Det meste kan gå i stykker
Trumpismen etterlater seg et nesten ødelagt Amerika. For oss her på berget bør lærdommen være at det er fornuftig å vite at nesten alt kan gå i stykker. At det utenkelige kan skje, også her, om enn i lettutgave, skriver Bård Larsen i VG.
Publisert: 19. november 2020
Alle som har hatt historie på skolen vet at det er mye å holde styr på: Årstall og kompliserte årsaksforklaringer. Verdenshistorien er kolossal og umulig å lese seg helt klok på. For å gjøre det enda vanskeligere blir vi historikere aldri helt enige om hvorfor ting har skjedd.
Men det er mulig å snu litt om på det også. Hva om historien er enklere enn det vi gjerne tror? Allerede på syttenhundretallet skrev den britiske historikeren Edward Gibbon at historiefaget ganske enkelt er en nedtegnelse av menneskehetens dårskap. Han var inne på noe der (om enn litt vel sarkastisk). Selvsagt har vi mennesker utrettet fantastiske ting, men grunnleggende sett er vi de samme nå som vi har vært hele veien.
I disse dager er mange forferdet over verdens tilstand. Det autoritære har de senere årene fått en renessanse som har overrasket. Har vi egentlig grunn til å være så sjokkerte?
Den autoritære impulsen er på sitt vis menneskelig. Det krever litt av oss å akseptere andre meninger, til og med tåle kjeft. Det sitter en liten djevel på skulderen til de fleste av oss som helst vil stoppe kjeften på de vi ikke liker. Trumps forsøk på å angripe demokratiet og dets institusjoner er sånn sett ganske banale. Den impulsive og autoritære personligheten ligger i tykke lag og i fullt dagslys.
Dette er egentlig kjernen i det autoritære som politisk prosjekt: Mangelen på aksept for andre utfall. Fraværet av aksept for fredelig maktskifte, dragningen mot å vinne alle kamper, slå ned motstanderen. Maktbegjær. Det infantile, tynnhudede begjæret etter lojalitet og underkastelse. Men også opportunisme, som i sin reneste form betyr at det å knytte seg til utøvende makt er formålet med alt.
Vi kan snu om på det: Pluralisme, maktfordeling, liberalt demokrati, tålmodighet, raushet; dette er ting som krever innsats og selvbeherskelse. Du skal jobbe litt med deg selv for å akseptere nederlag. Liberalt demokrati er rett og slett hardt arbeid og intellektuelt krevende. Utfallet av demokrati er usikkert, ufullkomment, halvveis. Liberalt demokrati er noe helt nytt i menneskehetens historie, nesten som et avvik å regne. Liberalt demokrati har mange skjær i sjøen: For eksempel de stigende forventningers misnøye. Selv i en verden som er bedre enn noensinne – i alle fall i store tall – vil forbløffende mange brenne ned huset de bor i for å få den gode følelsen av å være seg selv.
Dagen før det amerikanske presidentvalget publiserte forfatteren Sam Harris en bonusepisode av sin podcast Making Sense. Han hadde funnet nøkkelen til Trumps appell, mente han.
Trump er en illojal bølle. En mann du ikke kan stole på og som på ingen måter blir forstått som en moralsk rollemodell. Du kan stikke fingeren dypt inn i øyeeplet på den du ikke liker og flire av det i full åpenhet. Trump vil applaudere. Trump er rollemodellen fra helvete. Alle vet at Trump er en skurk, mener Harris, også Trumps velgere. Det Trump derimot har å tilby sine velgere er moralsk frifinnelse. I motsetning til «the left», som forteller deg at du drukner i skam. Ikke bare her og nå, men tilbake i mange slektsledd og særlig hvis du er hvit, og enda verre, en hvit mann. Derfor stemmer «halve» Amerika på en mann uten et eneste anstendig fiber i kroppen, mener Harris.
Det er fort gjort å tolke dette til at mennesker er født autoritære og at vi derfor like godt kan trekke oss tilbake til naturtilstanden. Så enkelt er det ikke, heldigvis. Mennesker har instinkter slik andre vesener har det. Men vi er også tilpasningsdyktige og har en enestående evne til å lære og sosialisere. Men det autoritære har en ganske sterk resonans hos oss, hos de fleste i verden og gjennom stort sett hele historien, både på mikronivå (familiestrukturer, klan, religion, oppdragelse) og på makronivå (styresett, underkastelse, aggresjon). Liberalt demokrati er en veldig god, men ikke veldig gammel filosofisk-politisk innovasjon som krever konstant bearbeidelse og selvbekreftelse.
Det er flere destruktive krefter i sving når det polariseres under den såkalte kulturkrigen. Men det er ingen grunn til å underslå at den reaksjonære høyresiden står for den kraftigste luten i disse dager. Vi har en solid skjerv av den i Øst-Europa og i en rekke mer eller mindre toneangivende høyrepopulistiske partier rundt om i Vest-Europa. Men det er USA og Donald Trump alles øyne er rettet mot. Mange hevder at USA knapt kan sammenlignes med Europa, enn si Norge. Dessverre er nok det en smule naivt. Vi ser allerede konturene av den amerikanske kulturkrigen her hjemme. Hvor det ender er det egentlig ingen som kan spå.
Medienes dekning av presidentvalget kretser hovedsakelig rundt følgende spørsmål: Når vil republikanerne ta til fornuft? Det kan tolkes som en slags håpefull journalistikk, for det vil etter alt å dømme ikke skje. Republikanerne (GOP) frykter både presidentens tynne hud og egne posisjoner i en bunnsolid Trump-base. Men posisjoneringen deres stikker dypere.
Det radikale høyre og det radikale venstre (gitt det gir mening å snakke om høyre- og venstresiden i slike sammenhenger) har ulike beveggrunner. De progressive vil rive ned for å bygge den «vidunderlige nye verden». De reaksjonære vil brenne ned for å gjenopprette fordums storhet. Skjønt for mange av de siste har det nok demret at tiden neppe kan reverseres. Sorg og sinne over tapte skanser har i stedet ført til en bevegelse hvis fremste formål er å rive ned, sabotere og i beste fall karre seg til posisjon med hvilke midler som helst.
For republikanernes del dreier dette seg først og fremst om en overbevisning om at det konservative USA går under med demokratene og Biden. Alle midler skal tas i bruk for å forhindre dette, også det nesten unevnelige. Det er nå eller aldri.
Denne muligheten snek seg for alvor inn i GOP allerede i 2016, da partiet og kadrene uten betenkningstid ble til en personkult. I fire år har de svelget kameler i et ståkandes kjør. Skjønt kameler? Blant mange republikanere er det uro over den demografiske utviklingen som kan føre til at velgerbasen blir desimert.
Uansett, dette illustrerer godt at radikale veldig ofte balanserer på autoritarianismens gelender. Hos de radikale er som oftest demokrati et virkemiddel og ikke et mål. Radikalisme er utledet fra forestillinger om undergang og forjævligsering (derfor også konspiratoriske forestillinger), og ekstreme tider krever ekstreme virkemidler. Spør en radikaler og denne vil som oftest presentere seg selv som realist og det egentlige ekstreme som det bestående, gjerne i sentrum av politikken.
Trump og folkene hans er forutsigbare, det skal de ha. Så å si alt som er ille rundt presidenten, administrasjonen hans og partiet blir uomtvistelig bekreftet gang på gang. Selv for den som har lest en del om menneskers hang til både spinnville ideer og bunnløs kynisme er det vanskelig å bli klok på hvordan det er mulig å gå seg så bort. Særlig når det gjelder folk som ellers har vettet i behold. På norsk: At det finnes folk med intellektuelle evner som enten støtter eller bagatelliserer denne diktatoroppførselen. Det er tilsynelatende ganske ubegripelig?
Vi på høyresiden har nok vært naive i å forestille oss at den radikale konservatismen døde i 1945 eller der omkring. At vi var ferdige med tankesett som på 1920- og 1930-tallet oppfattet seg som liberalismens rake motsetning. Den grenen av konservatismen som sammen med kommunistene etter hvert ble til en sivilisatorisk trussel. Altså den typen samfunnsnedbrytende tankegods som filosofen Edmund Burke advarte mot i forbindelse med den franske revolusjonen. For vi reiste tross alt ikke som pilegrimer til diktaturer slik venstreradikale gjorde det.
Den indre spliden som har oppstått blant konservative i USA under Trump er sånn sett uhyre interessant.
Hver gang har vi satt vår lit til at fornuftige stemmer i GOP skal ta grep har det blitt med små blaff. De få som sier noe slutter rekkene om Trump når det gjelder. Det sørgelige faktum er at de voksne forlot skuta allerede i 2016, eller før. De intellektuelle i bevegelsen er så godt som forduftet. I dag finner vi dem blant såkalte never-trumpere, i konservative prosjekter som Lincoln Project eller The Bulwark.
Budskapet deres er gjennomgående slik som dette: Konservatisme uten liberalisme er ikke konservatisme. Konservatisme er ikke det samme som reaksjonær. Konservatismen er ikke statisk. Konservatisme er forandre for å bevare, ikke rive ned for å gå i revers. Konservative verdsetter institusjoner og karakter. Konservative er liberale i ånden. For en konservativ er demokrati et mål i seg selv, ikke et opportunt maktmiddel. Konservative er pluralister.
Det er vel verd tiden å sjekke ut podcastene til Lincoln Project og Bulwark. Mens de progressive kommentatorene er temmelig opptatt av identitetspolitikk, handler det meste fra konservativt hold om institusjoner og karakter. De er paradoksalt ofte mer pessimister enn de progressive.
Men særlig merkverdig er det egentlig ikke. Blant de mer progressive har ikke det amerikanske systemet stått veldig høyt i kurs. Blant de virkelig venstreorienterte er en ganske annen samfunnsorden målet.
De amerikanske never-trumperne er derimot det vi kan kalle for institusjonaliser. Her er det viktig å huske at den amerikanske konstitusjonen – og derigjennom også de norske grunnlovsfedrene – i utgangspunktet er tuftet på et pessimistisk menneskesyn. Ideen bak å fordele makt mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt gjenspeiler forestillingen om at makt korrumperer, at mennesker ikke er til å stole på i fri dressur, og kanskje særlig når vi beveger oss i flokk. Institusjonene er til for å forsvare det enkelte menneskes frihet mot både tyranner og majoritetstyranni. Institusjonene begrenser instinktene våre. De sikrer frihet men også pluralisme, som igjen betyr at vinneren ikke kan få alt. At de autoritære vil maktfordelingen til livs er derfor innlysende.
Men selv om de var pessimister var de heller ikke kyniske. De trodde på institusjonenes oppdragende karakter. Institusjonene er avhengig et minimum av respekt for dem. Slik er demokratiets største styrke også dets svakeste ledd: Toleranse for det intolerante. Autoritære kan komme i posisjon gjennom demokratiske valg. Herfra kan de borre seg inn i institusjonene for å sette dem sjakk matt, slik moderne autoritære gjør.
Relatert
Demokratiets kommende seier
Demokratiet er under angrep. Det sterkeste forsvar ligger i demokratiet selv. Demokratiets forkjempere må beholde troen på demokratiet og ta opp kampen.
Her hoppet vi bukk over viktige spørsmål
Her er løsningene på kommuneproblemet
Ny abortlov: Spørsmål som burde vært grundigere belyst
Er det økonomisk misnøye som forklarer Trumps seier?
EU og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
EU-statene er parter i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. EU har imidlertid sin egen Pakt om grunnleggende rettigheter. Hvordan kan dette forenes?