Klær til besvær
Bør niqab og burka forbys – for sikkerhets skyld? Kristin Clemet i Aftenposten.
Publisert: 27. september 2016
I forbindelse med sommerens burkini-debatt, da enkelte franske byer forbød bruk av badedrakten burkini, bragte Morgenbladet et intervju med Waed Salhab, som, sammen med mannen sin, er innehaver av butikken Hijab Hus i Oslo. Hun kunne fortelle at hun solgte en god del burkinier, og at hun dessuten solgte svært mange hijaber i all verdens farger, former og fasonger.
Litt ut i intervjuet fant journalisten en niqab i butikken og lurte på hvem som kjøpte slike. ”Niqab, ja”, svarte Salhab, ”den dekker ansiktet utenom øynene. Jeg har også en som dekker øynene. Det er ikke så mange som kjøper den. Det er forskjellige meninger om man må bruke den, jeg mener man ikke trenger”.
Men hvem kjøper den, ville journalisten vite. ”Alle slags folk”, svarte Salhab, ”også vanlige nordmenn. De nye muslimene, norske konvertitter, tror at de må ha den. De forstår litt feil og sånt. I det siste har jeg solgt få, men ifjor var det mange. Da niqab-debatten gikk, måtte jeg bestille nye hele tiden. Vi merket at folk som før ikke hadde brukt niqab, begynte da. Så tok debatten slutt, og ingen kjøper den lenger.”
Dette var i august. Nå har debatten blusset opp igjen, og det skulle vært interessant å vite om Salhab igjen selger flere niqaber?
Religiøse klesplagg, eller klær som blir mote blant mennesker med en bestemt religion, har vært et tilbakevendende stridstema i et par hundre år og er det fortsatt. Som barn ferierte jeg i nærheten av en leir med Smiths Venner, der alle jenter måtte ha foldeskjørt og langt hår og fletter. Mange syntes det var både fremmed og forkastelig, og jeg takket Gud for at jeg ikke var en av dem. Og fortsatt er det rart, når man spaserer en tur i Brooklyn, New York, å påtreffe jøder, også barn, med sine karakteristiske hatter og kalotter, hårlokker og svarte og hvite klær.
All religiøs bekledning handler om å vise for Gud og verden hvilken religion man tilhører. Niqab og burka, som er muslimske klesplagg for kvinner, er nok likevel i en klasse for seg – fordi de er heldekkende og skjuler hele eller nesten hele ansiktet. Slike klesplagg gjør kommunikasjon svært vanskelig og virker som et sterkt signal om å ville unngå kontakt. De virker derfor følelsesmessig provoserende både på meg og mange andre. Men bør de av den grunn forbys?
Det finnes argumenter både for og mot.
Det som taler for et forbud, er at kvinnene som bruker plaggene, kan være diskriminert og undertrykt, at vi ikke ønsker for mye religion i det offentlige rom, at det finnes situasjoner der tildekking er helt uakseptabelt, og at innvandrere som bruker slike plagg, ikke blir godt integrert.
Det som taler mot et forbud, er religions- og ytringsfriheten, og at vi i et liberalt samfunn må kunne kle oss slik vi vil, så lenge vi ikke skader andre eller forbryter oss mot samfunnets lover og regler. Og slik virker det jo i New York: Der er det ingen som ”glaner” på noen, fordi alle utseender er like legitime, enten de utmerker seg med kropp, klær eller kulør.
Når vi skal avveie slike argumenter, kan det være lurt å spørre hvor stort problemet med burkaer og niqaber egentlig er.
Det er ingen som vet nøyaktig hvor mange som bruker niqab eller burka i Norge, men et vanlig anslag er at det er under 100 personer, det vil si godt under en promille av alle muslimer i Norge og bare en brøkdel av en promille av hele befolkningen. Om det akkurat nå blir flere, vet jeg ikke, men det vet kanskje Waed Salhab?
Men selv om det er få som bruker disse plaggene, kan de likevel være et stort problem for dem som bruker dem og/eller i spesielle situasjoner. Det er jo forbudt å stjele og bruke vold, selv om det bare rammer én.
Men er klær like farlig?
Alle skjønner at man ikke kan bruke et heldekkende ansiktsplagg, hvis man er tannlege eller kirurg. Alle skjønner også at man ikke bør bruke et plagg som skjuler ansiktet, hvis man er lærer og driver med formidling. Men trenger vi et nasjonalt forbud for å forby niqab og burka i slike situasjoner?
Etter min mening nei. Det er nemlig ingenting i vår lovgivning som hindrer arbeidsgivere i å forby klesplagg som hindrer arbeidstakerne i å utføre arbeidet sitt. Det gjelder selvsagt lærere. Men i Norge kan man også forby elever og studenter å bruke slike plagg når de er på skolen eller universitetet, fordi det hindrer undervisningen. Oslo kommune forbød det allerede i 2006.
Det er altså, alt tatt i betraktning, mye som tyder på at vi ikke har et faktisk problem med niqab og burka i Norge.
Dermed blir spørsmålet om disse plaggene likevel bør forbys for sikkerhets skyld, for å statuere et eksempel og forebygge at bruken av slike klesplagg blir et problem i fremtiden? Jonas Gahr Støre er blant dem som mener at det er nødvendig å gjøre dette ”grepet”, som han sier, i forebyggende hensikt.
Men skal vi forby visse klesplagg, enten det er burkini eller burka, bør vi også tenke over om et slikt forbud virkelig vil virke slik man ønsker eller om det, tvert om, kan virke mot sin hensikt og skape større motsetninger enn vi allerede har. En mulig ”reality check” kan for eksempel være å tenke over om de landene som, av ulike grunner, har gått lengst i å forby religiøse klesplagg, som for eksempel Frankrike, har lyktes bedre med integreringen enn land som Norge, som ikke har forbud.
I noen land er bikini forbudt. I andre land er respekten for religion og god, gammeldags bluferdighet så lav at det nesten er blitt påbudt å bruke bikini. Men vil vi leve i samfunn med så lav toleranse for andre? I Australia ble burkini mote, også blant ikke-muslimer, fordi de beskytter mot solen. Men det franske burkini-forbudet bidro til å gjøre plagget enda mer populært.
Den norske integreringsmodellen er basert på at nyankomne flyktninger og asylsøkere ikke kan bosette seg der de vil, men blir bosatt spredt og over hele landet. Deretter er tanken at alle skal lære seg norsk, få godkjent og/eller skaffe seg utdanning – og komme seg ut i arbeid.
En politisk debatt, for ikke å si konkurranse, mellom de politiske partiene om å være strengest mulig når det gjelder klær, kan lett bli en avsporing.
Integrering har vært definert som evnen til å snakke språket, skaffe seg utdanning og arbeid og bli gode, lovlydige borgere og skatteytere.
Hvem man gifter seg med, hva slags mat man spiser, hva man tror på og hva slags klær man bruker, har vært underordnet.
Slik bør det fortsatt være.
Kronikken var publisert i Aftenposten 24. september 2016
Relatert
Alle veier fører til woke
Venezuela blir stadig mer autoritært. Heldigvis finnes det motkrefter
Den instinktive fascisten Trump
Ungarsk suverenitetsvern
Ungarn har vedtatt et lovvern av den nasjonale suverenitet. Loven er imidlertid uklar, og gir muligheter for vilkårlighet og tiltak mot politiske motstandere. Kommisjonen mener loven krenker EU-retten.
– Handlingsregelens fedre tenkte ikke på krig
