I et intervju med Klassekampen (19. januar) ønsker Linn Stalsberg å bli tatt på alvor når hun uttrykker at krig er dumt, og at vi heller burde fokusere på fred. Så la oss ta Stalsberg og hennes pasifisme på alvor, og analysere hva som hadde skjedd, dersom Norge og Nato hadde valgt fred og nedrustning. Er det grunn til å tro at verden hadde blitt fredeligere? Historisk sett er det veldig lite som tyder på at den type sinnelagsetikk som Stalsberg argumenterer for, rent faktisk leder til fred.
Halvdan Koht uttalte engang at «hvis man ønsker fred, må man satse på fred». Problemet til Koht var at Adolf Hitler hadde andre planer. Hva om Zelenskyj hadde byttet ut ønsket om ammunisjon med et stort hvitt flagg? Er det noen grunn til å tro at Putin hadde latt seg overbevise? Og hva med Sovjetunionen? Mener Stalsberg på ramme alvor at USA og Nato, i møte med kommunismen, burde satset på (ensidig) nedrustning?
Problemet til Stalsberg og hennes likesinnede er at fred ikke er et utgangspunkt, men en konsekvens. Fred krever noe mer enn sinnelagsetikk. Den beste måten å sikre en fredelig verden på, er å arbeide for utbredelsen av liberale demokratier og internasjonal samhandling. Liberale demokratier er langt fra perfekte, men de skiller seg fra autoritære stater ved å sikre menneskers frihet, og ved å håndtere uenighet på en ikkevoldelig (eller fredelig, om du vil) måte.
I dag ser vi en økende verdikonflikt i verden; liberale og demokratiske verdier mot autoritære verdier. Skal vi oppnå fred i en slik verden, er det essensielt for liberale demokratier å ruste opp for å kunne slå tilbake tyranniet. Den realpolitiske lærdommen fra romerske Vegetius, «Si vis pacem para bellum» (vil du ha fred, forbered deg på krig), har gyldighet også i vår tid.
Innlegget er publisert i Klassekampen 23.1.24.