis man i offentligheten for eksempel sier at homofile bør steines til døde, slik Hussein har gjort, er det i utgangspunktet en straffbar ytring.

Hussein ble likevel frikjent for dette tiltalepunktet fordi det var rimelig tvil, som det heter, om han hadde forstått sammenhengen. Han hevdet nemlig at han trodde det var snakk om en lesbisk kvinne i et muslimsk land. Retten la altså den forklaringen til grunn.

Man kan spørre om det virkelig er rimelig at det skal ha betydning om uttalelsene rammer noen i et annet land. Tingretten mente det. Vel så interessant er imidlertid følgende uttalelse i dommen: «Retten finner det klart at det ikke kan straffes (..) hvis det var ment som en utlegning av Koranen (..)»

Systemet fungerer altså slik: Religiøse mennesker har et særlig vern mot verbale krenkelser etter straffeloven. Man har «ingen rett til å krenke norske jøder», som dommen slår fast. Samtidig sørger religionsfriheten for at religiøse kan krenke andre så mye de vil, bare de kan vise til en religiøs tekst.

For å nyte et strafferettslig vern mot hatefulle ytringer er det altså ikke nok å tilhøre en «utvalgt» minoritetsgruppe. Man må også bli krenket av noen som ikke har et enda sterkere vern.

Er det «slik det skal være» i et liberalt demokrati? Jeg syns ikke det. Ingen gruppe bør ha et strafferettslig vern mot verbale krenkelser.

Det kan være smertefullt med ytringsfrihet, men alternativene er verre. Det eneste riktige er at alle har lik rett til å krenke.

«Kvalifiserte krenkelser» bør møtes med fordømmelse, ikke straff. Vi skal være glade for å kunne få vite hva aktører i norsk offentlighet egentlig står for, og at de ikke pakker inn sine holdninger i uttrykk som ikke rammes av straffeloven.

Innlegget er publisert hos Aftenposten 15.2.14