The world seems full of good men, even if there are monsters in it.

Bram Stoker

Julen 1989 skulle bli en skuffende høytid for den rumenske diktatoren Nicolae Ceaușescu. Fred skulle riktignok senke seg over Nicolae og hans hustru, Elena, men ikke på den måten de hadde forestilt seg.

Den 21. desember holdt han en av sine mange taler fra balkongen til kommunistpartiets hovedkvarter i Bucuresti. Normalt ville store utkommanderte folkemengder bryte ut i ikke-spontan, rungende jubel for Den store leder. Denne dagen ble han avbrutt av buing og stygge tilrop.

Etter hvert som mengden ble mer uregjerlig, ble Ceaușescu synlig forvirret, han begynte å fomle med ord, fekte med armene og krangle med rådgivere på balkongen. Seansen ble kringkastet over hele Romania, inntil sensuren slo inn og avbrøt sendingen. Men det var for sent. Rumenerne hadde sett nok; de hadde sett svakheten i Ceaușescus regime.

Om julen ble innledet på en skral måte for Ceaușescu, skulle resten bli mye, mye verre.

På 1. juledag, etter en kort flukt fra Bucuresti, ble ekteparet Ceaușescu innhentet av soldater i byen Târgovişte, stilt foran et improvisert folketribunal og dømt til døden. Deretter ble paret umiddelbart ført ut på en skitten gårdsplass, plassert langs husveggen og henrettet.

Sic transit gloria mundi …

Få hendelser i nyere historie har på en så konkret måte illustrert hvor tarvelig og ynkelig fallet fra absolutt makt kan være. Det ydmykende endeliktet til ekteparet Ceaușescu står i grell kontrast til det pompøse og allmektige de forlot: Kommunismen var et luftslott bygget på løgn. Regimet var nepotistisk og korrupt, et faktum det meste av omverdenen hadde vært klar over i mange tiår før det hele kollapset. All verdens kransekakeestetikk kunne ikke kamuflere det, heller ikke for rumenere flest.

Diktatorer er tross alt mennesker de også, og helst ganske stusselige utgaver av menneskeheten, gjerne fulle av mindreverdighetskomplekser, kompensert av stormannsgalskap. Det er som oftest snakk om mennesker som gjennom trusler og teft for makt og vold har klart å karre seg til eneveldig makt. Likevel blir vi like overrasket hver gang en diktator faller, og når de faller, så skjer det vanligvis fort. Og det vi får se når regimet faller, er som oftest en sørgelig branntomt, mens sykofantene, regimets menn og kvinner, forsvinner som rotter fra et synkende skip.

Da DDR-regimet falt, omtrent på samme tid som skuddene falt i Târgovişte, sto den beryktede Stasi-sjefen, gammel, redd og patetisk, men med utallige liv og menneskeskjebner på samvittigheten, foran Folkekammeret i et annet synkende skip, DDR, og proklamerte at han elsket alle mennesker («Ich liebe doch alle, alle Menschen»). «Nothing is more sad than the death of an illusion», har Arthur Koestler skrevet.

Kommunismens sammenbrudd i øst i 1989/1990 skjedde stort sett forbløffende udramatisk. Romania var unntaket (grusomhetene i Jugoslavia skulle komme senere). Ceaușescu hadde 10 000 væpnende mann under direkte kontroll, det såkalte Securitate, en slags blanding av hemmelig politi og keisergarde. Securitate hadde bygget milevis med underjordiske ganger på kryss og tvers i hovedstaden, og var preppet for både invasjon og revolusjon. Ceaușescu satte derfor sin lit til at Securitate ville rydde Palassplassen, der flere hundre tusen mennesker var samlet den 22. desember og som nå, som ved et øyeblikk av ond magi, gjorde krav på systemskifte og demokrati. Og sant nok: Sent på ettermiddagen falt de første skuddene. Ceaușescus lojale fotsoldater skjøt på blink fra hustakene, flere hundre ble myrdet. Men ånden var ute av flasken og – skulle det vise seg – umulig å få tilbake igjen.

Revolusjonen skulle lykkes på svært kort tid, og den viktigste årsaken var at det rumenske militæret ganske umiddelbart sluttet seg til demonstrantene. Det hadde seg nemlig slik at forsvarsministeren, Visile Milea, skjøt seg selv i hodet samme dag. Milea var allerede falt i kraftig unåde for å slå ned demonstrasjoner og drepe mennesker i Timișoara et par dager tidligere. I forvirringen ble Mileas selvmord tolket på en slik måte av militæret, at de valgte å nekte ordre fra høyeste hold. Hele verden ble vitne til at rumenske panservogner kjørte rundt på Palassplassen stappfulle med demonstranter på panseret. Snart ble styrkene sendt ut i blodige kamper mot Securitate, i og rundt hovedstaden. TV-huset i Bucuresti ble inntatt, slik at rumenere fikk vite hva som var i gjære. Sammen med det provisoriske revolusjonsrådet utstedte militæret også arrestordre på Ceaușescu, kona Elena og resten av familien.

I lokalene til kommunistpartiets hovedkvarter oppsto panikk. Dokumenter ble brent, partikadere flyktet eller forsøkte å innynde seg med demonstranter. Ekteparet Ceaușescu var i full oppløsning: «Hvordan kunne dette skje med oss?» På taket av sentralkomitébygningen ventet et helikopter, og potentatparet måtte nærmest bæres ut i det. Tungt lastet var det så vidt helikopteret gikk klar av hustakene, for så å forsvinne ut av byen. Nicolae og Elena tilbragte noen dager ved sommerpalasset i Snagov. Nicolae ringte febrilsk rundt uten å få fornuftige svar. Elena ba tjenestepiken pakke ni kofferter med nips. De fikk snart tips om å komme seg videre. Securitate stoppet en bil ved riksveien, men som ved en skjebnens ironi fikk den ganske fort motorstopp. De stoppet nok en bil og ba sjåføren kjøre dem til Târgoviște. Under turen hørte Ceaușescu og de andre nyheter om revolusjonen på bilradioen. Sjåføren tok paret med til et landbrukssenter nær Târgoviște, hvor han anga dem slik at de ble arrestert av soldater fra en lokal garnison. Til slutt gikk ferden i lasterommet på et pansret kjøretøy til en militærbase. Herfra gikk det raskt nedover. Mange husker bildene der Ceaușescu krøker seg ut av panservognen, med den karakteristiske lua skjevt nedover øynene. Skremt som en fugleunge.

Ekteparet Ceaușescu ble tiltalt for en rekke forbrytelser mot menneskeheten, noen funnet på i farta (blant annet helt ekstremt overdrevne tall på drepte i Timișoara), andre helt genuine forhold. Ceaușescuene var utvilsomt skyldige i det meste som er å oppdrive av maktmisbruk: Vilkårlige fengslinger, drap, tortur, nepotisme, korrupsjon og generell frihetsberøvelse.

Aktoratet, i den forstand vi kan kalle det noe slikt, for dette var en skinnrettssak, rettet harmdirrende fingre mot ekteparet og anklaget dem for å ha plyndret folket, ikke minst blottstilt i det gigantomane presidentpalasset Ceaușescu fikk oppført til seg selv i Bucureşti (det monstrøse bygget kostet staten 30 prosent av nasjonalbudsjettet under oppføringen). Ceaușescu protesterte med skingrende stemme: «Nei, nei! Palasset tilhører folket!» Palasset het riktignok på denne tiden noe så egalitært og kjentklingende som Folkets hus (Casa Poporului). Akkurat det rimer i og for seg med den leninistiske forestillingen om at partiet og den store leder er ett med folket – og vice versa. Men én ting er teori, noe annet er plyndring av folket. Ekteparet Ceaușescu levde i overdådig luksus mens folk flest ikke eide nåla i veggen. I den samme forfatningen, altså den av hemningsløs ulikhet, forsvant alle de andre kommunistiske landene ut av soga også.

Det bringer tankene til et ganske enkelt faktum: De kommunistiske autokratiene var som andre autokratier: Tomme tønner. Til syvende og sist er autokratiers evolusjon tilnærmet identisk: Det lille som har måttet eksistere av idealisme og endemål forsvinner superraskt inn i en tåke av regimeoverlevelse. Ikke bare fordi absolutt makt korrumperer absolutt, men fordi autokratier er forbryterstater. Regimets nærmeste og potentaten selv vil garantert havne bak lås og slå, eller enda verre (se under) hvis demokratiet kommer og tar dem. Den eneste måten for en autokrat å overleve på, er å begå flere forbrytelser. Ingen autokrat vil komme helskinnet gjennom innføring eller gjenopprettelse av maktfordelingsprinsippet. Heller ikke ekteparet Ceaușescu.

Det hovmodige og det tarvelige

Etter halvannen time blir dommen lest opp. Den var mer eller mindre ferdigskrevet: Elena og Nicolae dømmes til døden ved arkebusering for folkemord og den skal effektueres umiddelbart. Revolusjonsrådet frykter at Securitate vil prøve seg. Det er ganske åpenbart at

Nicolae har resignert, skjellsordene sitter ikke like løst. Han ber tynt om at de skal skytes sammen og ikke hver for seg, slik tribunalet krever. Ionel Boyeru, mannen som straks skal fyre av salvene som gjør slutt på diktatorekteparet, sier at det er ok.

Boyeru legger merke til at Elena lukter vondt, mens Nicolae er neddynket i eau de cologne. «Jeg har vært som en mor for dere alle, hvordan kan dere?», utbryter Eleana da Boyeru binder hendene bak ryggen hennes. «Ingen vil hjelpe dere nå», sier han.

Ute på gårdsplassen er det hutrende kaldt. De stilles opp mot veggen, langs latrinene. Nicolae synger de innledende strofene fra Internasjonalen, mens Elena roper «Faen ta dere!» Sånn sett illustrerte ekteparet selv avstanden mellom de bevingede ord og den banale virkeligheten. Henrettelsen blir utført lynhurtig og med stor presisjon. Nicolae blir skutt i knærne, deretter i bryst og hjerte. Han blir liggende bakover, med knekk i knærne. Boyeru retter så maskinpistolen mot Elena og skyter henne i nakken. Hun smeller hodet i brosteinen. Døden inntreffer for begge i løpet av sekunder i en sky av røyk. Døden kom brutalt for de nådeløse og slutten ble foreviget på TV.

Den 21. desember hadde hele enheten til Boyeru blitt tvunget til å sverge lojalitet til mannen Boyeru ville drepe innen en uke. Boyeru har sagt at han sliter med inntrykkene, men å angre, det gjør han ikke: «Bestefaren min var prest, liberal, han satt i fengsel store deler av livet. Han var virkelig glad etter disse hendelsene, glad for at regimet hadde endret seg, at Ceausescu døde, og han sa til meg: ‘Ikke bekymre deg, jeg tar på meg alle dine synder.’»

Det er noe parodisk ved alt dette. Komisk, selv om det også er nedslående, for hvem orker å føle sympati for diktatorer, selv når de utsettes for grusom behandling? Likevel er det ofte slik at vi ler av de verste potentatene, Hitler inkludert (les: Chaplin, Mel Brooks), fordi den oppstyltede selvhøytideligheten, påfuglfasaden og det dårlig kamuflerte elendige selvbildet, særlig i ettertid, fremstår så absurd og patetisk. Den engelske historikeren Paul Johnson skrev for eksempel en biografi om Napoleon, hvis hovedpoeng, grovt forenklet, var at den store hærføreren, til egen fortvilelse og passive aggressivitet, ikke forsto borgerlige manerer, særlig ved middagsbordet.

Nicolae fikk i et øyeblikk av ekstremt dårlig dømmekraft hos norske myndigheter (fordi han var kritisk til Moskva), tildelt St. Olavs Orden (utmerkelsen ble trukket tilbake etter hans død). Sammen med Elena ble han, som tradisjonen er, invitert til Slottet for å motta ordenen. Det kunne ikke bli noe annet enn fiasko. De snudde og vendte på all maten i frykt for å bli forgiftet. «Stort sett satt de bare og hvisket og tisket seg imellom», kunne en ansatt ved slottet, Rolf Torgersen, senere fortelle: «Kong Olav viste med stor tydelighet hva han mente og spaserte bare rett ut etter middagen.»

Nicolae var en liten mann (i likhet med blant andre Napoleon, Hitler og Putin), 157 centimeter på strømpelesten. Det sies at han var ubekvem i selskap med kvinner (bortsett fra Elena) og at han hadde talevansker. Ingenting med dette er «galt», selvsagt. At Nicolae ble mobbet på skolen er heller ikke bra. Det som er interessant, er at Nicolae gjorde alt for å fremstille seg selv som høy og mørk. For at ting skulle se normalt ut, beordret han at trappetrinnene til Casa Poporului skulle være lavere, slik at han ubesværet kunne gå i trappene foran TV-kameraene (visstnok noe å legge merke til hvis du besøker bygningen.)

Som Stalin og Mao og andre megalomane var Ceaușescu ganske enkelt overbevist om at han var en av historiens største menn. Derfor fikk han propagandistene sine til å omtale ham som «nasjonens strålende sønn», «Romanias sol» og – ikke minst – «Karpatenes geni».

Intellektuelle ble satt til å skrive takksigelser. Utallige bøker inneholdt prosa, poesi og sanger som lovpriste geniet. Årbøker ble utgitt på Ceaușescus bursdag, som også var en nasjonal helligdag. Selv norske venstreintellektuelle fikk stjerner i øynene. Det meste av dette iscenesatt av Ceaușescu selv. Hvordan kunne et helt statsapparat finne seg i det, spør du?

Skjønt vi skal heller ikke se bort fra at også diktatorer kan være plaget av bedragersyndromet (å føle at man ikke er så dyktig som andre mener), bare i mye større skala, og av enda større grunn enn folk flest. Da blir behovet for å kompensere ekstra stort.

Den forvokste personkulten som omgir mange av verdens diktatorer, er nesten dømt til å implodere (selv om Nord-Korea består).

Det sies at diktatorer ikke liker humor, eller ikke eier humor, fordi humor reduserer diktatoren til en komisk karakter. At brutal makt og tøylesløs vold også kan være banal og patetisk er unektelig et paradoks. Likeså at et grusomt diktatur i bunn og grunn er et svakt mafialignende system som utelukkende av egeninteresse tapper landets ressurser, også de menneskelige, for alt det som egentlig skal komme befolkningen til gode. Derfor var det nok slik at de fleste mennesker som levde bak jernteppet forsto hvor hult det lød når partitopper snakket om «kamerater». I Sovjetunionen ble det vitset på folkemunne: «Hva kalles overgangen mellom sosialisme og kommunisme, ifølge marxistisk dialektikk? Svar: Alkoholisme.»

En av historiens jernlover er at diktatorer blir verre og mer eneveldige desto lenger de sitter ved makten. Det henger igjen sammen med at de blir mer paranoide, ofte med god grunn. Den nedadgående diktatoren vil ettersom årene går stole mindre og mindre på de som er rundt ham, helt til han utelukkende sitter igjen med ja-mennesker. Med folk som er ivrige opportunister, men inkompetente på alle andre områder. Det åpner selvsagt opp for en bankett av elendige beslutninger og suicidal hybris.

Sic semper tyrannis

Når diktatoren har kommet til et slikt punkt, kan han for eksempel forestille seg at det er en god idé å invadere et land med 44 millioner innbyggere, og at dette kan gjøres nesten smertefritt i løpet av en uke. Hva kan vel rådgiverne hans si, annet enn «ja»?

Altså er det nesten ikke til å unngå å henlede tankene til en nåværende despot. Alfahannen i Moskva. Vil vi kunne oppleve et Ceaușescu-øyeblikk i Kreml, anytime soon?

At noe skal skje 1. juledag, er nok heller tvilsomt.

Heller ikke Kremls sterke mann mangler parodiske attributter. Det lange bordet, de fleksende musklene til hest. Den lille mannen gjemt i en bunker, omgitt av flatskjermer, livredd for smittsomme sykdommer og forgiftet mat. Henrettelsen av Gaddafi skremte Putin, og fikk ham til å innse hvor raskt en despots makt kan rase sammen og ende i voldelig død. En latterlig figur sitter altså – nesten på egenhånd – og orkestrerer en angrepskrig som koster hundretusener av menneskeliv.

Det sies at Putin frykter vestlige verdier. Det stemmer, men det stemmer kanskje ikke helt på den måten vi tror. Putin frykter ikke nødvendigvis våre verdier veldig mye, men kanskje heller at frihet vil bety at han ender i domstolen i Haag. Putin er som mange andre tyranner morderisk, men like fullt livredd for at demokratiet skal komme og ta ham. Alt antiwoke-prat, av-satanisering og annet som strømmer ut av Putins munn er mest varmluft, for innvortes bruk, eventuelt også ment for å please apologeter i Vesten.

Vi bør nok likevel huske at en diktators fall ikke alltid er en rosenrød fortelling. Hvordan kunne så mange følge ham? Og så snu? Og hva med sykofantene, opportunistene? De tause ? Noe vi ofte glemmer når vi tenker rundt autoritære regimer, er at det kreves ekstremt mange mennesker for å holde forbryterstaten gående. Først kommer kampen om posisjoner og straff i det nye regimet. Så kommer den altomfattende korrupsjonen. Romania har, og har hatt, sin skjerv av alt, men klarer seg etter forholdene ganske bra, både som EU- og NATO-medlem. Det samme kan dessverre ikke sies om for eksempel Libya og Irak. 

Og hvordan gikk det egentlig med post-Sovjetunionen? Er det som kommer etter tyrannen en slutt på tyranniet?

I Det hvite hus sitter president Trump, hvis stil i økende grad minner om Ceaușescu. Det ovale kontor er forvandlet til et gullbelagt uttrykk for vulgær ekstravaganse; han bygger en ballsal og drømmer stort om å reise en triumfbue til ære for seg selv. På nasjonaldagen skal hans egen bursdag feires. Den hjemmesnekrede «fredsprisen» fra FIFA-presidenten mottok han ved å feste en gullmedaljong på egen brystkasse – stolt som en hane, men latterliggjort av hele verden. 

Korrupsjonen, selvberikelsen, er på et nivå amerikanerne aldri har vært i nærheten av. Om Trump sies det at han er en forretningsmann, men han er så mye mer enn det. All rikdommen, korrupsjonen og hans evige jakt på monetær makt avslører et kolossalt snevert verdens- og menneskesyn. Potentater har til alle tider vært massivt korrupte. Men tyrannisk korrupsjon er noe eget. Skurker vet som regel at det de gjør er galt i en eller annen forstand. Presidenten kan gjøre hva han vil, sier Trump, og han mener det helt oppriktig. Fordi Trump er president. 

I Tyrant – Shakespeare on Power gir Stephen Greenblatt en inngående analyse av Richard IIIs personlighet, slik den trer frem i Shakespeares drama med samme navn.: 

Han har alltid hatt rikdom; han ble født inn i den og gjør rikelig bruk av den. Men selv om han nyter alt det penger kan skaffe ham, er det ikke det som begeistrer ham. Det som begeistrer ham, er gleden ved dominans. Han er en bølle. Lett å hisse opp slår han ut mot alle som står i veien for ham. Han liker å se andre krympe seg, skjelve eller vri seg i smerte. Han er begavet når det gjelder å oppdage svakhet, og dyktig i hån og fornærmelser. Disse ferdighetene tiltrekker seg tilhengere som trekkes mot den samme grusomme gleden, selv om de ikke kan oppleve den i hans uovertrufne grad. Selv om de vet at han er farlig, hjelper tilhengerne ham frem mot målet hans, som er den ytterste makten.

Tyranner frykter sitt eget fall mer enn noe annet, og denne frykten gjør dem paranoide, hensynsløse og stadig mer avhengige av lojalitetstester og fiendebilder. I USA finnes det enn så lenge et rettssystem som, til forskjell fra mange autoritære stater, søker å holde makt til ansvar gjennom lover og domstoler – ikke gjennom hevn eller vilkårlig vold. Trump kjenner nok innerst inne på at rettstaten tripper utålmodig med føttene etter å få kloa i ham. Så må man si at USA ikke er i samme forfatning som Russland eller Romania under Ceauscescu. Selv om Trump er en tyrann, er USA veldig langt unna et tyranni. Men like fullt, tyrannen gjør som tyranner gjør, også de selvforestilte, om enn i mer oppdaterte former. Mye foregår på sosiale medier, der han søvnløst langer ut med konstante løgner, grove beskyldninger og forakt for alle tegn til svakhet: han skaper fiender, ikke motstandere. Han tåler ikke å bli motsagt. Han håner krigshelter, latterliggjør funksjonshemmede, sår tvil om valgresultater uten bevis og omtaler journalister som folkefiender. Selv døden gir ikke fred: motstandere som har gått bort, møtes ikke med verdighet, men med og forakt og selvforherligelse. Humoren hans begrenser seg stort sett til ondskapsfull spott på andres bekostning. Trump er narren, påfuglen, den stakkarslige, men akk så mektige, hvis maken vi har sett så altfor mange ganger gjennom historien. 

Narsissistens behov for ros er umettelig. Det fører til tvangsmessig testing og bekreftelse. Det driver også narsissisten til å dele ut tjenester og ros selv der det ikke finnes noen motytelse. Hypersensitivitet for kritikk gjør at narsissisten i økende grad omgir seg med sykofanter. Han trenger et hoff rundt seg. Og det er tyrannens skjebne, at han omgir seg med inkompetente, de middelmådige. Sykofanter er den destruktive maktens parasitter.

USA befinner seg i en uvirkelig situasjon. Hele verden kan se at de er under hælen på en leder som i fullt dagslys utviser null anstendighet og empati, tilbøyelighet til grusomhet og total mangel på selvbeherskelse. «Vi har aldri sett et nivå av inkompetanse og udugelighet så svimlende på daglig basis av noen som har hatt betydelige ansvarsområder i landets historie», sier Steve Schmidt, tidligere rådgiver for John McCain. «America is sick, and it is getting sicker». En tyrann har landet i verdens ledende demokrati og vi har verken språk eller erfaring til fullt ut å forstå det, enn si å håndtere det.

Denne julen peker økonomien raskt nedover og folk mister jobber, mens Trump og MAGA gir karakteren A+++. Tallene fra Federal Reserve, som han nå har i sin hule hånd, er ikke lenger til å stole på. Tyrannen lyver fordi egoet hans ikke forstår noe annet og egoet må pleies i statens institusjoner. Løgnene er fri for empati for de som sliter. Det kan bli hans fall. 

Hos republikanerne ser tvilen ut til å ha meldt seg: Var nå dette en god ide? Altså å sverge blind lojalitet til en tyrann? Folket er misfornøyd, ser det ut til, og da må opportunistene kanskje ta et valg mellom lojalitet til solkongen eller sin egen valgkrets. Problemet er at de for lengst har skitnet seg til. Og hva venter dem da, av sosiale, politiske og rettslige omkostninger, på den andre siden av normaliteten, hvis den i det hele tatt vender tilbake? For hvordan kunne dere? 

Når julefreden forsøksvis senker seg over det amerikanske folk, så er det bestemt ikke Trumps fortjeneste. I fjor var julebudskapet hans «God jul til de radikale venstregalningene, som konstant prøver å hindre rettssystemet vårt og valgene våre, og som alltid går etter de flotte borgerne og patriotene i USA – men særlig deres politiske motstander, MEG.» Dødsdømte som fikk straffene sin omgjort av Biden til livsvarig fengsel kunne «GO TO HELL!» – i anledning julen. 

Så hva kan vi ønske oss denne julen? Om det blir mindre tyranni er nok heller tvilsomt, men det er lov å håpe. Selv om det er lett å henfalle til fatalisme, så er demokratiet verd å forsvare. Da må tyrannen stilles til ansvar. 

God jul!

Dette essayet er en bearbeidet og oppdatert versjon av en tekst som ble publisert i Minerva julen 2022.