Terrorisme

Den farlige retorikken

Vi har systematisk gått inn for å glemme alle kjennetegn på den farlige retorikken vi skal være på vakt mot. Både Mein Kampf, Fjordmans blogger og 2083 bør bli pensum på videregående skole, skriver Eirik Vatnøy, redaksjonssjef i Minerva og språkviter i Civita.

Eirik Vatnøy

Publisert: 7. desember 2011

Vi har systematisk gått inn for å glemme alle kjennetegn på den farlige retorikken vi skal være på vakt mot. Både Mein Kampf, Fjordmans blogger og 2083 bør bli pensum på videregående skole.

Av Eirik Vatnøy, Civita og Minerva.

Som meg, har sikkert de fleste rundt tretti år et vagt ungdomsskoleminne om en gruppe skoleklasse som gjør en bølgelignende bevegelse med armen mens de taktfast roper ”Strength through discipline, Strength through community, Strength through action!”

Scenen er fra filmen The Wave, etter romanen med samme navn, som igjen var løselig basert på en hendelse fra en highschool i California på 60-tallet. Filmen handler om en samfunnsfagslærer som gjennom ganske enkle teknikker manipulerer elevene til å danne en fascistlignende organisasjon.

Filmens plott, og elevenes katarsis, åpenbarer seg når læreren til slutt viser bilder fra nazistiske massemøter, og elevene innser hvor lett de har fulgt strømmen, stikk i strid med idealer de opprinnelig trodde på. Budskapet er tydelig: Vi kan alle falle for enkle massepsykologiske mekanismer, hvis vi ikke er på vakt.

For noen år siden så jeg også en tysk nyinnspilling av filmen, Die Welle, hvor de hadde lagt til en mer dagsaktuell slutt. Denne endte med at en einstøing, som hadde fått en ny identitet gjennom ”die welle”, tok med en pistol på skolen.

Jeg tror filmen satt sitt inntrykk på meg på ungdomsskolen. Selv om den allerede da var litt utdatert og teit, på en moraliserende og litt for pedagogisk måte, er det en grunn til at den har blitt liggende bak i hukommelsen.

Filmen tar opp spørsmål om massepsykologi og kollektiv skyld. Det er en måte å indirekte behandle organisert ondskap og politisk vold på.

På skolen leste vi aldri noe av Hitler, eller av Mussolini, Mao eller Jim Jones for den saks skyld. Alle er enige om at dette var mestere i massepsykologi og retorikk, men svært få har egentlig lest et eneste ord av hva de har skrevet eller sagt.

Årsaken til det, tror jeg, er at vi fortsatt betrakter deres budskap som potensielt farlig. Noen kan gi sin tilslutning eller misbruke det. Andre kan bli støtt. Da er det bedre å skyve tekstene grundig under teppet og behandle dem indirekte.

Resultatet er at vi i dag, få år fra propagandaens århundre, tydeligvis ikke har noen klar forestilling om hva farlig retorikk er for noe. Når temaet igjen er skremmende aktuelt, reagerer norske politikere og samfunnsdebattanter med å kaste steiner i alle retninger, på respekterte redaktører, Norges Presseforbund, politiske motstandere og seg selv.

I dag er vi alle enig om at vi må være på vakt, men vi har systematisk gått inn for å glemme alle kjennetegn på det vi skal være på vakt mot.

Diskusjoner om retorikk, og forholdet mellom retorikk, meninger og påvirkning, er viktige og relevante, men ofte lite presise. Dersom vi ikke klarer å fange retorikken konkret, mister vi problemet lett av synet.

Den tredje bølgen

Uavhengig av om terroren 22. juli var resultatet av en psykotisk massemorder eller et politisk attentat, er det all grunn til å være bekymret for en tiltagende høyreekstremisme i Norge.

En av de mest interessante bøkene som er utgitt denne høsten, er Øyvind Strømmens Det mørke nettet. På sitt sterkeste gir boken et viktig og skremmende innblikk i de holdninger og meninger som i dag florerer på internett, bokhandlere, torg og TV-studioer over hele Europa.

For alle oss som før 22/7 betraktet europeiske høyreradikale og høyrepopulistiske partier med distansert bekymring, og stadig drøyere nettdebatter med mer irritasjon enn uro, er boken en øyeåpner.

Strømmen viser oss en internettverden som skaper grobunn for konspirasjoner, radikalisering og hat. Tittelen er altså treffende. Ikke minst viser han hvordan det mange har oppfattet som spredte holdninger og ytringer, etter hvert har formet en mer eller mindre helhetlig ideologi.

Dette er den tredje bølgen av norsk høyreekstremisme siden krigen, det man gjerne kaller ”islamfobi”. De er fanatiske motstandere av multikulturalismen, og ikke sjeldent opptatt av Eurabia-konspirasjonen. Disse har internett som sitt foretrukne forum:

”Den tredje bølgen består av IT-alderens brunskjorter, som i harme klaprer løs på tastaturene. Før måtte man gå på møter. Nå kan man komme hjem fra jobben, spise middag, se litt på TV, legge ungene og deretter logge seg på nettet og dyrke hatet mot innvandrere og samfunnstopper, sammen med likesinnede i ulike deler av Norge, og til og med i andre land”.

IT-alderens brunskjorter er først og fremst meningsytrere, enn så lenge. Mange fremstår som både kunnskapsrike og velinformerte for ukritiske lesere. Det finnes en hel litterær sjanger som bygger opp denne høyreekstremismen, men kjernen er fortsatt et internettmiljø preget av konspirasjonsteorier og drøy retorikk.

Jeg mener det er mulig å gi en ganske presis beskrivelse av hvilke retoriske mekanismer som utgjør kjernen i denne høyreekstremismen, og som bør få en skepsisalarm til å gå hos de fleste. Mekanismene er langt på vei de samme som i nazismen, fascismen, kommunismen og islamismen, og de har vært til stede siden lenge før internett.

Totalitær retorikk

I essayet ”The Rhetoric of Hitlers battle” (1939), og senere i ”Persuasion” (1969) gir Kenneth Burke en retorisk analyse av hvordan den tyske nasjonalsosialismen fikk et så sterkt grep om folket. Burke identifiserer en rekke trekk ved nazistenes propaganda og retorikk som er kjennetegnende for deres massepsykologi.

Trekkene er umiddelbart gjenkjennelige:

Etableringen av en felles fiende. Særlig jødene ble tildelt denne rollen.

Geografisk materialisering. Etter inspirasjon fra det romerske imperiet utnevnte Hitler München til nazismens hjem, som alle veier skulle lede til. Senere fikk Berlin og Linz en slik rolle.

En unison stemme. Hele folket må snakke med én røst. Tyskland ble omformet til en ettpartistat.

Simplifiserende projeksjoner. Politiske og sosiale problemer blir personifisert av enkelte lett identifiserbare personer eller grupper. Igjen fikk ofte jødene denne rollen, for eksempel som opphavet til økonomiske problemer, men også politiske motstandere.

Medfødt verdighet. Én gruppe fremheves som mer verdifulle enn andre, basert på eksisterende fordommer. Den ariske rasen fikk som kjent denne rollen.

Symbolsk gjenfødelse. Det utopiske samfunnet. Når syndebukkene er fjernet, vil et bedre samfunn oppstå. Graden av utopi varierte nok i nasjonalsosialismen.

Kommersielle motiver. Tilbyr en ikke-økonomisk løsning på økonomiske spørsmål til den klassen eller gruppen som tjener mest på det. I nazi-Tyskland var elimineringen av jødiske utlånere et svar på økonomiske problemer.

Denne retorikken, og de ideologiske forestillingene som ligger til grunn for dem, er ikke bare synlig i nazismen.

Kommunistisk propaganda følger i stor grad de samme trekkene: Den felles fienden er kapitalistene eller borgerskapet; viktigheten av en felles unison stemme er tydelig; simplifiserende projeksjoner skapes av alle klassefiender; arbeidere og i noen tilfeller jordbrukere har en medfødt verdighet som jordens salt.

Troen på et utopisk samfunn og ikke-økonomiske løsninger på økonomiske spørsmål burde innen kommunismen ikke være nødvendig å utdype.

De samme trekkene gjelder også for andre former for totalitære ideologier, fra det romerske keiserrikets personkultus til moderne islamisme.

Eurabia-retorikken

Det er skremmende lett å finne igjen mange av trekkene ved den farlige retorikken i det som nå kalles den tredje bølgen av høyreekstremisme i Norge: de islamfiendtlige, høyreekstreme miljøene på internett.

Etableringen av en felles fiende er kanskje mest iøynefallende. Det advares mot at muslimer vil ta over Europa, og at det til og med finnes en plan for det, ”Eurabia”.

Øyvind Strømmen beskriver fiendebildet som ”puslespillislam”: ”I dette puslespillet samles alle de styggeste og mest motbydelige bitene man kan finne, om det er fra år 700, år 1600 eller år 2001, mens alle de andre bitene rett og slett legges bort”.

Fienderollen dyrkes til det absurde. Fødselsraten blant europeiske muslimer betraktes som et taktisk grep av en invasjonshær som bruker barnevogner fremfor panservogner.

Andre fiender er sosialister og kulturmarxister. Dette er svikerne, de som oppgir vår kultur til fienden.

Det er på ingen måte uvanlig å fremstille meningsmotstandere og andre politikere som svikere og forrædere. I alle ekstreme politiske strømninger finnes indignasjonen og hatet mot de som er en nærmest uten å være enig. For de høyreekstreme er Høyre en forræder som har gitt opp standpunktene de burde hatt.

Viktigheten av en unison stemme gjenkjennes tydeligst i kravet om at Europa må våkne opp og samles om sivilisasjonskampen. Et innbitt hat mot politisk korrekthet kan også forstås slik.

Simplifiserende projeksjoner er en helt sentral del av retorikken. Det får utslag både i anekdoter om muslimer fra hverdagen og i måten politikere og andre meningsbærere personifiserer feil ved samfunnet. Brundtland er ”landsmorder”. Stoltenberg er ”kulturquisling”. Enkeltpersoner blir fremstilt som representanter for ”multikulturalismen” eller ”kulturmarxismen”.

Alle problemer og negative hendelser lempes enkelt over på andre ved å fremstille dem som detegentlige problemet. Tittelen på Bruce Bawers nye bok er talende: The New Quislings: How the International Left Used the Oslo Massacre to Silence Debate About Islam.

Den medfødte verdigheten tildeles europeerne. Det er ganske uvesentlig hvorvidt de fremstilles som mer verdt på grunn av etnisitet eller kulturell arv. Det sentrale er at det etableres et sterkt skille mellom oss og dem.

Den symbolske gjenfødelsen – løftet for fremtiden – er en renere kultur, fri for fremmede elementer og multikulturalisme. Fjerner man syndebukkene, blir samfunnet på et vis rensket.

Mange er også veldig opptatt av historie, og det bedrives ganske grov historieforfalskning, enten det dreier seg om det Ottomanske riket eller massakren i Srebrenica. På dette punktet har Eurabia-teorien og denne formen for høyreekstremisme mye til felles med andre farlige ideologier. Forvridde forestillinger om de lange linjene i historien får styre perspektivet på dagens samfunn.

De andre trekkene er det litt vanskeligere å få øye på. Et brokete nettverk på internett kan vanskelig gjøre en by til sitt symbolske sentrum. På den annen side er den symbolske identiteten som knyttes til Norge og Norden utbredt. Peder Are Nøstvold Jensen kalte seg ”Fjordman”. Anders Behring Breivik kalte seg på et punkt ”Sigurd Jordsalfar” på nettet. Det er også historisk symbolikk i navn som ”Gates of Vienna”.

Hva som er de kommersielle motivene – eller de ikke-økonomiske svarene på økonomiske spørsmål – er det vanskeligere å få øye på. Men tradisjonelt har høyreekstremisme også hatt grobunn blant de deler av befolkningen som mener at de taper jobber og sosiale goder på innvandring.

Både de høyreradikale partiene og de mer spredte høyreekstreme miljøene er også preget av en utbredt anti-demokratisk og anti-politisk holdning. Demokratiet beskrives gjerne som mislykket når deres standpunkter ikke vinner frem. Det samme gjelder ytringsfriheten dersom utsagn møter motstand. Innbitt EU-motstand kan også ta form av anti-politikk.

Til sammen utgjør denne retorikken kjernen av ”det mørke nettet”. Det er grunn itl å være på vakt mot den. Bak den skjuler det seg farlige holdninger.

Disseker retorikken i sin helhet

Mange kjenner igjen denne typen retorikk, eller elementer av den, uten at man har forsøkt å nøste det opp eller systematisere det. Det kan være en grunn til at så mange reagerte så negativt på Kent Andersen og Christian Tybring-Gjeddes kronikk ”Drøm fra Disneyland”.

Vokabularet i kronikken er ikke grovt. Det er først og fremst historien som fortelles som minner oss om noe vi ikke ønsker i vårt demokrati. Ideen om at vår kultur en gang var ren, men nå har blitt forpurret, ligger ikke langt unna en forestilling om symbolsk gjenfødelse.

Vi aner en medfødt verdighet i ”summen av det vi feirer 17. mai”. At muslimer betyr ”enfold, dogmatisme og intoleranse”, tas for gitt, og, ikke minst, komplekse sosiale forhold som ”flerkultur” reduseres til en gruppes personlige mål: ”Hva var galt med norsk kultur, siden dere er fast bestemt på å erstatte den med noe dere kaller flerkultur?”

Sett hver for seg lar påstandene seg nok forsvare. Partiledelsen har heller ikke tatt avstand fra innholdet i kronikken, kun ordbruken. Men når påstandene og holdningene settes sammen på denne måten, minner det om enda mer ekstreme uttalelser. Det er ikke vokabularet som er problemet, det er hele retorikken.

FrP er ikke et problem for norsk demokrati eller for norsk debatt. ”Drøm fra Disneyland” hører til unntakene som noen ganger kommer frem. Stort sett argumenterer FrP godt innenfor rammene av hva vi regner som saklig og oppbyggelig debatt i Norge. Selv om ikke alle er enige med det de har å si.

Samtidig: Vil man ytre seg i offentligheten, har man et ansvar. Å nøre opp under fordommer og holdninger man ikke vil støtte eksplisitt, er uansvarlig. Det er å henfalle til populisme og dårlig retorikk. FrP har gjort det ved flere enn én anledning.

Men det er håpløst å forsøke å formalisere normer for hvilke ytringer som skal aksepteres. Normene finnes, og brudd på dem sanksjoneres som oftest med massive tilsvar i de fleste medier. Men uvinnelige øvelser i anklager, beklagelser og indignasjon over krenkelser og kneblinger skaper neppe et bedre debattklima.

I dagens medievirkelighet, hvor alle kan være sin egen redaktør, er det heller ikke noe effektivt bolverk mot ekstreme meninger og retorikk.

Det som virker, er kunnskap og årvåkenhet. Vi bør sørge for at folk flest er i stand til å avgjøre hva som er dårlig retorikk, og hva som er farlig retorikk. Det gjør vi ved å løfte den frem og dissekere den i sin helhet. Et godt eksempel på dette viste kulturredaktør Kristian Meisingset i en artikkel om Islam Net på Minerva tidligere i år.

Det var en dårlig vurdering av Norge å forby trykking av Mein Kampf etter krigen. Vi unngikk effektivt å forstå farlige ideologiers mekanismer. Filmtime med The Wave er en skrinn erstatning.

Utdrag fra både Mein Kampf, Osama bin Ladens taler, Fjordmans blogger og Breiviks 2083 bør bli pensum på videregående skole. Slik kan vi kanskje unngå at flere ser lyset på internett i fremtiden.

Innlegget er publisert hos Minerva 7.12.11.

Publisert: 17. oktober 2024