Ideer

Er sannheten fortsatt relevant?

Ronald Reagan anerkjente i det minste at det finnes fakta og opprettholdt altså et skille mellom sannhet og sannaktighet. I Trump-regimet er denne motsetningen falt bort, skriver filosof Lars Fr. H. Svendsen i VG.

Lars Fr. H. Svendsen

Publisert: 17. august 2018

Mange synes å mene at sannheten er i ekstra store vansker i vår tid, ikke minst i politikken. Ikke minst hevdes det fra mange hold at vi er gått inn i en tilstand av «post-sannhet» (etter-sannhet). Den aktuelle diskusjonen om sannhet er ikke først og fremst knyttet til spørsmålet om hva sannhet er, men heller til hva som faktisk er sant og hvem som er i besittelse av sannheten.

I hverdagslig forstand er det ganske ukomplisert å si hva det innebærer at noe er sant. Da professor Arne Næss gjennomførte en undersøkelse av vanlige folks oppfatninger om sannhet, var et vanlig svar at noe er sant hvis det er slik det er. I svaret er det underforstått at vi kan ta feil, at noe ikke nødvendigvis er slik vi tror det er.

Imidlertid er det blitt stadig mer vanlig å gi emosjonelle begrunnelser for ens oppfatninger, også om faktaspørsmål, gjennom utsagn av typen: «Jeg føler at det er sant at…». Sannhetsverdi er her noe som ikke avgjøres av objektive saksforhold, men av talerens følelsesliv. Problemet med en emosjonell sannhetsforståelse er at den ikke skiller mellom at noe oppfattes som sant og at det virkelig er sant. Snarere enn sannhet angir en slik teori hva vi kan kalle sannaktighet, noe som kan minne om sannhet, men som ikke er det.

Da Ronald Reagan innrømmet sin delaktighet i Iran-Contras-skandalen, var det med følgende utsagn: «Jeg fortalte det amerikanske folket at jeg ikke byttet våpen mot gisler. Mitt hjerte og mine beste hensikter forteller meg at det er sant, men fakta og bevis forteller meg at det ikke er det.» Reagan anerkjente i det minste at det finnes fakta og at de kan vise noe annet enn hva ens følelser forteller, og opprettholdt altså et skille mellom sannhet og sannaktighet.

I Trump-regimet er denne motsetningen falt bort. Hvis Trump konfronteres med at noe han har sagt er løgn eller bullshit, svarer han med ikke å underbygge påstandene sine ytterligere. Strategien er ikke å fremme egen troverdighet, men heller å underminere alle kritiske stemmers troverdighet. Hvis ingen er til å stole på, kan man like gjerne tro på Trump som på Washington Post. «Post-sannhet» betegner en situasjon hvor språket, de dommene vi feller og påstandene vi fremsetter, ikke henviser til noe vi kan kalle fakta eller virkelighet. I en verden av post-sannhet søker man kun oppfatninger som kan understøtte de oppfatningene man allerede har.

Filosofen John Stuart Mill baserte sitt forsvar for ytringsfriheten på at alle oppfatninger burde møtes til dyst på ideenes store markedsplass. Da forutsatte han at det finnes én stor offentlighet.

Det vi ser i dag er snarere en myriade av deloffentligheter, og blant annet såkalte ekkokamre som aktivt stenger alternativ informasjon ute. Hovedproblemet med ekkokammeret er at du i grunnen bare får gjentatt det du allerede har hørt. Psykologisk vil virkningen være en tilbøyelighet til å bli mer skråsikker. Du har imidlertid ingen grunn til å bli mer sikker hvis det du eksponeres for kun er en gjentakelse av samme informasjon fra samme kilder, like lite som du får bedre grunn til å tro at det som rapporteres i en nyhetssending er sant bare fordi du velger å se den i reprise. Det er først ved å løfte ideene ut på ideenes markedsplass, hvor de får brynt seg på andre ideer, at du kan få en bekreftelse som er verdt noe.

Hvis du skal begi deg ut på denne markedsplassen, må du respektere spillereglene, og ikke fare med løgn eller bullshit. Løgn og bullshit snylter på sannhetsinstitusjonen, og kan være virkningsfullt bare under forutsetning av at vi stort sett stoler på hverandre. En som forteller deg en løgn forsøker å få makt over deg, ved at dine oppfatninger skal rette seg etter hans vilje snarere enn etter saken selv.

Den britiske filosofen Bernard Williams fremhevet oppriktighet og nøyaktighet som sannferdighetens to dyder. Med oppriktighet menes at man forteller hvordan man faktisk har oppfattet noe, og med nøyaktighet menes at man har bestrebet seg på å avdekke hvordan noe faktisk forholder seg. Du trenger begge. Oppriktigheten er lite verdt hvis vedkommende ikke har gjort noe forsøk på å skille sant fra usant, og nøyaktigheten gir ingenting hvis vedkommende sier noe annet enn hva han tror er sant. At jeg forsøker å være sannferdig er imidlertid ingen garanti for at det jeg sier faktisk er sant. Vi må derfor alltid holde muligheten åpen for at vi har tatt feil, og lete videre etter nye sannheter. Bare da kan jeg virkelig sies å opptre ansvarlig som sannhetssøker.

En fordel med et realistisk sannhetsbegrep er at vi med rette kan fastholde visse oppfatninger som sanne uansett hvilken makt noen med en annen oppfatning måtte ha, enten det er en diktator eller et demokratisk flertall. Det finnes da en standard for bedømmelse av oppfatninger, og den føyer seg ikke etter maktbruk. Uten sannhet finnes kun den sterkestes rett. Uten respekt for sannhet, har vi ikke lenger grunn til å stole på hverandre, og uten tillit, forvitrer sivilisasjonen. Resultatet blir isolerte grupper og individer.

Politikken har alltid vært et domene der sannheten har hatt lite gunstige kår. Til tross for all propaganda, løgn, og bullshit, er det ikke urimelig å hevde at sannheten hadde brukbare kår i politikken etter 2. verdenskrig og fremover, i hvert fall sammenlignet med de foregående århundrene. Det var grunn til forsiktig optimisme på sannhetens vegne på grunn av informasjonstilfanget som er blitt borgerne til del.

Men populistiske partiers fremvekst i nyere tid, og selvsagt USAs nåværende president, har gitt oss grunn til å dempe optimismen.

Vi lever ikke i en verden av post-sannhet. De fleste aktører bryr seg om sannhet og usannhet, og ser ikke på språket utelukkende som et redskap i et rent strategisk spill hvor man kan score poenger. Men det forutsetter som nevnt tillit. Tilliten hviler på en antakelse av at den som snakker er sannferdig: oppriktig og nøyaktig.

Hvis ikke disse dydene respekteres, forvitrer tilliten, og det med god grunn.

Kronikken var publisert i VG 16. august 2018.