SVs ekstreme kontakter

Sterkt undertrykkende og brutale regimer fikk nærmest ikonisk status som alternativer til det vestlige samfunnet radikalerne følte så sterk misnøye med. Dermed har partiet SV et moralsk ansvar, skriver Bård Larsen i Vårt Land.

Bård Larsen

Publisert: 24. juni 2013

Av Bård Larsen, Civita

Sterkt undertrykkende og brutale regimer fikk nærmest ikonisk status som alternativer til det vestlige samfunnet radikalerne følte så sterk misnøye med. Dermed har partiet SV et moralsk ansvar.

«When liberty comes with hands dabbled in blood it is hard to shake hands with her.»

Oscar Wilde

«Sannheten eksisterer ikke!» erklærte graffittier ved Sorbonne under studentopptøyene i 1968. Den britiske journalisten John Ardagh studerte etterkrigstidens europeiske venstreside i flere tiår og oppsummerte et gjennomgående trekk ved de poststalinistiske marxistene: De viste større respekt for ideer enn for fakta, noe han kalte «autensitetsforakt».[i] En viktig årsak til dette var venstresidens fornemmelse av at kommunismen allerede var en tapt illusjon: Kommunismen spilte fallitt og demokratiene vant frem. Det var få, om noen, regimer å falle tilbake på som eksempler på at ideologien kunne fullbyrdes. I så fall gjensto bare kritikken. Og følelsene.

Hensikten bak mye av de venstreintellektuelles produksjon var å avsløre «tanketåken» de mente folk flest var offer for. Vanlige mennesker maktet ikke å orientere seg i verden fordi kapitalismen fremmedgjorde dem, distanserte dem fra makten og manipulerte med materielle goder. Resultatet var at vanlige arbeidsfolk var ute av stand til å trenge gjennom den ”falske bevisstheten”og nærme seg den virkelighet, eller basis, som var en forutsetning for å forstå sitt eget beste: klassemotsetningene og behovet for en sosialistisk omkalfatring.

Herfra og ut ble den europeiske arbeiderklassen ofte henvist til skammekroken. De hadde solgt sin sjel til djevelen og ville heller ha ny bil og nytt kjøleskap enn revolusjon. I en interessant parallell til hvordan opplysningsfilosofene og romantikerne på 17- og 1800-tallet hadde projisert myter om det naive mennesket inn i forestillinger om edle villmenn, projiserte i andre halvdel av 1900-tallet venstreradikalere forestillinger om proletariatet over på frigjøringsbevegelser og konflikter i den tredje verden. I tillegg ble antikapitalisme og antiamerikanisme katalysatorer for helt urealistiske og temmelig livsfjerne oppfatninger om tilstanden i de kommunistiske landene. Bare et fåtall av Europas venstresosialister hadde en virkelig intellektuell begrunnelse for sine svermerier. De mest skolerte leste Franz Fanon, Jean-Paul Sartre og Régis Debray.[ii] Budskapet var «rettferdig vold», forstått som antiimperialistisk vold, og maksimen var at de fattige alltid har rett. For demonstrantene i gatene og studentene på campusene var mye basert på følelser. Det som føltes rett, var rett.

Splittet parti

Etter den sovjetiske invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1948 og Gerhardsens Kråkerøy-tale samme år var den norske venstresiden dypt splittet mellom den autoritære kommunismen på den ene siden og den frihetlige og sosialdemokratiske på den andre siden. Siden skulle den venstreradikale mellomposisjonen på mange vis innebære en vanskelig – for ikke å si umulig – overlapping mellom de to verdensbildene.

For store deler av den radikale venstresiden sto ikke den kalde krigens motsetning mellom demokrati og diktatur. Frontlinjene ble trukket mellom sosialisme og kapitalisme. Det kaldkrigske oppsettet førte til at motstanden mot autoritær påvirkning var underutviklet og til dels fraværende hos mange. Et talende eksempel på slike prioriteringer finner vi hos Berge Furre da han skriver i Ny Tid: «Blir vi ståande med berre ei moralsk fordøming av det vi misliker i Sovjet, kan vi lett hamna i demonisering av Sovjet, som er Reagans program.»[iii]

Nådeløse

Det var antagelig slike ”falske dikotomier” som førte til at Raymond Aron, i L’Opium des intellectuels (1955), undret seg over hvorfor så mange intellektuelle var nådeløse i sin kritikk av det liberale demokratiet, men samtidig i stand til å tolerere de verste forbrytelser så lenge de ble begått i den rette doktrinens navn.

SV og SFs kontakter med kommuniststatene er i mange år blitt vurdert som naive utslag av den selvpålagte ”brobyggerrollen” mellom øst og vest, den såkalte ”tredje vei”. Et prisverdig foretak på mange måter. Men går en til kildene, kommer myten skjevt ut. Særlig mistet den tredje vei troverdighet da SF i 1973 valgte å fusjonere med det Moskva-ortodokse NKP i Sosialistisk Valgallianse.

Pilegrimsreiser

Partiets kontinuerlige kontakter med diktaturer kan ikke bare skrives på kontoen for politisk eventyrlyst og naivitet. De politiske pilegrimsreisene var langt fra antropologisk feltarbeid. SV-erne reiste ikke rundt i diktaturstatene for å forske eller samle inn data med et kritisk blikk, men lot seg heller dupere av regimenes egne representanter. Tiltrekningskraften hadde ikke grunnlag i faktiske forhold, men snarere i rene idémessige abstraksjoner, som hadde lite eller ingenting med levekårene for mennesker i de respektive landene å gjøre. Grunnpremisset var søken etter en ny giv, en ny sosialisme. Men det gikk hele tiden galt, lost in translation fra den marxistiske tesen om «overgangsstadiet» til den «reelt eksisterende sosialismen».

Mer enn noe annet var SVs politiske pilegrimerier en form for ideologisk identifikasjon forsterket av en overordnet oppfatning på den ikke-demokratiske venstresiden: at USA var den største trusselen mot verdensfreden. Det var ikke uten grunn at organisasjoner og partier som Orienteringskretsen, SF, Sosialistisk Valgforbund og SV fra femtitallet og frem til midten av åttitallet sendte dusinvis av delegasjoner til kommunistpartienes landsmøter – og andre politiske happenings – i Moskva, Øst-Berlin, Praha, Bucuresti, Vietnam, Budapest, Tirana og så videre. I bunnen lå allikevel en solid dose blandede følelser. Man så systemenes svakheter, men lette febrilsk etter oppløftende forhold som kunne kompensere for det negative. Det var ikke enkelt for en venstreradikaler å orientere seg i verden under den kalde krigen.

«Tosk eller løgner»

Selvsagt var det andre som reiste til både Nord-Korea og Cuba, men de lot seg sjelden dupere. Walter Mondale, som i sin tid var ambassadør i Japan og var på flere reiser til Nord-Korea, har sagt at den som påstår seg å være ekspert på Nord-Korea enten er en tosk eller en løgner.[iv] Og her er vi ved kjernepunktet: SF/SV var til en viss grad ideologisk disponert for å la seg dupere. Bevegelsens autoritære tendenser er ikke bare materialisert gjennom pilegrimsturer, men også i dens politiske plattform og i politiske debatter: Hvordan skulle man forholde seg til en eventuell opposisjon etter at den sosialistiske statsmakt var innført i Norge? Hva med ”retten til å være reaksjonær?” Planøkonomi og ekspropriering av eiendom sto på dagsorden. Politikk skulle gjennomsyre hele sivilsamfunnet. ”Det politiske barnet” ble diskutert i det vide og brede. SVs Berit Ås kalte Sovjet for en «fredspioner».[v] I Orientering lurte Johan Galtung, noe naivt, på hvorfor det var «så mange soldater i et så fredselskende land?».

Genial

«Krutsjovs bygging av muren var genial. Han stoppet tappingen av alle DDRs ressurspersoner, og avverget den gang trolig den tredje verdenskrig. Muren er vond, men liten i forhold til hva som ville ha skjedd her uten den», skrev Galtung senere: «På den annen side har folket i DDR en fundamental sosial sikkerhet som folk i vest ikke h ar, i DDR finnes ingen arbeidsløshet. De har også mer stabile nettverk, de små gruppers varme. Jeg tror man finner en større evne til kjærlighet på det private plan i DDR enn det vi har i vest»

Disse holdningene holdt seg ganske intakte i deler av SV helt frem til samlingen av Tyskland. ”Ny Tid, antagelig som en av de få bortsett fra partiavisen Neues Deutschland,” skriver Veiden og Martinsen (Ny Tid 7.12.07), ”håpet at kommunistpartiet ville klare å reformere seg selv og dermed beholde makten. Alternativet var skremmende.” I en leder fra 1990 kalt «Etter gleden» mente avisen at jubelen ville bli kort, for «i DDR våkner de ultrakonservative til live».[vi] Gjenforening ble omtalt som kansler Kohls ”våte drøm om et nytt Stor-Tyskland”. En leser mente at man nå måtte ta et oppgjør med kommunismeapologetien. Han fikk ikke svar.

Rådville

SV var rådville etter murens fall. Det var slett ikke åpenbart hva partiet foretrakk: en slags forlengelse av DDR, eller forbundsrepublikken. Pålandsmøtet i 1991 ble hverken Berlinmurens fall eller Sovjetunionen drøftet med ett ord, iallfall ikke ifølge landsmøteprotokollen. SV valgte kanskje taushet fremfor selvransakelse.

Stein Ørnhøi, Berge Furre, Knut Løfsnes, Berit Ås, Finn Gustavsen og Torolv Solheim reiste til diktaturer og ga dem mer eller mindre gode skussmål. Alle var eller ble ledere av partiet, så helt usentrale var de åpenbart ikke. Torolv Solheim lot seg sågar påspandere et lengre rekonvalesensopphold i Jugoslavia av Tito.[vii] Svært mange av turene til Øst-Europa var for øvrig finansiert av de lokale kommunistpartiene, noe SF/SV-ledelsen holdt tett om. Særlig Ceauşescu hadde spanderbuksene på. Partisekretær Svein Skotheim og Berit Ås hadde limousin med privatsjåfør til rådighet. ”Invitasjonene til to ukers ferie – med et lite innslag av bedriftsbesøk og samtaler på høyt nivå – var rutine i flere år,” skriver SV-biograf Frank Rossavik, ”og det kunne være rift i SFs og SVs sentralstyrer om å få reise.”[viii]

Menneskerettigheter

Venstresosialister har tradisjonelt ment at forutsetningen for reell frihet og reelle valg er et liv uten fattigdom og undertrykkelse. Som Bertolt Brecht skrev i Mor Courage: ”Først kommer maten, så kommer moralen.” Utformingen av menneskerettighetene var en egenartet og symptomatisk kamparena i FN-systemet under den kalde krigen. Vesten la vekt på ytringsfrihet og demokrati, mens Sovjet naturlig nok ville nedtone sivile og politiske rettigheter i charteret, all den tid slike rettigheter praktisk talt ikke eksisterte i kommunistlandene. Denne dragkampen, mellom ulike oppfatninger av statens og verdenssamfunnets primæroppgaver, gjenspeilet det ideologiske skillet mellom øst og vest. I vest kunne man skyve fattigdomsproblematikken i bakgrunnen, og fokusere på politisk åpenhet og demokrati. Da sosiale og kulturelle rettigheter til slutt ble nedfelt i charteret, ble enhver kritikk av politiske overgrep i kommunistlandene konsekvent møtt med at menneskerettene ble brutt i Vesten også.

Disse retoriske grepene ble flittig benyttet av kommunistregimenes apologeter også i Vesten (og blir det ennå). Når opposisjonelle i Sovjetunionen ble fengslet og østtyskere ble skutt på grensen, var det vanskelig å kritisere, for i Vesten fantes det jo fattige. Forklaringsproblemet for østblokken og Kina var at de den gang scoret lavt i begge rettighetskategoriene: De var både fattige og ufrie. Men realitetene var at mange titalls millioner mennesker ble drept eller sultet til døde som følge av kommunistiske eksperimenter i forrige århundre. På deler av venstresiden har det helt siden volden under bolsjevikrevolusjonen i 1917 likevel vært et prosjekt å relativisere bort dette. Kommunismen, hevdes det, sto for en virkeliggjøring av menneskehetens universelle potensial. Det gjør kanskje kommunismen bedre på papiret, men kun der, som den danske historikeren Michael Jalving har påpekt.

Lidenskaper

I følge den franske historikeren François Furet var 68-erne, som gjerne kom fra privilegerte hjem, drevet av ideer og lidenskaper mer sammensatte enn de revolusjonære kommunistenes forestillinger om klassehat som drivkraft i en verdensomspennende revolusjon. De var i det store bildet lite interessert i arbeiderklassen, som på sin side gjerne stilte seg bak den bestående makten. 68-erne var antitotalitære og relativt anarkistiske, ikke ulikt det Marx og Engels noe foraktelig kalte ”konservative eller borgerlige sosialister” som forkastet klassekamp til fordel for et ”bourgeoisi uten proletariat”.[ix] Salongradikalerne ville at alle skulle bli øvre middelklasse. Like fullt fostret denne generasjonen det Furet beskriver som en «gjenoppvekket illusjon om den kommunistiske verdenen», en forestilling som oppsto i kjølvannet av en «teatralsk lidenskap for Vietnam».[x]

I USA ble disse forestillingene kjent under betegnelsen «third-world-ism». Mao-dyrkelsen, beundringen for Pol Pot og Castros Cuba, men også den nesten grenseløse viljen til å forstå de kommunistiske landene, var i liten grad basert på kommunistisk ideologi. De faktiske forholdene i disse landene ble sjelden eller aldri gjenstand for annet enn romantiserende avstandsforelskelse og eufemismer. Resultatet var at sterkt undertrykkende, brutale og endimensjonale regimer fikk nærmest ikonisk status som alternativer til det vestlige samfunnet radikalerne følte så sterk misnøye med.Dermed har partiet moralsk ansvar: både for å øke aksepten for brutale regimer og for å kneble kritikken mot dem.

[i] For mer om dette se Ardagh 1970. [ii] Jean-Paul Sartre skrev i forordet til Frantz Fanons Jordens fordømte om den befriende volden: «Krigerens våpen er beviset på hans menneskelighet. For i opprørets første stadium gjelder det å drepe. Ved å ta livet av en hvit mann slår man to fluer i en smekk: Man kvitter seg med en gang med en slavedriver og med en slave. Det som blir igjen, er på den ene siden en død mann og på den annen en fri mann.» [iii] Ny Tid nr. 16 1982. [iv] French 2007, s. 2. [v] Ny Tid nr. 29. 1977. [vi] Ny Tid nr. 2. 1990. [vii] Rossavik 2012, s. 258. [viii] Ibid., s. 237. [ix] Marx og Engels 1965, s. 68. [x]Furet 1995, s. 494.

Dette er et utdrag fra «Venstreekstremisme Ideer og bevegelser» som kom ut på Dreyers forlag denne måneden. Innlegget ble publisert på Verdidebatt.no og i Vårt Land fredag 21. juni 2013.