Empatisk legitimering
Kan raus utdeling av offerrollen i verste fall føre til motivering av grusomhet? Bård Larsen svarer Erling Rimehaug i Vårt Land:
Publisert: 8. februar 2016
Martyrdommen kommer i to faser: den ”hellige”, Hamas-styrte, der selvmordsaksjonister i forkant er lovet sin lønn i himmelen og i etterkant hylles som helter, samt den vestlige meningsbærende, hvor offerrollen serveres i form av forståelse.
Erling Rimehaug har noen interessant betraktninger i Vårt Land (5.2) om den siste tidens palestinske voldsbruk mot uskyldige sivile. Et av eksemplene Rimehaug viser til er drapet på seksbarnsmoren Dafna Meir, som ble stukket i hjel foran ungene sine av en femten år gammel palestinsk guttunge. Rimehaug mener at slike handlinger sier mye om det samfunnet som omgir dem: ”Det er fordi de lever i et ydmyket samfunn at glorifiseringen av vold får en klangbunn som hos noen ender i desperat handling.” Rimehaug har for så vidt rett et stykke på vei, men i sum bærer det riktig galt av sted. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.
Generelt sett kan man si at å trekke direkte linjer mellom opplevelse av urett til grusom vold mot uskyldige mennesker er en forenkling av årsaksforhold. Innen forskningen rundt massevold og krig finnes ingen entydige forklaringer. Den historiske dokumentasjonen viser en kompleks relasjon mellom offer og overgriper, og hva som motiverer overgriperen i perioder med mye voldsbruk. Det kan være idealisme, krenkelse, religiøs og politisk manikeisme, psykologi eller manglende sjelsevner. Like interessant er det å se på årsakene til at sanseløs voldsbruk høster sympati i miljøer som lever beskyttede liv langt fra konfliktområder. Denne sympatien har som iboende betingelse at vold er naturlige reaksjoner mot urett begått av andre.
Forestillinger om at vold og terror primært bunner i desperasjon og nød er en gjennomgangstone i den norske offentligheten. Man vil til bunns i årsakene, som gjerne oppfattes som politiske, økonomiske eller sosiale. Ofte er det en riktig observasjon, men ikke alltid. Det er også en logikk i at mennesker med mye sinne i seg søker politiske løsninger som gjenspeiler dette. Sinnet kommer fra ulike kilder, men aggresjon er like fullt en potent og tidløs del av menneskenaturen.
Forkastelig og rettferdig
Den britiske forfatteren Theodore Dalrymple er inne på noe når han skriver:
The idea that if someone is prepared to do something truly horrible, he must have a worthy cause remains attractive to liberal intellectuals, who perhaps envy those who take up arms against the sea of troubles that is human existence.
Logikken synes altså å være at jo grusommere handlingen er, desto verre er undertrykkelsen som motiverer den. I verste fall fremstår knivdrap som de vi nå ser i Israel, som bekreftelse på hvor skrekkelig Israel er.
Mye av den politiske voldens legitimitet kan spores til det den amerikanske journalisten og forfatteren Thomas Friedman omtaler som humiliated fury: «En ting har jeg lært etter å ha undersøkt konflikter i verden er at den mest undervurderte drivkraften i internasjonale relasjoner er ydmykelse». Men her er det viktig å ha in mente at ”krenkelse” er noe høyst subjektivt. I mange tilfeller er følelsen av å være krenket fullstendig irrasjonell og egentlig en psykologisk trigger for å utagere sinne eller utøve vold. Det kan være tilstrekkelig å gi en person et blikk for å bli slått helseløs på byen.
Krenkelsens psykologi, eller ”humiliated fury”, er blitt et eget forskningsobjekt i sosiologien. Å føle seg krenket, eller å uttale seg på vegne av andres krenkelse, er en drivkraft som er gjenkjennelig for alle, og en uheldig effekt av denne tilstanden er at den genererer stimuli for enkeltindivider og virker samlende for kollektiv adferd. Å være sint på noen kan virke nærmest berusende og oppkvikkende, noen vil hevde sublimerende.
Sosiologen Evelin Lindner definerer ydmykelse som en ”påtvunget reduksjon av personer eller grupper, en underkastelsesprosess, som skader eller ødelegger deres stolthet, ære eller verdighet”. Lindner definerer videre ydmykelse som å plasseres, mot sin vilje, og ofte på en, sett fra subjektets side, sårende måte, og i en situasjon som er langt under hva han føler at han rett til å forvente. Men denne forventede retten kan være legitimert ut fra irrasjonelle eller overdimensjonerte forestillinger, gjerne på bakgrunn av religion og tradisjon.
Deus ex machina
Det er ikke uvanlig å hevde at terrorhandlinger er utrykk for ektefølt desperasjon. Men hvor generelt kan en slik betraktning være gyldig? Det er tross alt en valgsituasjon å drepe uskyldige sivile, mens man ser dem inn i øynene, med mindre overgriper er psykotisk. Hvis desperasjonen er så stor at man ikke lenger er i en valgsituasjon, må handlingen derfor være uttrykk for at den frie viljen er satt ut av spill på grunn av en opplevelse av eller følelse av urett som fører til handlinger som de aller, aller fleste ville unnlate å gjøre. De fleste tør ikke eller oppfatter det som moralsk galt. Da må spørsmålet være hvorfor ikke langt flere palestinere begår slike drap.
Krenkelse og hevn er like mye emosjon som virkelighet. De fleste personlig berørte dreper ikke. Terrorangrepene i New York og London ble i hovedsak begått av folk som levde normale liv – gjerne i Vesten. Den Islamske staten rekrutterer tusenvis av unge menn og kvinner fra Europa, som ender opp som rene slaktere. Så langt har 12 nordmenn ofret livet sitt for IS.
Terrorister føler altså en så heftig krenkelse at blind vold fremstår som en løsning. Da er vi inne i moralpolitisk interessante utfordringer. Gitt at urett og sosioøkonomiske forklaringer ligger til grunn for å forstå så mye grusomhet: Er Versailles-traktatens urimelige betingelser og den påfølgende miseren i Weimar eneforklarende for den uhyggelige forråelsen under det tredje riket? Var mobben som myrdet forsvarsløse jøder og andre sivile på gater og torg over hele Europa drevet av desperasjon? Hvorfor blir ikke dagens rasister og høyreradikale voldsutøvere innrømmet den samme typen forståelse av desperasjon og krenkelse? De mener at sivilisasjonen står for fall og at Arbeiderpartiet dolker sitt eget folk i ryggen. Seriøse saker, når det er ektefølt urett i all sin forvirrethet.
Er det fordi den ene saken er viktigere eller mer rettferdig enn den andre, slik at virkemidlene kan måles mot dette? Hvor går grensen for rettferdig vold? Hvor går skillet mellom vrangforestillinger og realiteter? Og når viskes skillet mellom vilje og handling ut?
Legitimering som motivasjon
Det er egentlig ganske oversiktlig: Nesten alle mennesker, barn som voksne, er ikke suicidalt voldelige. De aller fleste mennesker som lever i armod eller er opprørt over sine omgivelser, vil ikke gå til angrep på andre sakesløse mennesker, med våpen eller bomber, på eget initiativ. Rimehaug har sikkert rett i at enkelte gjerningspersoner er ustabile individer som hører inn under psykiatrien. Men det gjelder antagelig ikke et flertall.
Rimehaug glemmer det avgjørende moment. La oss kalle det legitimering. Den som utøver grusom og vilkårlig vold i en saks tjeneste er helt avhengig av ekte eller følt legitimering av ens gjerninger. Det skal ikke så mye til. En potensiell drapsmann kan motiveres av noen håndfuller støtteerklæringer i sosiale medier. Eller av at andre har utført lignende handlinger før (man er altså ikke alene). Men som regel snakker vi om noe større: Man han er en nasjon, en bevegelse eller korpsånden i rygg. Blant de fleste palestinere som begår terrorhandlinger er martyrdom den legitimerende årsak. En martyrdom som springer ut av grensedragninger mellom religiøse forestillinger og politisk ideologi.
Det som er litt kinkig, og kanskje litt urettferdig mot Rimehaug, er at betraktninger som Rimehaugs bidrar til det vi kan kalle empatisk legitimering.
At en god del av knivstikkere og selvmordsbombere føler seg ydmyket er det neppe tvil om, men forståelse og propaganda er beklageligvis også komplimenterende triggerpunkter for både motivasjon og handling.
Martyrdommen kommer i to faser: den ”hellige”, Hamas-styrte, der selvmordsaksjonister i forkant er lovet sin lønn i himmelen og i etterkant hylles som helter, samt den vestlige meningsbærende, hvor offerrollen serveres i form av forståelse.
Det er liten tvil om at palestinske ledere og demagoger oppfordrer til selvmordsaksjoner i visshet om at gevinsten av oppmerksomhet i det internasjonale samfunn er større en den umiddelbare skaden den påfører det israelske samfunnet. Terror virker, selv om svært få i vår del av verden støtter bruken av terror. For når sjokket har lagt seg og ofrene er glemt, blir de angivelige årsakene til terroren diskutert lenge etterpå.
Innlegget var publisert på Vårt Land søndag 7. februar 2016.
Relatert
Folkeretten forsvares best av demokratier
Kritikken mot norsk utenrikspolitikk vokser – fordi den er feilslått
Er det økonomisk misnøye som forklarer Trumps seier?
EU og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
EU-statene er parter i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. EU har imidlertid sin egen Pakt om grunnleggende rettigheter. Hvordan kan dette forenes?
Arbeiderpartiets utenrikspolitikk skader norske interesser
