Totalitære og autoritære regimer

Osvald-monumentet: Borgersruds pussige kritikk

Lars Borgersrud mener tilsynelatende at min kritikk av minnesmerket til Osvald-gruppen er i god McCarthy-ånd. Det er ord til å bli usikker på, skriver Bård Larsen i VG.

Bård Larsen

Publisert: 5. mai 2015

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

I sitt svar til mitt innlegg om minnesmerket til Osvald-gruppa mener historiker og statsstipendiat Lars Borgersrud at det i utgangspunktet ikke var mer underlig at Osvald-gruppa var etablert på sovjetisk initiativ enn at Kompani Linge var etablert på britisk initiativ.

Han mener tilsynelatende også at min kritikk er i god McCarthy-ånd, hvor jeg fremstiller kommunismen som ufri og synonymt med Stalins terrorvelde.

Dette er ord til å bli usikker på. Mener Borgersrud at det var hipp som happ hvorvidt Osvald-gruppa var ledet og finansiert fra Moskva eller fra den norske eksilregjeringen? Eller at kommunismen i de årene denne saken faktisk omhandler ikke var særdeles preget av Stalins tyranniske styre?

Det er riktig, som Borgersrud skriver, at jeg har hevdet at Osvald-gruppas ledelse, deriblant den senere stalinspionen Asbjørn Sunde, i realiteten ikke kjempet for et fritt og selvstendig Norge. Som Eystein Halle påpekte i Minerva har Borgersrud selv, i forordet til nyutgaven av Asbjørn Sundes selvbiografi, skrevet at Sundes motstandskamp var del av «en større sammenheng» i motsetning til den «borgerlige» motstandskampens «snevre nasjonale perspektiv» og at «det til slutt var det nasjonale symbolet, kongen, som seiret, ikke det internasjonale. Det var ikke slik han (Sunde) hadde tenkt, men det var slik det ble».

Det skal ikke mye historiekunnskap til for å forestille seg hva Sunde egentlig ønsket. Målet for Sunde og ledelsen i Osvald-gruppa var et Norge under Stalins proletardiktatur, hvor den nasjonale suvereniteten selvsagt ville fordampe som dugg for sola.

Så kan man si at det ikke skal stå til forkleinelse for all innsats Osvald-gruppa gjorde under krigen. Ikke minst teller det til deres fordel at mange av «medlemmene» ikke var demagogiske kommunister slik ledelsen var, men heller søkte dit fordi kommunistene fremsto handlekraftig, vel og merke etter at vennskapsbåndet mellom Stalin og Hitler ble brutt sommeren 1941.

Nettopp av respekt for dette burde utformingen av skulpturen vært adskillig mer humanistisk, og ikke som levning fra en tid hvor de to store totalitære ideologiene gjorde verden om til et slakterhus.

Borgersrud spør hvordan jeg kan bruke det faktum mot Osvald-gruppa at de «stoppet sabotasjen inntil angrepet på Sovjet 22. juni 1941», da heller ingen andre drev sabotasje i den perioden. Problemet er at en slik argumentasjon ikke finnes i min tekst, kun i Borgersruds. Mitt anliggende er ikke å redusere betydningen av Osvald-gruppas sabotasjeaksjoner, men å problematisere et overvintret og autoritært budskap som nå materialiserer seg utenfor Oslo S.

Ellers mener Borgersrud at en bredmalt høyreside, inkludert redaktør Harald Stanghelle (!), driver sensur og ikke har lært av angrepene på Charlie Hebdo. Det er et pussig utsagn og har ingenting med saken å gjøre. Det er ingen som har tatt til orde for at ikke Osvald-gruppa ikke kan hedres eller få et eget minnesmerke.

Innvendingene mot Gulliksens skulptur består i dens monumentale og ganske totalitære utrykk og dens plassering. Slike meninger er det heldigvis plass til, fordi det hører med i den offentlige samtale. For øvrig har både Tone Hansen, direktør ved Henie-Onstad-museet, og NRKs kunstkritiker Mona Pahl Bjerke gitt uttrykk for de samme meningene. Er de også del av Borgersruds høyresidekonspirasjon?

At man ikke liker et kunst-politisk utrykk som dominerer bybildet vil selvsagt også innebære at man helst så det urealisert. På samme måte som Borgersrud ganske sikkert ville ha klare meninger om det ble reist et monument han mener har et høyreradikalt utrykk.

Riktig merkelig blir det når Borgersrud bringer Anders Behring Breivik og drapet på Benjamin Hermansen på bane. Det underliggende budskap er altså at kritikk mot Gulliksens sovjetinspirerte agitprop på Oslo S er å finne i forlengelsen av manglende kritikk av disse hendelsene.

Jeg ville heller snu om på det: Den historiske erfaringen av høyre- og venstreekstremisme burde for lenge siden ha vaksinert oss mot kritikkløst å videreformidle dens estetiske utrykk.

Publisert i VG 5.5.15.

Relatert

Lars Kolbeinstveit

Elskling gir parforholdet håp

Da jeg hadde sett Elskling, kunne jeg først ikke forstå alle som har gitt den terningkast 6.

Politikk og samfunnKultur

Skjalg Stokke Hougen

Oasis’ comeback er et lite mirakel

Og kanskje det Storbritannia trenger akkurat nå. Men Gallagher-brødrene kan med fordel bytte ut alkohol og sigaretter med en familieterapeut og en prest, dersom de skal klare å sameksistere.

Politikk og samfunnKultur

Bård Larsen

Om ekstreme verdensbilder og der de møtes

I en skjebnetid for de liberale demokratiene ser vi stadig oftere at skillet mellom høyre- og venstresiden blir mer diffust. Det er ikke noe nytt.

DemokratiTotalitære og autoritære regimerPopulisme

Aslak Versto Storsletten

Norge og de autoritære

Det er uro i Venezuela. Her hjemme bør flere tenke over sin rolle i situasjonen.

UtenrikspolitikkTotalitære og autoritære regimer

Eirik Løkke

Den demokratiske frigjøringen

Landgangen i Normandie var avgjørende for det europeiske demokratiets fremtid.

Demokrati og rettigheterForsvar og sikkerhet

Skjalg Stokke Hougen

Jakten på den amerikanske drømmen

Born in the U.S.A. fyller 40 år, og står igjen som en kommersiell suksess av de sjeldne. Den er også et ektefølt forsøk på å fortelle den amerikanske historien.

USAKultur