Av Bård Larsen, historiker i Civita
Jeg tror, i likhet med Mikal Hem, at det er svært viktig at Nord-Korea ikke isoleres fullstendig. Jeg har ingen motforestillinger mot verken å reise til landet eller å drive handel med landet. Det betyr derimot ikke at ethvert internalisert samarbeid med brutale regimer er et gode, eller at et ethvert samarbeid, på lang sikt, muligens, kan slå en kile inn i det totalitære reisverket. Det bør være innlysende.
I sin kommentar i BT 12.8, fremmer Hem et slags utilitaristisk forsvar for Morten Traaviks nordkoreaprosjekter: Det kan jo hende at det gagner mer enn det skader. Det er et tvilsomt spor å pense inn på. Av flere grunner.
For det første er det nesten utenkelig at Traaviks mange samarbeid med nordkoreanske myndigheter har noen som helst effekt for den politiske utviklingen i landet. Det er en naiv forestilling. Det nordkoreanske regimet har ikke råd til å krakelere. Et regimefall vil innebære episke rettforfølgelser av de skyldige og diktaturet svarer med sanseløs brutalitet ved det minste tilløp til oppmyking, langt verre enn det poststalinistiske Sovjetunionen Hem bruker som (svært) hypotetisk sammenligningsgrunnlag. Det skal altså mer til enn en bergensk konseptkunstner for at noe skal skje.
For det andre er en utilitaristisk tilnærming i menneskerettighetsspørsmål – uten en flik av kantiansk etikk – i praksis en abdisering av hele menneskerettighetskonvensjonen. Hvorfor skal vi for eksempel støtte dissidenter i et diktatur hvis det på kort sikt kan forverre menneskerettighetssituasjonen i landet?
For det tredje har Traaviks prosjekter allerede gjort en del skade. I alle fall i det offentlige rom her hjemme og til en viss grad i utlandet. Traavik bidrar i å normalisere det nordkoreanske regimet. Terrorregimets kritikere (også nordkoreanske avhoppere) fremstilles som surmagede og humørløse (hauker, høns, diktatorens beste venn, «gjesp» osv) mens ironikere og «dialogsøkende» fremstår som lekne og hippe. Det er ganske spesielt. Har vi sett noe lignende noensinne?
Hvorfor tror Hem at Traavik har valgt de slovenske industrirockerne Laibachs konserter i Nord-Korea som sitt neste prosjekt? Med sin militaristiske og totalitære estetikk (til tider anklaget for å lefle med fascisme) passer bandet som hånd i hanske med Traaviks Nord-Korea-kunst, som fra første stund har vært en konseptuel sjargonglek med totalitær, kommunistisk estetikk. Traavik har som kjent også regissert promo-videoer for bandet.
Hem må også vite at konserten med Laibach ikke er en slags kulturell gave til det nordkoreanske folk. Konserten vil antagelig fremstå som Radical Chic.
Konserten skal ikke fremføres i en kontekst som inkluderer sivilsamfunnet (i den grad noe slikt eksisterer i Nord-Korea uten at det er orkestrert). Konserten inngår tvert i mot som en programpost i et militært hypernasjonalistisk show-case (i anledning seieren over Japan for sytti år siden), godkjent av det nordkoreanske propagandaministeriet med 1000 utvalgte publikummere
Hem bør tro om igjen hvis han tror Traavik snikinnfører humanisme med slovensk fascismeironi eller at nordkoreansk etterretning ikke vet hva de gjør. Det nordkoreanske publikum kommer antagelig ikke til å forstå konserten som noe annet enn en eksotisk variant av de samme utrykkene regimet selv benytter seg av. Mer likt en liten Leni Riefenstahl-kulisse enn Elton Johns og Paul McCartneys legendariske og banebrytende konserter i Moskva på 1980-tallet. Eller Jean Michel-Jarres konserter i Kina i det samme tidsvinduet, skjønt disse artistene er jo ikke akkurat hipstere eller særlig ironiske.
Fisketur for hvem?
Det er også en smule påfallende at Traaviks politianmeldelse blir oversett når enkelte kulturfolk mer eller mindre tar ham i forsvar. Hem inkludert. Som ved en skjebnens ironi, etter at festspilldirektør Anders Beyer hadde berømmet Traaviks forestilling under festspillene i fjor for å sette grunnlovsjubileet og demokratiske verdier på dagsorden, gikk Traavik til det skritt å politianmelde sine kritikere (det vil si oss i Civita). «Den kritiske dialog er den beste måte å komme videre på», skrev Beyer i Bergens Tidende, der han også siterte fra den «åndelige rausheten» til Dalai Lama:«Når man øver seg på toleranse, så er ens fiende den beste læremester». Siden har vi ikke hørt fra Beyer om dette.
Traavik dro altså offerkortet, antagelig som nok et stunt. I mediene påkalte anmeldelsen lite ettertanke. Likefullt skulle man tro dette var en utfordring, også for den som tar Traaviks ulike stunt med det minste alvor?
Og her kommer vi inn på Hems påstand om at jeg sluker Traaviks forehavender med «agn, krok og søkke». Betyr dette at Hem egentlig mener at det Traavik holder på med bare er tull og tøys? Det kan han vel ikke mene og langt mindre gi sin tilslutning? Jeg ville nå heller snu slapsticken rundt og hevde at det er andre som har slukt agn, krok og søkke. Hele båten for den saks skyld. For det er ikke Traavik som er et «problem», men heller det faktum at store kulturinstitusjoner finansierer spetakkelet og at det drives såpass lite kritisk kulturjournalistisk her i landet. Det må da være riktig festlig for Traavik.
Innlegget var pubilsert i Bergens Tidene onsdag 19. august 2015.