Uten Stalins suksess, ingen Hans Ebbing?

Publisert: 22. november 2014

Av Bård Larsen, historiker i Civita

Hans Ebbing er ikke videre begeistret for Civita. Han vet også hva som er den indre drivkraften i Civita (Klassekampen 14.11), og oppsummerer det hele på følgende vis: ”Uten Pinochets suksess, intet Civita.” Beviset for dette finner Ebbing hos Milton Friedman, som ga økonomiske råd til det chilenske militærregimet. Dette kan leses inn i en lang tradisjon på det ytre venstre, hvor særlig kuppet i Chile har stått som bevis på at det markedsvennlige høyre egentlig ruger på et slags militærdiktatur. Kjartan Fløgstad har vært inne på noe av det samme, om enn i mer elegante former. Partiet Rødt har sågar programfestet et folkelig forsvar mot en slik underliggende kontekst på norsk høyreside.

Før Ebbing er ferdigresonert må vi imidlertid innom mye rart som skal vise Civitas sanne ansikt. Vi serveres Otto von Bismarck som i 1883 ga sosiale innrømmelser ”for å demme opp mot arbeidermobilisering nedenfra.” Det skal altså på snirklete vis illustrere norske liberalere i dag. Vi gir med den ene hånda og tar tilbake med begge nevene. Men slike historiske analogier er ganske ubrukelige, med mindre man finner det adekvat å sitere Arbeiderpartiets stalinistiske program fra 1920-tallet for å illustrere hva Jonas Gahr Støre egentlig vil med økt skattetrykk og mer statlig omsorg.

Men hva sa egentlig Friedman om Chile og Pinochet? Friedman var selvsagt aldri tilhenger av juntaen i Chile. Friedman forsvarte ikke et økonomisk liberalt diktatur, men hadde sosialingeniørens innstilling om å implementere gode økonomiske reformer i et tvilsomt regime (hvilket han mente var bedre enn å føre en dårlig økonomisk politikk i et politisk tvilsomt regime). Det han mente var at en fri markedsøkonomi også ville åpne for politisk oppmykning eller demokratisering, noe i nærheten av det Erik Solheim mener om Kina i dag.

Naivt muligens, med tanke på at det kinesiske diktaturet lever i beste velgående etter årtier med en viss markedsøkonomi, men noe ideologisk forsvar for en sterk og undertrykkende stat var – og er – det ikke.

Stor stat – mindre stat

Ebbings harang er fullstendig snudd på hodet: Det er Ebbing som tilhører storstatstradisjonen, og det er de liberale, også i nyere tid, som vil begrense statens kontroll over borgerne. Det er ingen som vettet i behold vil hevde at Chile under Pinochet var et liberalt samfunn.

Ebbing ser ikke grensedragningen. Han tilhører en generasjon sosialister hvor en stor stat aldri er bedre enn når den er gigastor – og kontrollmekanismene slår inn for fullt. Mer stat er mer sosialisme (med mindre staten er høyreekstrem). Derfor forsvinner også evnen til å se nyanser inn i et manikeisk verdensbilde, hvor den store staten sørger for lyset og hvor et sterkt sivilsamfunn utgjør en mørk trussel mot statens forvaltning av den allmenne vilje.

Den liberale ide er basert på individets frihet og ukrenkelighet og at vi gir noe av den friheten fra oss gjennom samfunnskontrakten, i bytte mot tjenester, infrastruktur, velferd og sikkerhet. Politikken har altså sine grenser, og det er i denne grensediskusjonen den norske politiske debatten foregår, ikke i et ”for eller mot velferdsstaten”.

Klassisk liberal tankegang om liten statlig innblanding, går i hvert fall tilbake til John Locke. Innenfor denne tradisjonen har det noen ganger vært en spenning mellom folkestyre og beskyttelse av individuelle menneskerettigheter (for eksempel var homofili forbudt i Norge frem til 1972, som en illustrasjon på denne spenningen), men stort sett går de sammen. Og tidene forandrer seg.

Dogmatikkens briller

Ebbing gjør en kardinalfeil når han tror at liberalere leser ideologi slik marxister leser Marx. Ebbing leser altså liberalere gjennom prismene til sosialistisk ortodoksipraksis, hvor talløse studiesirkeltimer og bokstavlig talt opprivende interne debatter har gått med til å tolke Marx inn i den rette historiske utvikling. Der hvor marxistene lener på den venstrehegelianske historiske dialektikken (dogmatikken) og eierskap til den (eneste) rette tolkningen, er liberalere jevnt over pragmatiske og har ingen ideologisk sisteskanse. Civita og den norske liberalismen er rotfestet i norsk velferdspolitikk, som på tross av – i den store sammenhengen – kosmetisk uenighet, alltid beveger seg innenfor relativ konsensus om vekselvirkning mellom stat og næring.

Ebbing mangler logikk i sine resonnementer, og særlig bærer det galt av sted når han hitler Civita gjennom stråmannen Pinochet. Det var Einar Førde og ”teknokratene” i Arbeiderpartiet som innledet den sterke statens fall på slutten av 1970-årene. Var de også Pinochets menn og kvinner? Arbeiderpartiets programrevisjon var i følge Førde ”den reelle opptakten til det som seinare har hendt i 80-åra.” På åttitallet slaktet Gro Harlem Brundtland, ifølge Rune Slagstad, ”sosialdemokratiets hellige kyr”. Blant dem var statsmonopolene. ”Monopoler har lett for å stivne enn institusjoner som har konkurranse. Det gjelder både offentlig og private monopoler”, sa Brundtland på landsmøtet i 1987. Førde fulgte opp med formuleringer som, ifølge Slagstad, like gjerne kunne kommet fra Fredrik Stang (ledende høyrepolitiker på ”venstresiden” av partiet på begynnelsen av nittenhundretallet): ”Reguleringer er teiknet på sivilisasjon [men] vi må kvitte oss med alle beskyldningene om at vi er markedsfiendtlige. Vi er for fri konkurranse der den tjener forbrukerne og folket”.

Alt er litt sant

Når Ebbing hevder at Civita ikke ville eksistert uten Pinochet er det en snål og historieløs påstand, på linje med å hevde at Ebbing aldri ville vært Ebbing uten Stalin. Den økonomiske liberalismen ble selvsagt ikke myntet under Chile-juntaen. Pinochets regime var ett av svært mange land som gikk i en økonomisk liberal retning, i likhet med mange demokratier. Hans Ebbing synes forledet av tanken om at det kan være et snev av sannhet i hvilken som helst påstand. Det er ikke til å komme fra at Friedman en kort stund ga økonomiske råd til Pinochet (slik han også gjorde til kineserne). Det er heller ikke til å komme fra at nazityskland var en velferdsstat, og at barnetrygden ble innført av NS-regimet. Men hører dette hjemme i debatten om den norske velferdsstaten?

I det hele tatt må Ebbing bestemme seg: Er Civita tilhengere av juntafascisme (Pinochet) eller nattvekterstat (den minimale stat)? Det er jo to ytterpunkter dette, hvor det ene nødvendigvis utelukker det andre og altså ikke henger på greip, logisk sett. Civita mener ingen av delene. Når det gjelder å hefte autoritære statsdannelser på andre, bør Ebbing feie for egen dør, med sitt livslange engasjement for gigastaten. Sammenhengen mellom demokrati og liberalisme er overveldende, mens statusen for sosialismen og gigastaten er tilsvarende nedslående.

Innlegget er på trykk i Klassekampen 22.11.14.