Den farlige krigsmotstanden
Når sentrale personer i SV tar til orde for å stanse våpenhjelp til Ukraina er det velment, men det er både naivt og farlig.
Publisert: 3. september 2022
Til tross for en unison fordømmelse av Russland og massiv støtte til Ukrainas frihetskamp, er det mange som ikke later til å forstå situasjonen særlig godt. SV har hele veien vært unnvikende og har motvillig gått med på å sende defensive våpen.
De har også signalisert at de skal diskutere hva de mener om eget standpunkt til norsk NATO-medlemskap det neste året, mens krigen herjer i det østlige Ukraina.
Forrige uke surnet stemningen. Leder i SVs internasjonale utvalg, Gjermund Skaar, ønsker nå å stanse våpenhjelpen til Ukraina, og legger seg på linje med partiet Rødt. Satt på spissen: De støtter Ukrainas rett til å forsvare seg, men de må kjempe helt på egen hånd.
Dette har vært en skarp kontrast til den øvrige responsen blant norske partier. Forsvarsminister Bjørn Arild Gram redegjorde nylig for hvilke våpen Norge sender, og understreket viktigheten av å opprettholde viljen til å levere våpen Ukraina behøver.
Responsen fra SV og Rødt burde ikke være overraskende, men at to norske partier med en ikke ubetydelig oppslutning ikke ønsker å hjelpe et annet land med å forsvare sin suverenitet, er i seg selv en grunn til å klype seg i armen.
Utspillet til Skaar er ikke bare merkelig, men det er også dårlig begrunnet. Skaar ønsker ikke å hjelpe Ukraina «fordi mer våpen alltid skaper mer krig». Det er riktig at tilgang på våpen forlenger kamphandlingene, men en slutt på denne krigen, på Putins premisser, er ikke det samme som fred.
Dette viser at Skaar, i likhet med flere andre, ikke har skjønt to sentrale ting som er uavhengig av selve krigen: Krig i seg selv, og Russland.
Det er forståelig å ønske at mennesker ikke skal dø i krig, men hva er alternativet? Å strebe mot fred er et godt ideal. Problemet er i midlertidig å være så fiksert på dette idealet at man ikke er i stand til å gjøre noe som helst når krigen banker på døra. Å skulle sende soldater til døden er et ubehagelig valg. Av to onder velger man det minste, som det heter.
Dette vet de som er på frontlinjen. De kjemper en eksistensiell kamp, ikke bare på vegne av seg selv, men på vegne av hele Europa.
Krig medfører alltid store politiske omveltninger, på godt og vondt. Flere, deriblant historikeren Anne Applebaum, mener også at den største muligheten for et regimeskifte i Russland, er at Russland nedkjempes militært på Ukrainsk jord. Vestlig våpenstøtte vil dermed være med på å påvirke hvilke endringer denne krigen vil medføre.
Vår vilje til å sende våpen er med andre ord med på å avgjøre hvordan verden ser ut når støvet senker seg.
Mange på venstresiden mangler forståelse for russisk tankegang. Ifølge Vladimir Putin er det 20. århundrets største tragedie at Sovjetunionen ble oppløst. Dette har gjenklang i mange russeres oppfatning av egen nasjon; Russland er en stormakt, og ikke et alminnelig land i det geopolitiske systemet. Så lenge Russland har en leder som forfekter denne ideen, vil varig fred i Sentral-Europa være utfordrende.
Russiske mindreverdskomplekser og tanker om egen fortreffelighet gjør at land som Ukraina aldri kan være helt trygge. Ifølge russisk tankegang er de en del av Russlands interessesfære. Denne interessesfæren har svekket seg kraftig, og i kombinasjon med et russisk narrativ om å være under konstant angrep fra vesten, er det stor grunn til å være på vakt for å bevare liberale demokratier.
Dette skjønner de i Sentral-Europa, der motstanden mot Russland og Putin er størst. Land som Polen og Tsjekkia vet at trusselen er reell, og at friheten ikke må tas for gitt. Og hvis man skal tenke litt framover, og på konsekvensene av krigens utfall, er det grunn til å være villig til å støtte Ukraina.
Ikke bare er det viktig at et lands suverenitet er ukrenkelig. Det er i vår beste interesse å støtte Ukraina med våpen. Det må venstresiden ta innover seg.
Så lenge Ukraina er villige til å kjempe for sin nasjon og frihet, må vesten støtte dem i denne kampen. Ukraina må få våpnene de trenger for å forsvare seg, og det de trenger for å bekjempe Putin.
Kronikken var publisert i Dagbladet 1. september 2022.
Relatert
Arild Asnes, 2026
Et ideal på det totalitære mennesket
Når den siste gruven stenger – hva skjer med norsk suverenitet på Svalbard?
Norge må støtte opp om demokratibevegelsen i Venezuela
Europa ruster opp, mens Norge står på gangen
