Den russiske spesialoperasjonen i Norge
En kontrafaktisk historie om hvordan Norge endte med å avstå Troms og Finnmark til Russland.
Publisert: 22. mars 2023
Det har gått litt over ett år siden de russiske styrkene gikk over grensen på Storskog tidlig en kald februarmorgen. Natten i forveien hadde russiske bombefly, eskortert av russiske jagere, bombet de norske antiluftvåpensystemene og de fleste av de stasjonerte norske jagerflyene på Ørland og Evenes. De få norske jagerne som kom seg på vingene, ble raskt skutt ned av en overveldende mengde russiske jagerfly.
Omtrent samtidig som de russiske styrkene hadde erobret Sør-Varanger kommune og nøytralisert de få norske styrkene ved den norsk-russiske-grensen, gjennomførte den russiske marinen tre gigantiske landgangsoperasjoner på Finnsnes, Sørreisa og Sjøvegan, hvor store russiske hærstyrker tok seg innover i landet mot de norske militærbasene på Bardufoss og Setermoen. De norske styrkene ble tatt fullstendig på sengen og ytet knapt med motstand.
Utover dagen gjennomførte den russiske marinen flere store nye landgangsoperasjoner i Alta, Tromsø, Bodø og Stjørdal, hvor de raskt tok over flyplassene, der et hundretalls russiske troppetransportfly landet i rask rekkefølge med luftbårne styrker.
De neste dagene tok de russiske styrkene over de fleste byer og større tettsteder i Nord-Norge og nord i Trøndelag, mens de norske hærstyrkene i Sør-Norge endelig var på vei mot Trøndelag for å møte russerne, etter at den politiske og militære ledelsen i Oslo endelig hadde våknet opp av sjokktilstanden.
Langs E6 møtte de norske hærstyrkene køer av flyktninger fra Trøndelag som kjørte sørover. Tusenvis av norske flyktninger stod også i kø over grensene mot Sverige og Finland, som året i forveien hadde måttet oppgi Gotland, Lappland og Norra Karelen i bytte mot en ny nøytralitetsstatus, etter at NATO-alliansen kollapset som følge den nyvalgte republikanske presidenten – som hadde trukket USA ut av alliansen.
I Nordsjøen og Norskehavet hadde den norske marinen febrilsk forsøkt å slå tilbake mot den overveldende store russiske nordflåten, men raskt måttet gi tapt. Den gjenværende norske marinen satte kurs mot Storbritannia og Danmark, i håp om at noen av Norges tidligere allierte ville slippe den gjenværende flåten inn i trygge havner.
Det avgjørende slaget hadde stått i Melhus, noen mil sør for Trondheim, der de norske hærstyrkene på mirakuløst vis hadde greid å slå tilbake mot de russiske hærstyrkene, som måtte trekke seg tilbake til Trondheim og langs Trondheimsfjorden.
Det tok likevel flere måneder før de gjenværende norske hærstyrkene, hjulpet av full mobilisering i Sør-Norge, tusenvis av frivillige soldater fra hele Europa, og norske partisaner i Trøndelag, sakte, men sikkert, greide å slå de russiske styrkene tilbake mot Stjørdal.
Ingen av Norges tidligere allierte hadde kommet til unnsetning eller gitt Norge våpenstøtte, blant annet som følge av at radikale partier, både på ytre venstre- og høyresiden, hadde vunnet regjeringsmakten i Europa. Til slutt valgte likevel regjeringen i Danmark, som selv hadde måttet oppgi Bornholm og gi en evigvarende rett til den russiske baltiske marineflåten om tilgang Øresund i bytte mot nøytralitet, å forsyne Norge med våpen og noen få militære kjøretøy.
Men den danske folkelige motstanden var stor på grunn av frykt for at Danmark var neste land på den russiske listen. Våpenstøtten fra Danmark opphørte straks den danske ambassadøren i Moskva ble innkalt på teppet i Kreml.
Det mest avgjørende for norsk suksess ved fronten var at russernes andre spesialoperasjoner hadde begynt å gå dårlig. I de baltiske landene hadde Russland store problemer med å håndtere okkupasjonen på grunn stor partisanaktivitet, mens de russiske styrkene i Polen var slått kraftig tilbake, etter at de polske styrkene hadde greid å oppheve blokaden av Warszawa.
Russland hadde trolig gapet over for mye, og nå var det behov for russiske styrker andre steder enn i Norge. Det var derfor ikke så overraskende for den norske politiske ledelsen, da de underhånden fikk vite av den kinesiske ambassadøren i Oslo at Russland var villig til å forhandle om en fredsavtale.
Kina foreslo en fredsavtale som omhandlet områdene der de russiske styrkene stod i landet. Dersom Norge var villig til å oppgi Svalbard, Finnmark, Troms og Nordland, var russerne villige til å trekke seg ut til det som tidligere var fylkesgrensen mellom Nord- og Sør-Trøndelag.
I tillegg skulle russerne betale økonomisk erstatning for gjenoppbyggingen av Trondheim – som var blitt fullstendig utbombet av det russiske artilleriet i Stjørdal og av den russiske marinen i Trondheimsfjorden.
Forslaget skapte stor debatt internt i den norske samlingsregjeringen. Oppdagelsen av en rekke torturkamre i Trondheim, etter at byen hadde blitt gjenerobret av norske styrker, hadde hatt stor påvirkning på den norske folkeviljen til å fortsette kampen.
Fra norske flyktninger som hadde greid å rømme til Sverige og Finland var det også kommet urovekkende rapporter om massetortur, ved bruk av elektrisitet, kastrering, vanntortur, slegger, hammer og slag. Russerne hadde gått spesielt etter ordførere, andre folkevalgte og personer med myndighet i både små og store kommuner. Tusenvis av nordmenn hadde blitt tatt av russiske soldater og politistyrker for så aldri å bli sett igjen.
Det kom også rapporter om vilkårlige voldtekter, også av barn, henrettelser og tortur av norske sivile i de okkuperte områdene i Nord-Norge, inkludert kidnapping av tusenvis av norske barn til Russland.
Rapporten og levende skildringer fra nordmenn som hadde greid å rømme fra de okkuperte områdene i Nord-Norge og de nylig frigjorte områder i Trøndelag, hadde bidratt til å hardne den norske politiske ledelsen, og ikke minst folket. Kan vi inngå en fredsavtale etter dette?
Den norske regjeringen hadde derfor ikke noe valg, da de valgte å avslå det kinesisk-forhandlede fredsforslaget og fortsette kampen. Den norske folkeviljen kunne ikke akseptere å la nordmenn i de okkuperte områdene i stikken. Kampen for å frigjøre hele landet måtte fortsette.
I månedene etter greide norske styrker å gjenerobre Nord-Trøndelag og true russerne i sørlige deler av Nordland. Men kostnadene var høye. Tusenvis av norske styrker hadde mistet livet i kampene, mens sykehusene i Sør-Norge var fylt opp av enda flere sårede, både soldater og sivile.
For å tvinge den norske regjeringen tilbake til forhandlingsbordet hadde russerne satt i gang jevnlige masseangrep av missiler fra luften, land og sjø, og droneangrep mot både militær og sivil infrastruktur i norske byer og tettsteder. Strømbrudd og flyalarmer ble en del av den norske hverdagen.
Det gjenværende norske luftforsvaret hadde ingen sjanse. Etter at områdene rundt Rena, Håkonsvern, Madla, Sola, Gardermoen og Jørstadmoen allerede var blitt fullstendig utbombet under de første dagene av den russiske spesialoperasjonen i Norge, begynte stadig flere av de russiske missilene å treffe sivile mål.
Det hadde skapt stor oppstandelse i Norge da to missiler, som trolig var ment for de militære områdene på Lutvann og Håkonsvern, istedenfor traff høyblokkene på Trosterud i Groruddalen og i Loddefjord i Bergen, med titalls sivile drepte. Dette var bare en smakebit på det som skulle inntreffe i de norske byene i Sør-Norge.
Titusenvis av norske sivile mistet livet i det Russland satte i gang en massebombing mot offentlige bygninger i sentrum av Oslo, Bergen, Stavanger, Ålesund, Kristiansand, Drammen, Hamar og Fredrikstad.
Det tok likevel ikke lang tid før de kinesiske meglerne kom tilbake med et nytt forslag til en fredsavtale. Denne gangen foreslo den kinesiske forhandlingsdelegasjonen at Norge kun skulle avstå Finnmark, Troms og Svalbard.
Altså områder der både Russland og russerne hadde historiske, kulturelle og juridiske rettigheter. I tillegg måtte Norge forstå at Russland hadde naturlige sikkerhetspolitiske interesser i dette området, slik at de russiskes strategiske atomvåpenubåtene måtte ha full operasjonell frihet.
Troms, Finnmark og Svalbard var (tilfeldigvis) de samme områdene som var utgangspunktet for den russiske spesialoperasjonen. Rett i etterkant av at Sverige og Finland hadde akseptert de russiske kravene, hadde Russland kommet med et lignende tilbud om å bytte land med nøytralitet. Den gangen hadde den norske regjeringen, og et samlet Storting, kontant avslått det russiske tilbudet. Nå smertet det mange i regjeringen at man var kommet like langt.
Var all motstand, tap av sivile og militære, massevold og drap i de russisk-okkuperte områdene forgjeves?
Under okkupasjonen hadde også titusenvis av etniske russere flyttet inn til Finnmarkfra Murmansk og andre russiske regioner, mens like mange etniske nordmenn, bosatt på Svalbard og i Nord-Norge, hadde blitt «evakuert» som «frivillige» flyktninger til Russland.
Kineserne argumenterte derfor hardt med at dette nå var norske områder som hadde en stor etnisk russisk befolkning. Kina foreslo derfor at det skulle bli gjennomført en folkeavstemning i disse områdene for å sikre lokal demokratisk medbestemmelse.
De andre stormaktene i Europa – Storbritannia, Tyskland og Frankrike – presset også den norske regjeringen til å akseptere fredsavtalen. De mange russiske spesialoperasjonene i Europa hadde satt deres økonomier i knestående, og nå ville de avslutte så mange av konfliktene som mulig. De europeiske stormaktene kunne dessuten love Norge store økonomiske midler til gjenoppbyggingen, men de kunne ikke gi noen sikkerhetsgarantier.
Den norske regjeringen var satt i en knipe.
Regjeringen visste at de norske styrkene og våpenlagrene trolig ikke var tilstrekkelig for å vinne tilbake de gjenværende russisk-okkuperte områdene, mens den norske sivilbefolkningen var utslitt etter år med krig og vilkårlig bombing.
Den norske regjeringen endte til slutt med å akseptere den kinesisk-forhandlede fredsavtalen med Russland. Et viktig norsk premiss om at gjenværende nordmenn i det nye russiske oblastet, Troms og Finnmark, skulle få valget om å flytte til Norge, var trolig avgjørende for at regjeringen kunne akseptere avtalen.
Men fortsatt satt mange regjeringsmedlemmer med en snikende følelse av dette bare var første akt. Hva vil hindre Russland i å prøve seg på nytt om noen år? Var det en feil å gi etter for overmakten?
Teksten er publisert i Minerva 20.3.2023.
Relatert
Timothy Snyder om frihet
– Handlingsregelens fedre tenkte ikke på krig
Norge må gjøre mer for Ukraina
Bit of blue sky thinking on Nato’s common defence
Hva er kjernen i regjeringens utenrikspolitikk?
Franske atomvåpen og EU
Krig i Europa og politiske endringer i USA gjør det nødvendig for europeiske stater i NATO å ta et større ansvar for egen sikkerhet. Franske atomvåpen kan da komme til å spille en rolle, men noen lett oppgave er det neppe.