Om å forstå terror
«Knivintifadaen», der palestinere går til angrep på forsvarsløse israelere på gaten, er terrorisme som skaper forståelse. Bård Larsen på Minervanett.no.
Publisert: 15. april 2016
«Knivintifadaen», der palestinere går til angrep på forsvarsløse israelere på gaten, er terrorisme som skaper forståelse.
I et innslag i NRKs Nyhetsmorgen (30.3.16) ga Sidsel Wold oss en oppsummering av årsakene bak de siste månedenes terrorangrep mot jøder i Israel:
”Det siste halvåret har frustrerte palestinere – som har mistet alt håp om å få et bedre liv i frihet – stukket ned israelere på gaten. Nesten uten unntak blir alle angriperne selv drept på stedet av israelske sikkerhetsfolk. Ingen av palestinerne arresteres for så å bli stilt for retten.”
Det er vanskelig å tolke Wold annerledes enn at hun formidler en årsaksforklaring. Men hvordan kan Wold vite hva som grunnleggende sett motiverer og trigger palestinere til å myrde forsvarsløse mennesker på åpen gate? Motivasjon og triggerpunkt for ekstrem voldsbruk og terror er svært sammensatt og gjenstand for omfattende debatt og forskning. Derfor fremstår Wolds monokausale fremstilling av knivstikkende eller bilkjørende drapsmenn (og kvinner) i beste fall som ren spekulasjon servert som observerbare kjensgjerninger. I verste fall som ideologisk og sosioøkonomisk analyse.
Sidsel Wold har tidligere blitt innklaget til Kringkastingsrådet for angivelig enøyd dekning av konflikten mellom Israel og palestinerne. Det samme har Odd Karsten Tveit. Både Wold og Tveit har skrevet bøker som ganske tydelig viser at de har sympatier for palestinernes sak. Kringkastingsrådet mente i 2014 at NRK i for liten grad har vært kritisk til Hamas og ikke har lyktes godt nok med å skille ut propaganda, særlig i forbindelse med innslag med legen Mads Gilbert.
”Gilbert fortjener skryt for sin medisinske innsats, men NRK stiller ikke spørsmål ved hans politiske agenda. Det måtte det en danske til for å gjøre”, sa Frank Rossavik til Dagbladet i 2014 (Rossavik viser til et intervju Martin Krasnik fra Danmarks Radio gjorde med Gilbert som kan ses her). NRK har også beklaget andre innslag av Wold og Tvedt. Samtidig påpekte Kringkastingsrådet at ”rådet har forståelse for at reportere under stort arbeidspress midt i en krigssone kan komme til å avgi uheldige uttalelser på direktesendt fjernsyn.” Det har sikkert NRK rett i. Denne artikkelens formål er ikke å devaluere Wold eller Tvedts arbeid som journalister. Det å sympatisere med palestinerne – eller andre parter – bør i utgangspunktet ikke være til hinder for å dekke konflikten i Midtøsten på en god måte. Formålet er å stille spørsmål om hvordan vi orienterer oss i verden og om det er mulig å gi noenlunde edruelige gjengivelser av hva som skjer i konflikter på tvers av ideologiske og årsaksmessige preferanser.
Den krenkede terroristen
Det er ikke uvanlig å hevde at terrorhandlinger er utrykk for ektefølt desperasjon. Men hvor generelt kan en slik betraktning være gyldig? Med mindre overgriper er psykotisk, så er det tross alt en valgsituasjon å gå inn i en buss eller en synagoge og myrde uskyldige sivile mens man ser dem inn i øynene. Hvis desperasjonen er så stor at man ikke lenger er i en valgsituasjon, må handlingen derfor være uttrykk for at den frie viljen er satt ut av spill på grunn av en opplevelse av eller følelse av urett som fører til handlinger som de aller, aller fleste ville unnlate å gjøre. De fleste tør ikke eller oppfatter det som moralsk galt. Da må spørsmålet være hvorfor ikke langt flerepalestinere begår slike drap.
De fleste vet at bevegrunner for menneskelig adferd er vanskelig å kartlegge. Noe mer overraskende er det at også gode gjerninger ikke er så enkelt forklart som vi forestiller oss. Blant de som med fare for eget liv reddet jøder under andre verdenskrig, er det påfallende mange som ikke har kunnet forklare hvorfor de gjorde som de gjorde. Det var ikke nødvendigvis de politisk opplyste som tro til. Blant folk med høyere utdannelse var det en tendens til å konsekvensanalysere bort muligheten for å redde andre. En vanlig profil på redningsmenn var at de bodde på landsbygda, hadde liten utdannelse og handlet på impuls. I boka Black Earth: The Holocaust as History and Warning forklarer historikeren Timothy Snyder at når redningsmenn i det hele tatt sier noe om motivasjon er det nesten alltid uinteressant; ingen store forklaringer. I etterlatte brev sies det at man rett og slett «fungerte som et menneske».
I konfliktsituasjoner er ikke bildet mindre komplisert. Selv i folkemorderiske omstendigheter er det alltid et fåtall som begår de grusomste handlinger, og det finnes ingen entydig profil på gjerningsmennene. Selvsagt er en del psykisk eller sosialt anormale, men flertallet av gjerningsmennene er deprimerende «normale», noe blant annet historikeren Christopher Browning dokumenterte i det klassiske studiet av tyske spesialenheter på østfronten under andre verdenskrig (Ordinary Men. Reserve Police Battalion 101 and the Final Solution in Poland). I vårt fredelige hjørne av verden er det lett å tenke at voldsbruk er utelukket for en helt vanlig harmonisk borger, og at den som bruker vold har blitt presset ut av sin egen menneskelighet mot sin egen vilje. Men som Browning viser til i boka si, kunne familiefedre bli til «monstre» uten å bli underlagt tvang eller leve på defensiven. Det er altså nærliggende å trekke slutningen at vold ligger oss nærmere enn det vi ønsker å tro. Det Browning forteller oss er like trist som det er banalt. Mennesker kan begå de groveste handlinger hvis noe eller noen rundt oss forteller oss at det er greit.
Det utløsende punkt for grusom og vilkårlig vold i en saks tjeneste er altså avhengig av ekte eller følt legitimering av ens gjerninger. Det skal ikke så mye til. En potensiell drapsmann kan motiveres av noen håndfuller støtteerklæringer i sosiale medier. Eller av at andre har utført lignende handlinger før (man er altså ikke alene). Men som regel snakker vi om noe større: Man har en nasjon, en bevegelse eller korpsånden i ryggen. Opplevelsen av krenkelse og ydmykelse kan også skyldes irrasjonelle eller overdimensjonerte forestillinger (som når unge menn skjærer halsen over på den som har fornærmet en guddommelighet). Det betyr ikke at sosiale og økonomiske omgivelser er uviktige. Nesten all terrorforskning viser at gjerningsmenn i hovedsak (men ikke alltid) har en vanskelig bakgrunn under lavere sosiale vilkår. Det er her det viktigste rekrutteringsgrunnlaget for ekstremismens kanonføde ligger, selv om bakmenn og ideologiske arkitekter ofte kommer fra andre sosiale sjikt. Samtidig er det viktig å huske at de aller fleste mennesker som lever i armod eller er opprørt over sine omgivelser, ikke går til angrep på andre sakesløse mennesker, med våpen eller bomber.
Rapport fra akademiske skyttergraver
I Aftenposten (23.10.15) skrev Hanne Eggen Røislien at noe av Israel-Palestina-konfliktens største problem er at den har vart så lenge: «Den har fått sin egen dynamikk, sine egne tilhengerskarer, som står heftig mot hverandre i et tidvis fastlåst ordskifte.»
Posisjonering er ikke noe ukjent fenomen i samfunnsdebatten. Det er påfallende hvor mange som mener de samme tingene i de fleste saker i tråd med et gitt utgangspunkt. Vi tenker altså i flokk. Heller ikke vitenskapen styrer helt klar av slikt. Vitenskapsteoretikeren Kuhn mente som kjent at vitenskapen er dominert av skiftende eller konkurrerende paradigmer, hvor ulike tradisjoner og skoler, gjerne generasjonspreget, snakker fullstendig forbi hverandre i en og samme fagdisiplin. Dette fordi epistemologi (læren om kunnskapens opprinnelse og mulighet) er en så integrert komponent i vår forståelse av virkeligheten. Vi bruker det samme språket, men beskriver ulike «virkeligheter», simpelthen fordi teoretisk tilnærming til virkeligheten – men også filosofisk og politisk forutinntatthet – styrer mange av våre valg når det gjelder å filtrere ulike former for informasjon og tolkning av empiri. Det går gjetord på Blindern om den gang representanter fra ulike tradisjoner innen samme fagdisiplin ikke kunne kjøre heis sammen uten å ryke verbalt i tottene på hverandre.
Hvorfor drikker Jeppe?
Vårt utsyn mot verden og handlingsmønstre kan spores tilbake til filosofien og den politiske idéhistorien. Den amerikanske filosofen Thomas Sowell har hevdet at all politisk filosofi koker ned til to grunnleggende ideer om menneskenaturen: den utopiske visjon og den tragiske visjon. Enten er mennesket et formbart vesen som kan perfeksjoneres, eller så vil alle disse store drømmene havarere på grunn av menneskets uforutsigbare «natur».
Den utopiske visjonen – kanskje mest utbredt på venstresiden – domineres av forestillinger om at mennesket er grunnleggende godt, men at forhold i samfunnet – særlig de materielle – får oss til å begå onde handlinger. Jean Jacques Rousseau mente for eksempel at mennesket fra naturens side var et fritt og altruistisk vesen, som etter hvert ble korrumpert av egoisme da man begynte å gjerde inn eiendommer. På samnorsk: «Det er samfunnet som har skylda».
Den tragiske visjon – gjerne forbundet med mer eller mindre konservative – består i at mennesket i utgangspunktet er en skjev konstruksjon, hvor også ondskap i ulike utrykk (vesen og/eller handlinger) inngår i menneskenaturen. Her inngår også forestillinger om at mennesker kan gjøre andre vondt av fri vilje. Det innebærer ikke at samfunnet ikke kan være skyld i destruktiv adferd, men heller at ingen styreform kan gjøre mennesket plettfritt og fullt ut rasjonelt.
Altså ser vi to ganske ulike ideer om hva som får mennesker til å opptre slik de gjør, for eksempel ved å begå en kriminell handling. I dag er det få som dyrker en av disse innsiktene til fulle. Man låner litt fra begge. Vi diskuterer temaer som «født sånn eller blitt sånn», uten å falle ned på bastante konklusjoner. Og alle er skjønt enige om at mennesker er sosiale vesener som påvirkes av det som omgir oss.
I historiefaget har tendensen vært at en part har vektlagt ideer og intensjon i analyser av samfunnsutvikling, mens den andre har vektlagt sosiale og økonomiske strukturer. De mest klassiske eksemplene på dette er kaldkrigsforskningen og studiene av årsakene til andre verdenskrig. Her beskrev det ene paradigmet utviklingen som en kamp om ressurser og territorium, og det andre paradigmet en ideologisk sivilisasjonskamp. Men også i dette faget har forskningen landet på en vekselvirking mellom de to.
Derfor er det litt oppsiktsvekkende at så mange rendyrker materiell kausalitet når de skal forklare islamistisk terror. Det er nærliggende å tro at noen egentlig vet bedre – og mer – og at beveggrunnen deres heller er politisk manikeisk, i forlengelsen av forestillinger om at den muslimske verden er svak og utsatt i en verden dominert av vestlig arroganse og hegemoni, hvor maktforholdet mellom Israel og palestinere oppfattes som selve skrekkeksempelet.
Den politiske journalisten
Det forrige århundre etterlot seg det mange oppfattet som en global dikotomi: mellom fattig og rik, arbeiderklasse og kapitalmakt, mellom nasjoner, og etter hvert mellom den «tredje verden» og Vesten. For mange ble det en plikt å ta stilling i disse konfliktene, slik at dette ble et mål i seg selv.
Også journalister – som naturlig nok er samfunnsengasjerte – erfarer verden som politiske mennesker. Mange har søkt seg til journalistyrket av politisk-idealistiske årsaker. Etter Skup-prisen skrev for eksempel John Olav Egeland på sin Facebook-profil: ”Jeg har jobbet 40 år i Dagbladet. Målet har alltid vært å endre verden. Ikke mye. Men litt i riktig retning.” (9.4.16).
Det blir sagt at journalistkorpset har venstrehelning. Det stemmer langt på vei, særlig innen nyhetsjournalistikken. Senest i 2015 viste Frank Aarebrots årlige undersøkelse blant 628 journalister, Journalistenes Storting, at Arbeiderpartiet og SV til sammen fikk 54 prosent av stemmene, noe som ville gitt de to partiene 99 representanter på Stortinget. I tillegg ville MDG og venstreradikale Rødt fått henholdsvis 23 (mot 1 i dag) og 9 representanter (mot ingen i dag). I praksis ville altså dagens Stortinget i dag bestått av 122 mot 37 i favør venstresiden – om journalistene hadde vært representative. Tilsvarende viser undersøkelsen at mindretallet mot høyre stemmer moderat, med Venstre som et større parti enn Høyre. FrP fikk ingen representant (mot 29 i dag).
En masteroppgave i sosiologi fra 2006 viste at 50 prosent av journaliststudentene definerte seg politisk et sted fra Arbeiderpartiets venstrefløy til AKP-segmentet.
At samfunnsjournalister har politiske sympatier er selvsagt ikke oppsiktsvekkende eller problematisk i utgangspunktet. Og her må man selvfølgelig også skille mellom kommentariat og nyhetsformidling. Problemer oppstår først når journalisten ikke makter å skille mellom personlige preferanser og en nøktern fremstilling av et saksområde. Derfor vil preferanser og virkelighetsformidling alltid være en vanskelig balansegang for den svært samfunnsengasjerte journalisten. Og skillet blir kan hende vanskeligere jo sikrere journalisten er på sitt ideologiske ståsted og sympatier.
Den britiske journalisten Robert Fisk – som er et forbilde for mange av hans kolleger – mener at objektiv fremstilling av nyheter er en illusjon og at det knapt er forsøket verdt å legge vekk ideologiske briller. Tvert i mot har han flere ganger uttalt at en utenrikskorrespondent har plikt til – vel og merke, som han sier, på redelig vis – å ta stilling for den svake part i konflikter. Noe som åpenbart kan være problematisk. Både fordi det ikke alltid er åpenbart hvem som er den svake part, men også fordi den presumptivt svake part kan være skyldig i mye urett. Her har underkommuniseringen gjennom nyere historie vært påfallende. Ulike frigjøringsbevegelser – som kunne være både autoritære og kriminelle – har i for stor grad sluppet unna kritisk nyhetsdekning. Noe annet har kunnet forkludre den overordnede fortellingen om et offer og en overgriper.
Den naive verdensborgeren
Det er alltid en fare for å overideologisere offentlige aktører og hva de har å si om verdens tilstand. Kardemommeloven sitter også godt i ryggmargen på mange (nordmenn) som ønsker en bedre verden. Sist ute var Thorbjørn Jagland som (nesten) fristilte ideologi som førende motivasjon for islamistisk terror: «Det har skjedd en radikalisering av deler av ungdommen, og noen få tar dette ut i vold og ekstremisme. Det handler ikke om en radikalisering av islam, det handler om en islamisering av radikalismen.» Langt på vei antyder Jagland at islamistisk terror er historiske og sosiale reaksjoner på urett begått av Vesten mot undertrykte folk. Selv etter bombeangrepene i Brussel nylig, tok noen til orde for at dette var noe vi nærmest hadde bedt om.
Filosofen Bruce Thornton har omtalt denne måten å tenke på som ”det terapeutiske blikk på alle menneskelige problemer”. Han mente at irrasjonelle tilbøyeligheter ikke må undervurderes som årsak til konflikt og voldsbruk. Jagland synes derimot å mene at alle mennesker egentlig ønsker det samme – fred og solidaritet og toleranse – og at vold, ufred og intoleranse er et slags sidespor i skaperverket. I så fall er historien et overveldende unntak fra Jagland-regelen, perforert av falsk bevissthet. Jagland gir oss idealistiske og skrivebordsteoretiske forklaringer på virkelige situasjoner.
Ikke tomme fat
Radikalisme og ekstremisme er ikke tomme fat som man heller ideologier, religioner eller andre forestillinger oppi, selv om følelser av urett og psykologi spiller en vesentlig rolle når vi profilerer hvem som faktisk utfører terrorhandlinger. Men det sier altså mindre om bakmennene, de ideologiske arkitektene, dens tiltrekningskraft osv. Blant de fleste palestinere som begår terrorhandlinger i dag er martyrdom et helt åpenbart triggerpunkt. Martyrdom som springer ut av radikal islamisme, i grensedragningen mellom religiøse forestillinger og politisk ideologi. Martyrdød og selvmordsaksjoner har blitt globalt, og utføres av islamister i alle verdensdeler (i praksis er de siste månedens angrep i Israel å regne som selvmordsaksjoner, gitt at utfallet i de fleste tilfeller er at de blir nøytralisert og drept av ordensmakten eller sivile som griper inn). Det er ikke vanskelig å forestille seg at unge sinte menn (men også noen kvinner) tiltrekkes av ideer om snarvei inn i paradis og en udødelig heltestatus i denne verden.
I det terapeutiske utsynet vil man ofte betrakte selvmordsaksjoner som en naturlig konsekvens av en radikalisering som igjen skyldes en påtvunget miserabel tilværelse. I så fall ville langt flere former for radikalisering munne ut i selvmordsaksjoner. Vi ville sett armadaer av selvdrepende hinduer, katolikker og buddhister – åpenbart også ateister – som lever under uverdige forhold og derfor blåser seg til himmels eller stikker ned sivile på gaten i den visshet om at de antagelig selv må bøte med livet.
Men slik er det ikke. Så det må altså være noe mer.
På bakken og i lufta
Den liberale skribenten Bernard Avishai – som også er svært kritisk til Israels håndtering av palestinaspørsmålet – mener at terroren kan forklares med to komplimenterende innfallsvinkler.
Avishaias hovedpoeng er at palestinsk terror – i dag som i går – må forstås i lys av fakta på bakken (materielle forhold) og det som er i lufta (propaganda, ideologi, religion, kanskje også psykologi og mentalitet). Selv om det er riktig at palestinere som har utført grusomme handlinger er inspirert av islamistisk martyrdom, må vi også spørre oss hvorfor martyrdommen virker så forlokkende. Her viser Avishaia til levekårsundersøkelser blant særlig unge palestinere i Jerusalem og omegn som gir rom for ettertanke.
Skribenten Jeffrey Goldberg har en ganske annen versjon av årsaksforholdene, i artikkelen «The Paranoid, Supremacist Roots of the Stabbing Intifada». Goldberg hevde at angrepene er resultater av manipulering, iscenesatt av antijødiske demagoger som spiller på frykt og følelser, og da særlig daglige, men grunnløse erklæringer om at Israel forsøker å overta Tempelhøyden og Al Aqsa-moskeen i Jerusalem. Goldberg ser liten forskjell på denne runden av manipulasjon og tidligere tiders propaganda. Et sentralt moment i den mest ytterliggående propagandaen har alltid vært at jødenes mål er å rive Tempelhøyden, og at jødene derfor utgjør en eksistensiell trussel, ikke bare mot palestinere, men også mot islam som sådan.
Medienes krigføring
Det Hamas-drevne Al-Aqsa-TV har i årevis skuffet ut anti-semittisk propaganda. Budskapet eksporteres globalt via satellitt fra Saudi-Arabia og Egypt til Europa. Al-Aqsas barneprogrammer viser kopier av «Disney»-figurer som oppfordrer barn til å drepe jøder. Her kan vi se barn fortelle hverandre at de ønsker å bli martyrer. Sammen resiterer de sanger og vers hvor døden hylles og jødenes endelikt er det hellige mål for palestinske patrioter. Alt nøye regissert av propagandakyndige. Og vi får et sørgelig innblikk i den autoritære indoktrineringens ødeleggende kraft.
I Jerusalem Post påpekte Qanta A. Ahmed at martyrdom søker et publikum, og at palestinske islamister har vært usedvanlig dyktige til å dyrke frem heltebilder av selvmordsaksjonister, for så å spre det over sosiale medier. Både anonyme og halvoffisielle grupperinger sprer mengder av propaganda med oppfordringer til å drepe jødiske sivile og hvordan man mest effektivt kan gjøre det. En populær gruppe,The Third Intifada in Jerusalem, har laget en egen Facebooklignende «like», med en hånd som holder en kniv. Andre nettsteder viser illustrasjoner av unge palestinske menn som går med en machete mot en bussholdeplass hvor ubevæpnede ortodokse jøder befinner seg. En del av bildene blir gjengitt i medier kontrollert av Hamas.
Empatisk legitimering
Betraktninger som Sidsel Wolds bidrar til det vi kan kalle empatisk legitimering. Dette av to årsaker. For det første synes logikken å være at jo grusommere handlingen er, desto verre er undertrykkelsen som motiverer den. I verste fall blir knivdrap og påkjørsler som de vi nå ser i Israel, fremstilt som bekreftelser på hvor skrekkelig Israel er
For det andre er det liten tvil om at palestinske ledere og demagoger oppfordrer til selvmordsaksjoner i visshet om at gevinsten av oppmerksomhet i det internasjonale samfunn er større enn den umiddelbare skaden den påfører det israelske samfunnet.
Terror virker, selv om svært få i vår del av verden støtter bruken av terror. For når sjokket har lagt seg og ofrene er glemt, blir de angivelige årsakene til terroren diskutert lenge etterpå. Ikke minst av vestlige meningsbærere, hvor offerrollen serveres i form av forståelse.
Innlegget var publisert på Minervanett.no torsdag 14. april 2016.
Relatert
Folkeretten forsvares best av demokratier
Kritikken mot norsk utenrikspolitikk vokser – fordi den er feilslått
Er det økonomisk misnøye som forklarer Trumps seier?
Arbeiderpartiets utenrikspolitikk skader norske interesser
Valg på Island kan skape usikkerhet om EØS-avtalen
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.