Russerfrykt som TV-underholdning
På TV 2 kan vi denne høsten se russerne okkupere Norge. Slikt blir det god TV av. Eirik Løkke i Bergens Tidende:
Publisert: 4. oktober 2015
Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita
I kveld er det premiere på TV 2-serien «Okkupert», som tar utgangspunkt i en nær fremtid hvor USA har trukket seg ut av Nato, og Europa opplever en energikrise. Samtidig avvikler statsminister Jesper Berg fra Miljøpartiet all norsk oljeproduksjon. Beslutningen medfører drastiske mottiltak fra EU. Under sterkt press aksepterer den norske regjering et «energipolitisk samarbeid», hvor russerne på initiativ fra EU bidrar til at Norge restarter sin olje- og gassproduksjon, hvoretter statsminister Berg proklamerer for det norske folk at det i tiden fremover vil være noe større tilstedeværelse av russisk personell i Norge.
Og ja – slikt blir det god TV av!
Serien hviler på noen premisser som i politisk forstand ikke er særlig realistiske, men ikke desto mindre har skaperne gjort en grundig jobb i å utforske og formidle politiske scenarioer som publikum kan kjenne seg igjen i: Hvordan ville en norsk motstandskamp sett ut i 2015? Hva ville du gjort om landet ble okkupert?
Et fellestrekk ved kommersielle suksesser synes å være at seriene i tillegg til å være estetisk og dramaturgisk vellykkede, også evner å fange den berømte tidsånden – og Putins Russland fremstår for tiden som et eklatant eksempel på geopolitikkens tilbakekomst. I så måte har TV 2 truffet blink: Russlands annektering av Krim, og pågående krigføring i Ukraina, har gjort tidspunktet for russerfrykt som TV-underholdning til nær perfekt.
De sinte kommentarene i Putin-vennlige medier plager neppe TV 2 nevneverdig, snarere tvert imot. En mer optimal «PR-lansering» kunne vanskelig tenkes.
Filmskaperne har i diverse intervjuer understreket at serien ikke først og fremst handler om russisk okkupasjon, men om nordmenn, og hvordan vi som nasjon kunne tenkes å møte en vanskelig situasjon. Det er for så vidt riktig at seriens handling hovedsakelig sentreres rundt det norske persongalleriet, som på ulike måter får frem handlingsrommet mellom kollaborasjon og motstand. Imidlertid er det svært vanskelig å se det som en ren tilfeldighet at det nettopp er russerne som er seriens antagonister. Serien hadde ikke opplevd den samme forhåndsreklamen, og kommersiell suksess hadde blitt betydelig vanskeligere, om man ikke kunne spille på russerfrykt.
Selv om serien hviler på urealistiske premisser, gjenspeiler handlingen en virkelighet publikum kan kjenne seg igjen i. Sentralt er fenomenet hybrid- og informasjonskrig (som vi kjenner fra Ukraina-konflikten), der vi som seere stadig utfordres på hva som er sant og ikke sant, ikke helt ulikt hvordan russerne driver moderne propaganda. Det er lite som tyder på at USA med det første vil trekke seg ut av Nato, men på lengre sikt er det slett ikke helt utenkelig. For Norge, som også står utenfor EU, er det åpenbart et scenario vi bør unngå. I «Okkupert» er dette et sentralt premiss for handlingen, og selv om dette er fiksjon, evner serien på glitrende vis å fortelle hvordan vår suverenitet, og dermed vårt handlingsrom, påvirkes av våre allianseforhold.
Apropos allianseforhold og sikkerhetspolitikk: Serien anskueliggjør betydningen av forsvarsevne, og vil i så måte leses som en sterk støtte til større forsvarsbudsjetter. Nyhetssjef i Klassekampen, Mimir Kristjansson, omtaler serien som en gavepakke til Forsvaret i kampen om ressursene. Det er en overdrivelse, men serien vil neppe møte sterke protester fra såkalte forsvarsvenner. Og i en tid hvor forsvarssjefen i forbindelse med fremleggelsen av fagmilitært råd, ber om en vekst på 180 milliarder kroner, er det selvsagt mulig, kanskje til og med sannsynlig, at serien gir en hjelpende hånd til kampen for økte forsvarsbevilgninger.
Nå skal man naturligvis ikke overvurdere populærkulturens betydning, men det er heller ingen grunn undervurdere den. Det er ikke uten grunn at USAs væpnede styrker velvillig hjelper Hollywood i de tilfeller filmskaperne evner å levere manus som fremstiller det amerikanske militæret noenlunde fordelaktig.
Uten sammenligning for øvrig: Det er liten tvil om at «Okkupert» fremstiller det norske Forsvaret på en heller fordelaktig måte. Mens politikerne, især statsminister Berg portretteres som nølende, eller som en av Gardistene i serien patosfylt uttrykker det: «Vi har kanskje en statsminister som slikker russerne langt opp etter ryggen, men vi har et Forsvar som definitivt ikke gjør det.»
Jeg er usikker på hvor mye manusforfatterne har latt seg inspirere av hendelsene 9. april, men det er mulig å trekke paralleller til 1940 da Oberst Birger Eriksen, kommandanten på Oscarsborg handlet (senket Blücher), mens regjeringen Nygaardsvold sviktet.
Man skal selvsagt være forsiktig med å trekke analogier mellom fiksjon og virkelighet, og mellom Hitler-Tyskland og Putin. Men det ikke er uten grunn at deler av Øst-Europa er bekymret over Putins tiltakende nasjonalisme. Og det er altså vanskelig å komme ifra at Russlands aggressive oppførsel overfor sine naboer har bidratt til å gjøre serien svært aktuell.
Men for all del – «Okkupert» er først og fremst underholdning par excellence. Det er bare å glede seg til TV-høsten.
Innlegget var publisert i Bergens Tidene søndag 4. oktober 2015.
Relatert
– Handlingsregelens fedre tenkte ikke på krig
Elskling gir parforholdet håp
Norge må gjøre mer for Ukraina
Bit of blue sky thinking on Nato’s common defence
Franske atomvåpen og EU
Krig i Europa og politiske endringer i USA gjør det nødvendig for europeiske stater i NATO å ta et større ansvar for egen sikkerhet. Franske atomvåpen kan da komme til å spille en rolle, men noen lett oppgave er det neppe.
