Den usannsynlige liberaliseringsreformen

Erna Solberg snakker om liberalisering mest som et bekreftende nikk til Høyres historiske seire. Men kanskje kan hun stå igjen som statsministeren som endelig liberaliserte den vanskelige ruspolitikken. Det vil kunne bli et av de stolteste øyeblikkene i Høyres historie, skriver Torstein Ulserød i Minerva.

Torstein Ulserød

Publisert: 9. januar 2020

Som alle andre i Høyre snakker statsminister Erna Solberg gjerne om liberaliseringene som Willoch-regjeringen gjennomførte på 1980-tallet som noen av de største seirene i partiets historie. Det er selve hovedbeviset på at Høyre har spilt en viktig rolle i norsk politikk etter krigen. Men med unntak av referansene til historien er det sjelden vi i dag hører statsministeren snakke om liberalisering som noe ønskelig. Og til forskjell fra Willoch-regjeringen er det neppe et omfattende liberaliseringsprosjekt som vil stå igjen som den viktigste arven etter Solberg-regjeringen.

Regjeringen holder på å gjennomføre betydelige reformer, men det er i liten grad liberalisering og deregulering i tradisjonell forstand som kjennetegner disse. Regjeringens egen oversikt over «noen av de viktigste» regelendringene som trådte i kraft fra 1. januar i år er illustrerende. Det er mange endringer, men det dreier seg mest om små justeringer og tekniske endringer, og det som er av substansielle endringer, handler ikke om å oppheve reguleringer eller fjerne forbud.

Likevel kan Solbergs regjering komme til å stå i spissen for en markant liberaliseringsreform mot slutten av sin andre periode. Like før jul la det såkalte rusreformutvalget frem sin utredning, «Rusreform – fra straff til hjelp». Tittelen er forklarende for hva utvalget foreslår, nemlig full avkriminalisering av bruk av narkotika. Dette innebærer at bruk, og handlinger som er uløselig knyttet til egen bruk, som oppbevaring av en gitt mengde narkotika, fortsatt vil være ulovlig, men ikke lenger kriminelt. Slik det for eksempel er ulovlig, men ikke kriminelt, å parkere i strid med parkeringsbestemmelsene (selv om det i dagligtalen kalles «parkeringsbot», er det ikke snakk om egentlige bøter, som er en strafferettslig reaksjon, men et sivilrettslig gebyr). Forslaget må, hvis det blir gjennomført, betegnes som et paradigmeskifte i norsk ruspolitikk.

Heller ikke i tilknytning til rusreformen har Høyre snakket noe særlig om liberalisering. Helseminister Bent Høie har heller ikke ønsket å bruke ordet avkriminalisering, men i stedet snakket om at helsetjenesten, ikke justissektoren, skal ha ansvar for oppfølgingen av dem som tas for bruk av narkotika, trolig for å unngå at konfliktnivået øker ytterligere i det som alle vet er en kontroversiell sak. Men det er uansett liten tvil om at det utvalget foreslår prinsipielt er på linje med det Høyre har vedtatt i sitt program, og som også er regjeringens politikk, ifølge regjeringsplattformen. Det har skjedd etter det som bare kan betegnes som en snuoperasjon – som ikke nødvendigvis er noe negativt – i Høyre, etter at Bent Høie i 2016, ganske uventet for mange, tok til orde for å slutte å straffe rusbrukere.

Rusreformutvalget har levert en rapport som gir solid faglig støtte til de endringene Høie har argumentert for. Om hensynene som gjør seg gjeldende knyttet til å bruke straff som virkemiddel, uttaler utvalget blant annet følgende:

«Utvalget tar utgangspunkt i at straff er samfunnets sterkeste virkemiddel for å motvirke og fordømme innbyggernes uønskede handlinger. Straff anses som et middel, og ikke som et mål i seg selv. Bruk av straff krever derfor en solid begrunnelse.»

Straff er et tilsiktet onde. Bruk av straff innebærer derfor i seg selv «en rekke umiddelbare kostnader , både i økonomisk og menneskelig forstand», som utvalget skriver. Derfor må det være klart, slik utvalget fastslår, at «argumentasjons- og bevisbyrden ligger på dem som ønsker at staten skal straffe sine innbyggere for en bestemt type handling.»

Etter en grundig gjennomgang av norsk narkotikapolitikk og erfaringer med liberalisering fra andre land, konkluderer utvalget slik om bruken av straff overfor rusbrukere:

«Etter utvalgets vurdering gir den beste tilgjengelige kunnskapen et nokså klart grunnlag for å konstatere at kriminalisering av bruk av narkotika har utilsiktede negative virkninger. Samtidig synes det ikke å være godt empirisk belegg for en eventuell preventiv effekt av straffleggingen, i hvert fall ikke en effekt det ikke er grunn til å tro kan oppnås gjennom bruk av alternative virkemidler. Etter dette kan utvalget ikke se at begrunnelseskravet for strafflegging av disse handlingene er oppfylt.»

Utvalget formulerer seg dannet, selvsagt. Men dette er i klartekst en total slakt av dagens bruk av straff overfor rusbrukere. Basert på det kunnskapsgrunnlaget vi nå har, og som vi i og for seg har hatt også før dette, fremstår det som uforsvarlig å fortsette med dagens politikk. At bruken av straff på rusfeltet er illiberal, er det absolutt peneste man kan si om denne politikken. Å fjerne straffebestemmelser som ikke kan forsvares, burde være den mest lavthengende frukten å plukke ned for enhver regjering som ønsker å være på riktig side av historien. Men det er på ingen måte klart at en reform som innebærer avkriminalisering av bruk av narkotika vil få flertall i Stortinget. Motstanden er også betydelig blant regjeringspartiene, både KrF og FrP er imot, og også internt i Høyre er det uenighet.

Heller ikke liberaliseringsreformene på 1980-tallet ble gjennomført uten motstand. Den gang handlet det blant annet om saker som åpningstider og kringkastingsmonopolet. I ettertid er det imidlertid knapt noen som vil si at det som ble gjort var feil, og det virker absurd å tenke seg en reversering. Liberalisering av ruspolitikken er nok mer kontroversielt, og det skiller seg fra 80-tallets brede dereguleringsreformer ved at straff for narkotikabruk er en type regulering som bare rammer et mindretall. Det betyr ikke at det vil være en mindre betydningsfull reform. Om regjeringen vil kalle det liberalisering eller ikke, er underordnet. Men dersom en reform av den typen rusreformutvalget har foreslått blir gjennomført av Solberg-regjeringen, vil den trolig med tiden bli unisont omtalt som et av de stolteste øyeblikkene i Høyres historie. Og det vil om 30 – 40 år ganske sikkert fremstå som absurd å ønske seg tilbake til vår tids ruspolitikk.

Innlegget var publisert i Minerva 7. januar 2020.

Publisert: 9. januar 2020