Ingen forsoning uten innrømmelser

Regjeringen vil ikke anerkjenne massakrene av mer enn en million armenere, assyrere og kaldeere under den første verdenskrig som folkemord. Statssekretæren i UD er på sviktende grunn når han uttaler seg i denne saken, skriver Bård Larsen i VG.

Bård Larsen

Publisert: 19. mars 2015

Regjeringen Solbergs standpunkt er nesten identisk med standpunktet til alle foregående regjeringer som har hatt befatning med saken. Det store spørsmålet er hvorfor dette alltid har vært offisiell norsk politikk og hvordan denne politikken begrunnes. I VG (14.3) gir statssekretær Bård Glad Pedersen i Utenriksdepartementet en redegjørelse for den norske tilnærmingen.

Glad Pedersen sier at armenerne var ofre for omfattende overgrep og omtaler dem som en tragedie, men at regjeringen ikke vil ta stilling til hvorvidt det var et folkemord eller ikke. Dette bør overlates til historikere, mener han.

Faglig enighet om folkemord

Men historikere har jobbet med dette i lang tid. I flere tiår har folkemordet på armenerne, ved siden av Holocaust, vært det mest intense studieobjekt innen folkemordsforskningen. Det finnes ikke noen akademiske folkemordsantologier på markedet som ikke inkorporerer eller omtaler det armenske folkemordet. Innen fagmiljøene foreligger grunnleggende konsensus, og det har det gjort i lang tid: De to store tverrfaglige organisasjonene for folkemordforskning, International Network of Genocide Scholars og International Association of Genocide Scholars, er krystallklare på at det skjedde et folkemord i 1915. Det er altså ingen faglige miljøer av betydning som står i veien for en norsk anerkjennelse av folkemordet.

Når spørsmålet med jevne mellomrom likevel presenteres som et kontroversielt tema, skyldes det at Tyrkia i årtier har drevet en intens lobbyvirksomhet for at særlig allierte land ikke skal bruke folkemordsbegrepet.

Sentralt i denne virksomheten står The Turkish Historical Society, som er et statlig propagandaverktøy som bryter alle tenkelige etiske retningslinjer for hvordan fri forskning skal foregå. Og Tyrkias posisjon har hele tiden vært klar: En anerkjennelse av folkemordet vil få diplomatiske og sikkerhetspolitiske følger.

Folkemordsspørsmålet er altså i alle høyeste grad løftet ut av det faglige og inn i både nasjonal og internasjonal storpolitikk.

Storpolitikk

Den amerikanske tilnærmingen til folkemordspørsmålet er interessant. I 2000 var Bill Clinton nær ved å få gjennomslag for anerkjennelse i Kongressen. Da truet Tyrkia med å nekte amerikanerne bruk av flybaser i Tyrkia. Clinton trakk forslaget på flekken.

I 2008 hevdet Barack Obama at det armenske folkemordet ikke er var en «anklage», men et «grundig dokumentert faktum, støttet av en overveldende mengde historiske kilder. Faktaene er udiskutable». Han gikk til valg blant annet på å anerkjenne folkemordet, men da han ble president, trakk han løftene.

Mer underfundig er uttalelsene fra statsviter Condoleezza Rice fra tiden som utenriksminister i Bush-administrasjonen. Hun begrunnet regjeringens posisjon langs de samme linjene som de norske regjeringene har gjort.

I 2007 stilte kongressmannen Adam Schiff Rice følgende spørsmål: «Utenriksminister, du kommer fra akademia … Finnes det anerkjente historikere som du kjenner til, som har problemer med å tolke drapene på 1,5 millioner armenere som folkemord?» Til det svarte Rice: «Kongressmann, jeg kommer fra akademia, men jeg er utenriksminister nå.»

Lemkin og armenerne

Glad Pedersen mener altså at spørsmålet om folkemord bør overlates til historikere, men begir seg allikevel inn i debatten og mener at «folkemord er nedfelt i FNs folkemordskonvensjon av 1948», som et resultat av erfaringen med Holocaust og Nürnberg, samt at «det er prinsipielt problematisk å anvende begrepet om historiske hendelser før konvensjonen ble laget».

Glad Pedersen er på sviktende grunn. Forestillingen om at folkemordkonvensjonen ikke har tilbakevirkende kraft innebærer uvegerlig at heller ikke Holocaust kan defineres som folkemord.

På ett vis er Holocaust unikt. Tilintetgjørelsens omfang, dets industrielle og ideologiske karakter, er modernitetens kanskje aller største paradoks. Men det er ikke riktig at det rettslige begrepet folkemord oppsto som følge av Holocaust alene, og det har aldri vært meningen at konvensjonen ikke skulle ha tilbakevirkende kraft.

Folkemordskonvensjonens arkitekt, den polsk-jødiske juristen Raphael Lemkin, begynte arbeidet med konvensjonen lenge før Hitler. Det som først fanget Lemkins interesse, var rettsaken mot Soghomon Tehlirian i Berlin i 1921. Tehlirian var en overlevende fra det armenske folkemordet. Han myrdet den ungtyrkiske lederen Talaat Pasha på gaten i Berlin og ble noe overraskende frikjent. Talaat var selve anføreren av massedrapene på armenere, assyrere og kaldeere i osmanriket i årene rundt 1915.

Den tyske retten satt på enorme mengder kildemateriale over osmanenes forehavender, noe som var ganske naturlig da Tyskland og osmanriket var allierte under første verdenskrig. Retten fant det hevet over tvil at de osmanske myndighetene hadde begått en grensesprengende forbrytelse mot menneskeheten, og at skyldspørsmålet måtte vurderes på bakgrunn av dette. Lemkin var dypt fascinert over dommen og begynte å samle materiale over de osmanske forbrytelsene. Derfra videreutviklet han arbeidet med å finne en juridisk term som kunne omfatte denne spesielt graverende form for krenkelse av menneskeverdet. Folkemordkonvensjonen og folkemordet på armenerne er altså uløselig knyttet sammen.

Forsoning uten å erkjenne?

Statssekretær Bård Glad Pedersen mener at en folkemordsdefinisjon vil gjøre det vanskeligere å oppnå forsoning mellom Tyrkia og Armenia. Det er riktig, men neppe slik jeg forstår Glad Pedersen. For både armenere og den armenske diasporaen har det alltid vært en forutsetning at Tyrkia erkjenner folkemordet før grunnlaget for forsoning kan sies å være tilstede.

Dette er, etter min mening, innlysende.

Forsoningsprosessene i Rwanda eller Sør-Afrika ville aldri kommet i stand uten at overgriperne erkjente sine handlinger. Og i tilfellet 1915 har overgrepet et navn. Det er dette som er selve kjernen i debatten. Ingen armenere vil slå seg til ro med at de var utsatt for en tragedie. Ingen fagmiljøer heller. Hva mener norske politikere?

Kronikken er publisert på VG.no torsdag 19. mars 2015.