Tilregnelighetsutvalget: Jakten på et politisk motiv
Fra dette kan vi trekke to lærdommer. Den første gjelder jusens utilstrekkelighet ved å tro at endrede regler har en direkte effekt på hvordan beslutninger tas. Den andre lærdommen er om våre behov for å behandle ekstreme tilfeller politisk. Vi må bare forstå, selv om det ikke nødvendigvis er noe å forstå, skriver Morten Kinander i Aftenposten.
Publisert: 17. november 2014
Av Morten Kinander, jurist og filosof i Civita
28. oktober leverte Tilregnelighetsutvalget sin 400 sider lange rapport. Utvalget går inn for å beholde det medisinske prinsippet, med noen få presiseringer. Rettstilstanden vil med andre ord bli omtrent som før dersom forslaget følges.
Det er imidlertid mye som peker i retning av at regler om utilregnelighet ikke har så mye si i spektakulære saker. Man får det resultatet man vil ha, uansett.
Bakgrunnen for at utvalget ble nedsatt, var den forvirringen som Breivik-saken la for dagen, da Oslo tingrett fravek en sakkyndig rapport som ville ha medført at Anders Behring Breivik hadde blitt fritatt for ordinær straff. At Behring Breivik kunne gå klar av straffskyld, ble oppfattet som en så stor uhyrlighet at den forrige regjeringen nedsatte et utvalg som skulle se på om vi har passende regler for den strafferettslige vurderingen av psykisk syke personer som begår kriminalitet.
Men det var ikke bare avvikelsen fra den ene sakkyndige rapporten som var oppsiktsvekkende. Det oppsiktsvekkende – og nok den reelle begrunnelsen for enda et nytt tilregnelighetsutvalg – lå i muligheten for at gjerningsmannen ikke skulle få straff. Kunne vi leve med det? Lettelsen var stor da retten falt ned på at Behring Breivik var frisk nok til å vite hva han hadde gjort, og at han dermed kunne straffes.
Hovedinnholdet i utvalgets innstilling er nå vel kjent: Nåværende regel om utilregnelighet erstattes med en ny regel som presiserer at psykiaterne vurderer på medisinsk grunnlag, og at domstolene deretter tar fritt stilling på bakgrunn av den psykiatriske rapporten.
Det nye forslaget lyder slik: «Den som retten anser for å ha vært psykotisk på handlingstiden eller i en tilstand som med hensyn til sviktende funksjonsevne, forstyrret tenkning og for øvrig manglende evne til å forstå sitt forhold til omverdenen, må likestilles med å være psykotisk, er ikke strafferettslig ansvarlig. Det samme gjelder den som handlet i en sterk bevissthetsforstyrrelse.»
Det som er blitt fremhevet som en nyvinning, ligger i formuleringen «den som retten anser». Her sendes det et signal om at det er retten, og ikke de sakkyndige, som skal vurdere om gjerningsmannen er strafferettslig ansvarlig. Den nåværende formuleringen av samme bestemmelse, går kort og godt ut på at «den som på handlingstiden var psykotisk eller bevisstløs, straffes ikke».
Det lovforslaget gjør, er å understreke det som enhver med generell kjennskap til rettssystemet trodde var en selvfølgelighet; nemlig at det er retten som bestemmer, og at den på ingen måte er bundet av sakkyndiges oppfatning av om gjerningsmannen er tilregnelig. «Tilregnelig» er et strafferettslig begrep, som ikke forvaltes av andre enn domstolene. Og slik skal det naturligvis være, all den tid rettspsykiatrien langt fra er noen eksakt vitenskap – selv om det kan virke som om en del utøvere har den oppfatningen.
Det er altså ikke særdeles mye nytt i rapporten, men kunne vi egentlig forvente det? Utvalgslederen, Georg Fredrik Rieber-Mohn, har sittet i de fleste tilregnelighetsutvalgene de siste 40 årene. Det hadde vært oppsiktsvekkende om han vedgikk å ha tatt feil i så lang tid.
Prinsippet om at retten tar fritt stilling ble jo også fastslått i Breivik-saken: Der anså retten seg fri til ikke bare å velge én rapport fremfor den andre, men forsøkte å vise at den var flinkere i psykiatri enn psykiaterne selv.
Det er i hovedsak to måter å se på den dommen på: Enten er den – som mange mente i tiden etter domsavsigelsen – en modig og selvstendig dom.
Eller så kan man mene at den føyer seg inn i en lang rekke av tilregnelighetsdommer, nasjonalt og internasjonalt, som i alvorlige saker gir folk flest det resultatet de vil ha, nemlig et ansvarssubjekt og en straff.
Interessant nok viser en nyere gjennomgang av utilregnelighetssaker at viljen til å innrømme at gjerningsmannen var utilregnelig samvarierer med hvor alvorlige handlingene er. Det viser seg særlig ved politiske attentater. Hvis gjerningsmannen lykkes i å ta livet av en stor gruppe mennesker eller politiske ledere, er det nesten aldri tale om å finne ham utilregnelig. Da vil man holde ham ansvarlig. Samtidig er det en tendens til å lete etter et politisk motiv som fremstår som noe gjenkjennelig, og som gjør det mulig for oss å forstå de forrykte gjerningene med utgangspunkt i kjente kategorier.
Mislykkes gjerningsmannen, derimot, er sjansen mye større for at samfunnet kan leve med at det var en galning som prøvde seg. Moralen er altså at bom betyr utilregnelighet, mens treff betyr tilregnelighet. Bom betyr sykdom, treff betyr ideologi. Grovt og forenklet sagt, selvfølgelig.
Fra dette kan vi trekke to lærdommer. Den første gjelder jusens utilstrekkelighet ved å tro at endrede regler har en direkte effekt på hvordan beslutninger tas. I tiden etter Breivik-saken har vi hatt en lang diskusjon om utilregnelighet skal bygges på det medisinske eller det psykologiske prinsippet. Det vil si om psykose skal frita totalt, eller om det må påvises et årsaksforhold mellom psykosen og handlingen. Eller en blanding av disse.
Ingen av disse prinsippene hadde noen betydning for utfallet i Breivik-saken. Og det er altså tvilsomt om de vil ha det i de alvorlige sakene, selv om det var dette Tilregnelighetsutvalget skulle ta stilling til.
Den andre lærdommen er om våre behov for å behandle ekstreme tilfeller politisk. Vi må bare forstå, selv om det ikke nødvendigvis er noe å forstå. Halloween-drapet kunne vi akseptere som psykotisk motivert, Breivik kunne vi ikke forstå slik. På samme måte har det også vært i Sverige. Mijailo Mijailovic, som drepte utenriksminister Anna Lindh, ble holdt straffansvarlig, selv om han påviselig hørte indre stemmer. Det samme ble Mattias Flink, som drepte syv tilfeldige ofre på en militærforlegning. Flink hadde også store og omfattende psykiske problemer.
Men ingen regler om utilregnelighet ser ut til å skifte sol og vind når det blir alvorlig nok. Da gjør man som i Breivik-saken: Man legger rapporter til siden, eller ber om nye, dersom de ikke støtter det resultatet man har bestemt seg for å nå.
Innlegget er på trykk i Aftenposten 17.11.14.
Relatert
Ungarsk suverenitetsvern
Ungarn har vedtatt et lovvern av den nasjonale suverenitet. Loven er imidlertid uklar, og gir muligheter for vilkårlighet og tiltak mot politiske motstandere. Kommisjonen mener loven krenker EU-retten.
Apple må tilbakebetale ulovlig støtte
Apple er en av verdens største foretaksgrupper. EU-domstolen fastslo nylig at foretak i gruppen har mottatt ulovlig statsstøtte fra Irland. Kommisjonen hadde beregnet fordelen til å være inntil 13 milliarder euro. Irland må kreve tilbakebetaling av den ulovlige støtte.
Klimasøksmål som aksjonsform
Klimaendringer gir felles utfordringer for menneskeheten, og de må møtes med tiltak fra alle. Derfor vil internasjonale avtaler mellom stater være viktige, særlig dersom avtalene konkretiserer hvordan utfordringene bør møtes. Slike avtaler kan dessuten gi rom for klimasøksmål som en aksjonsform. Her kan EU- og EØS-retten være til hjelp.
Hvor var kritikken av Hamas under prideparaden?
Et politi som bærer våpen, gir trygghet
