Terrorisme

22. juli-senteret: Få opp farten, og tenk stort!

Et 22. juli-senter må kunne orientere seg bredt, slik mange allerede har påpekt. Det er synd hvis Kunnskapsdepartementet setter for snevre mål og rammer for senteret, skriver Torkel Brekke i Aftenposten.

Torkel Brekke

Publisert: 11. mai 2015

Av Torkel Brekke, professor i religionshistorie ved Universitetet i Oslo og prosjektleder i Civita.

Aftenposten oppfordret på lederplass 13. november 2014 Regjeringen til å «opprette et eget senter som kan samle forskningen om voldelig politisk og religiøs ekstremisme».

Norge har verdensledende forskningsmiljøer som jobber med krig og fred i utlandet, men forskningsmiljøer som jobber med høyreekstremisme, er i ferd med å dø ut, slik terrorforsker Thomas Hegghammer påpekte i en kronikk i Aftenposten 12. november 2014. Forslaget har fått støtte fra mange hold. 9. januar i år sendte Kunnskapsdepartementet en bestilling til Norges forskningsråd om å utrede et mulig senter, og 13. februar oversendte Norges forskningsråd sin utredning til Kunnskapsdepartementet. Utredningen fra Forskningsrådet som skulle danne grunnlaget for den politiske tenkningen om et senter, er forlengst ferdig og oversendt Kunnskapsdepartementet.

Det er minst to problemer med Forskningsrådets anbefalinger til Kunnskapsdepartementet, slik jeg ser det.

For det første er det for lite ambisiøst. Man anbefaler å legge et senter til et eksisterende fagmiljø for å spare penger på drift. Man tenker seg fire heltidsstillinger, inkludert leder, som et minimumsnivå, men man anbefaler litt flere stillinger på sikt.

Senteret vi snakker om, kan sees i sammenheng med terroranslaget 22. juli, og Forskningsrådet og Kunnskapsdepartementet omtaler også initiativet som et 22. juli-senter. Et nasjonalt traume av slike dimensjoner fortjener ikke et senter som skal spare på utgifter til PC-er og kulepenner. Hvorfor skal ikke et senter for forskning på ekstremisme ha 15 eller 20 forskere? Og hvorfor kan man ikke tenke seg egne lokaler med egen infrastruktur?

For det andre mener jeg vi skal tenke oss nøye om før vi avgjør om et eventuelt nytt senter skal begrense seg til å forske på høyreekstremisme. Rektoren ved Universitetet i Oslo, Ole Petter Ottersen, skrev i sin blogg 9. februar blant annet: «Et ekstremismesenter kan bli et sentralt ledd i vår demokratiske beredskap. Senteret bør ikke begrenses til høyreekstremisme, men utvikles til et senter for studier av demokrati, radikalisering og ekstremisme.»

Bjørn Ihler, som overlevde Utøya og nå arbeider med ekstremisme, hadde et poeng da han i Aftenposten 22. november 2014 skrev at røttene til høyreekstremisme, jihadisme og venstreekstremisme ofte har sammenfallende trekk. I tillegg vet vi så altfor godt at mye av dagens høyreekstremisme oppfatter seg som en motkraft mot jihadismen, og det dynamiske forholdet mellom slike bevegelser er viktig å forstå. I tillegg vet vi ikke hvordan landskapet ser ut om ti år. Kanskje er det miljøterrorisme som er den nye utfordringen da.

Et 22. juli-senter må kunne orientere seg bredt, slik mange allerede har påpekt. Det er synd hvis Kunnskapsdepartementet setter for snevre mål og rammer for senteret. Beskjeden fra forskere til Kunnskapsdepartementet må være: få opp farten, og tenk stort!

Innlegget er på trykk i Aftenposten 11.5.15.