Myten om den tredje vei
Har SV mer å svare for enn andre partier, spør Benjamin E. Larsen i Klassekampen. Til det spørsmålet finnes knapt noen fasit, men spørsmålet gjør på ingen måte SV-historien mindre interessant. For historikere er det uansett av interesse at også SV-ere skriver kritisk om egen fortid, for å komplimentere et sammensatt kaldkrigsbilde, skriver Bård Larsen i Klassekampen.
Publisert: 22. oktober 2014
Av Bård Larsen, historiker i Civita
Har SV mer å svare for enn andre partier, spør Benjamin E. Larsen i Klassekampen 18. oktober. Til det spørsmålet finnes knapt noen fasit, men spørsmålet gjør på ingen måte SV-historien mindre interessant. For historikere er det uansett av interesse at også SV-ere skriver kritisk om egen fortid, for å komplimentere et sammensatt kaldkrigsbilde.
Kritikken mot SV dreier seg mest om redelighet rundt egen historiefremstilling. Krav om botsgang og syndsforlatelse er i så måte en avsporing.
Hvis vi holder oss til partihistorien, har begge de to «statsbærende» partiene Høyre og Arbeiderpartiet en god merittliste når det gjelder biografi over egne feil og mangler i møtet med demokratiske utfordringer. I motsetning til dette er det en ganske meningsløs strategi – langt mer politisk enn empirisk – å møte kritikk som byr på utfordringer med at den andre var verre, eller like ille. SVs valgallianse med NKP lar seg ikke nulle ut med at Rederiforbundet hadde kontakter i Sør-Afrika. Eller omvendt.
Når det gjelder min egen kritikk av SV blir de konkrete forholdene lite berørt i tilsvar. Den vanligste responsen er at høyresiden var like ille. Tu quoque. En slik debattform treffer ikke noe særlig.
Et eksempel er Bård Vegar Solhjells bok «Solidaritet på ny», hvor forfatteren ofret én side til venstresidens «svik mot demokratiet», uten særlig konkrete henvisninger, og hele elleve på høyresidens ditto, i detalj. I stedet for å gå eget parti på klingen, foreslår han at en noe diffus høyreside skal ta kollektivt oppgjør med egne synder. Det burde den gjøre, men primært bør jo partiene selv ta disse oppgjørene, på samme måte som Solhjell – som nestleder i SV – vanskelig kan ta ansvar for AKPs totalitære eksesser.
Dette er ikke særlig klokt, særlig med tanke på at Solhjell er representant for den liberale fløyen i partiet. Resultatet av å sirkle rundt debatten i stedet for å ta den, er at den vil fortsette. Det er nok også grunnen til at SV-biograf Frank Rossavik tok bladet fra munnen i Bergens Tidende etter at Solhjell skrev en lengre artikkel om Den tredje vei i Dagsavisen 3. oktober som fremsto som den reneste hvitvasking og hyllest til et plettfritt parti: «Vi har gjennom heile partiets historie kjempa for demokrati og menneskerettar, mot stormaktsinteresser – anten det er i Latin-Amerika, Midtausten eller Afrika – bygd på det eg kallar ‘Det tredje standpunkt’». Solhjells skriverier tåler uansett ikke kildegranskingens realiteter.
Moralsk kan man drøfte hva som er verst: Ideologisk svermeri med totalitære regimer eller kynisk realpolitikk (he’s a bastard, but he’s our bastard). Faktuelt er motivasjonene og realitetene ganske ulike. Det er forskjell på at vestmaktene allierte seg med Stalin i kampen mot nazistene, og at norske kommunister talte Stalins sak og ønsket å innføre et tilsvarende system i Norge, med alt det måtte innebære.
Vestlige demokratiske regimer har hatt et pragmatisk, utilitaristisk og til tider høyst kritikkverdig forhold til autoritære styresett. I møte med kommunismen fikk vi en systemkamp som varte og rakk. I denne (skitne) kampen var alle midler verdt å vurdere. Det sykeste var selvfølgelig fascismen/nazismen, der også deler av norsk høyreside slukte de mest hårete kameler. Franco og Pinochet «fikk lov» til å sitte som stedfortreder-aktører i den kalde krigen.
Men det betyr altså ikke at norske representanter for høyrepartier generelt hadde en underliggende politisk ideologi hvor fascismen inngikk som en naturlig politisk alliert. Men unntak av den famøse Anders Lange, praktiserte ikke norske høyreledere ideologisk kontakt med autoritære regimer. Erling Norvik besøkte riktignok Ceausescu i 1979 og pratet pent om ham. Ikke fordi han var «realsosialist», men fordi han var kritisk til Sovjet. Få, om noen norske høyrepolitikere hadde plakater av Botha på veggen, eller spradet rundt med Pinochet-T-skjorter, selv om Larsen unektelig har rett i at bildet av Harald U. Lied med maskinpistol i El Salvador er sterk kost. Til sammenligning reiste altså samtlige (!) ledere av SF/SV frem til Theo Koritzinsky til kommunistiske diktaturer som offisielle delegater, uten kritisk distanse. Tvert imot kunne de i etterhånd fortelle om melk og honning fra det realsosialistiske nomenklaturet, slik politiske pilegrimer gjerne gjør.
Ingenting av dette er til forsvar for at deler av høyresiden gikk god for militærjuntaer under den kalde krigen eller løp fascismens ærend i mellomkrigstiden. Det er åpenbart hyklersk at demokrater går i allianse med diktaturer for å forsvare den frie verden. Ofrene for brutale regimer er ofre uansett, og saktens kan man diskutere hvorvidt hykleri er bedre enn svermeri. Men vi snakker altså om to ganske forskjellige fenomener.
SVs reiser til kommunistdiktaturer var ikke bare snublefeil, men utslag av ideologiske retninger i partiet. Riktignok ambivalente, men også med autoritære tendenser Norsk høyreside publiserte ikke høyreradikale skrifter eller studiesirkler om fascistisk teori. Pax forlag ga ut revolusjonær litteratur på løpende bånd, samt klassikeren «Håndbok i barneindoktrinering». I SV ble det teoretisert over spørsmålet hvordan lære barn å fungere revolusjonært i et kapitalistisk samfunn. Norsk høyreside sendte ikke ungene sine på solidaritetsleir til junta-Hellas eller Pinochets Chile, slik SV-ere sendte ungene sine på pionerleire til DDR og kommunist-Ungarn.
SV ville ikke akseptere det premiss som det ellers var konsensus om i norsk utenrikspolitikk (med støtte av 95 prosent av velgerne): At Nato var helt avgjørende for vår sikkerhet og at den kalde krigens sivilisatoriske demarkasjonslinje gikk mellom demokrati og diktatur.
Ellers var det som kjent stor utenrikspolitisk differanse i politikken, ikke minst når det gjaldt de vestlige landenes stedfortrederkriger og lemfeldig aksept av illeluktende men «nødvendige» allierte i Latin-Amerika eller andre steder.
Tygg litt på det: Hva slags politisk ideologi lå til grunn for å mene at USAs politiske system var langt verre enn det sovjetiske? At USA var den største trusselen mot verdensfreden mens Sovjet var progressivt og fredselskende? «Siden den russiske revolusjonen i 1917 har historien vært en bekreftelse på det sosialistiske systemets overlegenhet», kunne vi lese i Ny Tid i 1976.
Demokratiet er selvsagt ikke synonymt med en parademarsj av historiske krefter mot en perfekt verden. Den type historieforståelse var det andre som sverget til, og som lå til grunn for at SV tråkket så kapitalt feil til tider.
SV var verken revolusjonære eller skik
kelig autoritære, men manglet ideologisk kompassretning som gikk klar av den totalitære realsosialismen.
Man var så overbevist om Vestens, markedskreftenes og det borgerlige demokratiets usselhet, og den historiske materialismen at DDR og Romania fremsto som uferdige, men allikevel nærere ideologisk allierte enn land som Frankrike og England.
Innlegget er på trykk i Klassekampen 22.10.14.