Snurrig kritikk
Braadland fremstår sår på sin egen venstresides vegne. Kan hende blir ikke Braadland fornøyd før det utelukkende skrives honnørord om venstresiden? Kanskje mener Braadland i fullt alvor at det autoritære egentlig er et eksklusivt høyresideprosjekt? Vel, det stemmer ikke. Verden er et vanskelig sted. Bård Larsen svarer.
Publisert: 2. mai 2018
SV-medlem Thor Egil Braadland er irritert over at jeg skriver i avisen. Braadlands hovedinnvending er at undertegnede fortegner et bilde av venstresiden som noe i nærheten av totalitær, mens det i virkeligheten, ifølge Braadland, forholder seg motsatt: At norsk høyreside er illiberal og at venstresiden holder den liberale fanen høyt.
I denne spalten er det ikke plass nok til å gå full runde mot denne antagelsen. Men la oss si at norsk politikk i all hovedsak er eksepsjonelt liberal sett i historisk og global sammenheng.
Det er litt masete å måtte forsvare meg mot Braadlands skriverier, for påstandene hans er nesten i sin helhet falske. Da blir det ved gjennomgang mye «meg» og «jeg». Men noen ganger må man bare svare, om ikke annet for the record.
La oss ta det i tur og orden:
Braadland trekker frem to setninger fra en lengre kronikk som handler om hvorfor så mange på høyresiden ikke tror på menneskeskapte klimaendringer. Dette gjør han på en sånn måte at det virker som jeg både forsvarer og støtter dette synet. Faktum er at alle andre setninger i kronikken er en klar kritikk av høyresiden. Slik gjengivelse er jommen godt gjort av en kar som anklager andre for å være selektiv. Kronikken resulterte for øvrig i masse kjeft fra deler av høyresiden. Nå også fra Braadland.
Braadland mener at jeg kritiserer Trump i den egentlige hensikt å sverte venstresiden via kjøkkenveien. Dette begrunner Braadland med at jeg har kommet i skade (igjen i mindre passasjer) for å belyse andre farer ved den enorme polariseringen som foregår i USA og Europa. Som for eksempel at økt konfliktnivå kan «åpne døra for en flom av illiberal venstrepopulisme».
Vel, dette siste er slett ikke oppsiktsvekkende, heller ikke blant de som forsker på høyrepopulisme. Alle som har litt kjennskap til europeisk historie vet hvordan krisetid og politisk urolige tider fører til samling på fløyene. Ellers har jeg altså skrevet temmelig mye om den potente trusselen fra høyre i Europa og USA etter hvert, selvsagt med oppskriftsmessig kjeft fra høyrefalanksen, og nå altså også fra Braadland.
Jeg har skrevet en rekke kronikker som i all hovedsak er utvetydige angrep på Trump og høyrepopulister, der substansen er det vi kan kallehøyresidens «grenseforskyvning», og hvordan dette i dag utgjør den mest umiddelbare faren for det liberale demokratiet. Som her i VG, under tittelen Et stykke reinhekla fascistisk demagogi. Der omtaler jeg det republikanske partiets håndtering av Trump «som en mulig anekdote for fremtidige historikere; i bøkene om den amerikanske konservatismens moralske og politiske kapitulasjon». Annet, som i en normal verden ville gledet Braadland, er en artikkel jeg skrev for Fri Tanke, der jeg skriver om «høyresiden som mistet forstanden».
Ellers trekker Braadland frem en lang rekke saker jeg heller burde engasjert meg i, for eksempel det norske politiets instrukser når det gjelder å bære våpen. Braadlands idé ser ut til å være at jeg ikke skriver om dette, for å unngå å erkjenne at Høyre er et autoritært parti, eller noe i den duren. Vel, i så fall er utsiktene for å bli enige om hva autotarianisme innebærer heller bleke.
Braadland mener også at jeg forholder meg taus til personvern for å verne om den norske høyresidens autoritære tilbøyeligheter. I så fall har ikke Braadland fulgt med på debatten, for personvernsaker går på tvers av de politiske skillelinjene. Det er riktig at jeg ikke skriver om dette, men det skyldes hovedsakelig at min kollega Eirik Løkke kan dette så uendelig mye bedre enn meg. Jeg kan anbefale å lese Løkkes bok Personvern etter Snowden – Privatliv i det digitale samfunn. Det er sikker mye der Braadland vil nikke anerkjennende til. Boka er å få kjøpt hos Civita.
Braadland liker ikke at jeg som historiker har vært opptatt hvordan representanter for norske politiske partier på venstresiden reiste på studietur til totalitære sosialistiske stater og rapporterte hjem om harmoniske land som fløt over av melk og honning. Dette har jeg ifølge Braadland gjort med ondsinnede ideologiske hensikter, for å sverte venstresiden, samtidig som jeg selvfølgelig ikkehar kritisert omstendigheter som den norske regjeringens forhold til Kina eller Saudi-Arabia.
Her er det særlig to ting å si.
For det første er det en vesensforskjell mellom politisk hestehandleri (realpolitikk) og det vi kaller for politiske pilegrimerier, helt uavhengig av hva man måtte mene er verst. Der det ene handler om strategi, penger og innflytelse (He’s a bastard, but he’s our bastard), handler det andre om ideologisk og autoritær forbrødring (sosialismen seirer på alle fronter). Braadland forstår ikke det. Det er også en debatt som får vente.
For det andre blir det riktig merkelig når Braadland kritiserer meg for forhold som er komplett og beviselig tøv. Jeg skriver ikke om Solberg og menneskerettigheter i Kina, mener han. Men det har jeg har gjort gjentatte ganger. For eksempel i Dagsavisen, under rubrikken «Menneskerettigheter på billigsalg», eller hos Minerva: «Våre gode kontakter med Kina innebærer også at vi er krystallklare når det gjelder vårt syn på menneskerettighetene. Det bør være en høyrepolitikers soleklare plikt som liberaldemokrat.»
Braadland etterlyser kritikk fra meg om den norske regjeringens kalde skulder mot Dalai Lama. Den er blant annet å finne i VG-kronikken Stå opp for menneskerettighetene: «Hva er det som blir sagt og gjort som er så viktig og avgjørende at vi ikke får vite de reelle årsakene til beslutningen om ikke å møte Dalai Lama?»
Riktig snurrig blir det når SV-eren Braadland mener at jeg er helt taus om våpensalg til det teokratiet i Saudi-Arabia. For her dukker det jommen opp en kronikk i Dagbladet som jeg skrev om akkurat dette, forfattet sammen med nestleder i SV, Snorre Valen.
Det Braadland ikke forstår – eller rettere ikke vil forstå – er at fagfeltet mitt er autoritær ideologi. Jeg skriver lite om politikk i normallandskapet, verken til venstre eller til høyre. Like lite som jeg mener at Trump og Le Pen medfører at høyresiden er uløselig knyttet til det anti-liberale, uavhengig av hva høyresiden faktisk gjør, mener jeg at Rødt eller Chavez medfører at venstresiden er uløselig knyttet til det anti-liberale, uavhengig av hva venstresiden faktisk gjør.
Braadland fremstår sår på sin egen venstresides vegne. Kan hende blir ikke Braadland fornøyd før det utelukkende skrives honnørord om venstresiden? Kanskje mener Braadland i fullt alvor at det autoritære egentlig er et eksklusivt høyresideprosjekt? Vel, det stemmer ikke. Verden er et vanskelig sted.
Artikkelen er på trykk i VG 30.4.18.