Demokrati

Den lange Venezuela-debatten

Bård Larsen svarer Benedicte Bull og Eirik Vold om Venezuela og demokratiet.

Publisert: 17. juni 2016

I Aftenposten (16.6.) benytter Benedicte Bull og Eirik Vold sterke metaforer om Civitas engasjement for frihet og demokrati i Venezuela, henholdsvis i form av ”krig” og ”boksing”. Begge mener at de selv har bekledd en nøytral og fagbasert observatørrolle under opprullingen av det venezuelanske dramaet. De er tilsvarende enige om at Civitas ærende har vært å slå politisk mynt på den, gjennom å ideologisere debatten.

I Eirik Volds kommentar, ”Civitas Venezuela-vendetta” (Aftenposten 15.6.), er budskapet at vi har brukt – og bruker – Venezuela som en del av en ideologisk krigføring for markedskapitalisme og til forsvar for høyreekstreme militærkupp. Vold mener at Civita er ødeleggende for et sobert, analytisk og forskningsbasert ordskifte, som han selv er en del av, og at undertegnede har lite kunnskaper om Venezuela. Vold nevner også boka Diktator i forkledning, som Kristian Tonning Riise (da ansatt i Civita) ga ut i 2013, som et eksempel på Civitas ”Venezuela-pakke”. Sistnevnte utrykk er antagelig et ordspill rundt det folkelige begrepet ”drittpakke”.

To bøker, to virkeligheter

Tonning Riises bok skulle vise seg å være rimelig presis, hvis man måler den mot det vi i dag vet om utviklingen i Venezuela. Men heller ikke Benedicte Bull var veldig begeistret for Diktator i forkledning. På et frokostmøte i regi av Civita mente hun at boka la for mye trykk på det negative uten for eksempel å vektlegge de sosiale programmene til chavistene. Hun mente også, riktignok i humoristiske vendinger, at Tonning Riise fremsto like konspiratorisk som mannen han ønsket å kritisere. Bulls innlegg kan sees i sin helhet her.

Men hva så med Eirik Volds egen bok, ” Hugo Chávez. Revansjen”, som kom ut samme år som Tonning Riises? Boka, som ble utgitt hos det venstreradikale forlaget Manifest, var, i følge forsker, venezuelakjenner og førsteamanuensis i latinamerikanske områdestudier ved Universitetet i Oslo, Leiv Marsteintredet, en oppvisning i politisk ikonisering. I Marsteintredets anmeldelse for Minerva skrev han følgende:

Om du er chavist og konspirasjonsteoretiker, får du dine behov dekket av Vold sin bok, men om du har et snev av iboende maktkritikk, er Volds bok mest interessant som et bidrag for å forstå hvordan et menneske kan la seg forføre til å bli et sektmedlem. Boken er og blir en ukritisk hyllest av Chávez, hans person, politikk og regime skrevet av en forfatter som har glemt sine journalistiske prinsipper.

Ideologi og ideologi, fru Blom

Vold hevder altså at Civita – i motsetning til ham selv – driver en ideologikamp. Mon det? I et intervju i Klassekampen, hvor han for øvrig presenteres som den varmeste forsvareren av Chávez i Norge, sier Vold at Chávez er ”forhatt på høyresida” fordi ”han viste at det gikk an å bruke verdiene i et samfunn til flertallets beste, uten å ende i diktatur”. Videre at et ”prosjekt som vil bruke verdens største oljeressurser til det motsatte av det Washington ønsker, har sterke fiender. Ingen kan fylle Chávez’ sko, men han har lagt et godt grunnlag.”

Gjennomgående beskriver han Chávez gjennom en prisme av amerikansk imperialisme og nye potensielle pinocheter. I 2013 skriver han om ”vestlige mediers papegøyeaktige fremstillinger av Chávez som en klovn”. Opposisjonen i Venezuela beskrives systematisk som reaksjonær, som kuppmakere og lakeier fra Washington – ganske identisk med Chávez’ (og nå Maduros) egen demagogi.

I Dagsavisen samme år skrev han under tittelen ”Venstresidens julegave” om Latin-Amerikas venstrebølge, herunder chavismen, som den største demokratiske omveltningen siden Berlinmurens fall.

Ved Chávez’ bortgang i 2013 skrev Vold en ganske nesegrus nekrolog på NRK Ytring. «…det er ingen overdrivelse å si at elven av tårer strømmer gjennom hele Latin-Amerika.», kunne vi lese. Volds epitafium – hvorav halvparten er lange konspirative haranger langs aksen USA, Verdensbanken og militærdiktaturer- bør leses i sin helhet. Noe særlig til analyse er vanskelig å oppdage. Noen utdrag bør nevnes:

Hugo Rafael Chávez Frías, eller Huguito, som bestemoren i den fattige fødelandsbyen Sabaneta pleide å kalle den lille gutten, er død. Han etterlater seg et enormt tomrom. I hjertene til de millioner av fattige venezuelanere som i dette øyeblikk tar til gatene i Venezuela for å hylle ham. Og i global politikk, der Chávez har tilkjempet seg en plass blant verdens viktigste ledere det siste tiåret.

For de som har sett Chávez ansikt til ansikt, møtt blikket, følt håndtrykket eller kraften i en klem fra den robuste skikkelsen, er opplevelsen vanskelig å glemme.

Men i de 14 årene Chávez satt ved makten, var det ingen som kunne ta fra det fattige folkeflertallet vissheten om at det for første gang satt en mann i presidentpalasset Miraflores, som var villig til å konfrontere de mektigste for å sørge for at alle skal ha tilgang på mat, gratis utdanning, helsestell og et liv i verdighet.

Ingen kan ta fra deg det du har danset, viser Vold til, og avslutter: ”Minnet om /el comandante/ Chávez og de 14 årene der Venezuelas fattige for første gang ble satt i høysetet i landets politikk vil leve i mange generasjoner.

Leiv Marsteintredet fant det nødvendig å ”svare” på Volds nekrolog, ikke minst de påståtte elvene av tårer.

Nå skal ikke jeg ta dette sitatet bokstavelig, men med mindre Vold faktisk er ironisk, vil jeg hevde at dette faktisk er en overdrivelse. Chávez var og er en meget omstridt politiker og person. Han polariserte sin egen og andre lands befolkninger og følelsene var sterke for og imot. Han var uten tvil en viktig regional politisk leder, på godt og vondt. Det Vold derimot ikke skriver, er at Chávez trolig var en av Latin-Amerikas minst populære presidenter.

Marsteintredet viste til at det velrenommerte chilenske Latinobarómetro fastslo at Chávez ble vurdert som den tredje dårligste lederen i 2011 (etter Raúl Castro og Daniel Ortega, to av Chávez’ nærmeste allierte) av andre lands innbyggere i Latin-Amerika. Chávez ble vurdert som den nest dårligste presidenten etter Raúl Castro i 2010 og 2009.

Senest i mai dette året deltok Vold som foredragsholder under et ukelangt arrangement i regi av – og på invitasjon fra – den venezuelanske ambassaden i Algerie, titulert Semana dedicada al Comandante Eterno Hugo Chávez (Uken dedikert til den evige kommandant Hugo Chávez). Det er vanskelig å tro at dette var rette anledning til de helt sterke kritiske bemerkninger om kommandanten.

Forskning og politikk

Det må understrekes at Benedicte Bull, i motsetning til Vold, slett ikke har vært en kyklopisk forsvarer av chavismen. Artiklene hun har skrevet gjennom årene, har alltid inneholdt et visst forbehold om demokratiske, institusjonelle og økonomiske feil og mangler. Men det gir allikevel mening å se litt nærmere på Bulls prioriteringer gjennom flere års Venezuela-debatt.

”Min oppfatning er at chavismen i utgangspunktet søkte å styrke folkelig deltagelse og sikre bedre fordeling, i konstant konflikt med USA og lokale eliter”, skrev Bull i Aftenposten (15.6.). Noe som for så vidt er rimelig nok å mene, selv om det kan innvendes at utsagnet er normativt, samt at det innebærer en overvurdering av Chávez’ muligheter og en undervurdering av forutsigbar autotarianisme og nepotisme.

Det fremstår mer problematisk at Bull skriver følgende i Klassekampen (8.6.): ”For mange av oss er det likevel alternativet til chavismen som har gjort at vi har begrenset kritikken av regimet i Venezuela.” Spørsmålet som melder seg, er om denne type selektering er god vitenskapelig -akademisk metode, eller om den er mer av en politisk prioritering? Og hvem er det Bull tenker på når hun skriver ”mange av oss” og ”vi”. Er det akademia, eller er det andre?

Bull har oppfordret Oslo kommune, Utenriksdepartementet, Amnesty International og Helsingforskomiteen til å trekke seg fra samarbeidet med OFF. Det er altså kraftigere kost enn å komme med kritiske motforestillinger. Gjennom slike oppfordringer går Bull et stykke forbi det ”å skape et rom for akademisk debatt”, som hun selv hevder å gjøre (Aftenposten 8.6.). Oppfordring til praktisk og økonomisk boikott av menneskerettighetskonferanser er ikke daglig kost fra forskerhold og kan vanskelig forstås som annet enn politikk.

Som politisk aktør har altså Bull brukt en del energi på å kritisere chavismens kritikere, gjerne i til dels sterke ordelag. I tillegg til kritikken av Tonning Riises bok og kritikken av OFF har blant annet Aftenposten fått grundig kritikk for det hun har ment var enøyde og negative fremstillinger av Chávez.

Som politisk aktør har Bull i all hovedsak valgt å rette kritikk mot chavismens kritikere og ikke mot dens forsvarere. Jeg har for eksempel ikke klart å oppspore en eneste offentlig kommentar som forsøker å justere eller kritisere noe av de mange kronikker og kommentarer Eirik Vold har skrevet.

Bull og Vold inngår i Klassekampens tilbaketogskampanje, der folk på venstresiden som tidligere støttet chavismen i varierende grad, gis betydelig spalteplass – nesten daglig – der venstresiden fremstilles som ranke riddere og ustoppelige kritikere av det chavistiske prosjektet. Det må legges til at Bull her er svært kritisk til den senere utviklingen i Venezuela og erter på seg den lille håndfull av svorne chavister som fremdeles toner flagg.

Hvorfor diskutere Venezuela?

Civitas anliggende var fra tidlig av å vise til at Chávez’ autoritære tendenser var åpenbare fra første øyeblikk, og at dette – i likhet med alle andre varianter av selvproklamerte sosialistiske statsdannelser gjennom historien – ville munne ut i et undertrykkende, voldelig politisk system som i lengden ville være til større skade enn gagn – også for de fattige. Slik har det også blitt.

Er det Civita som har ideologisert debatten? Det er en tvilsom påstand. Kritikk av Chávez har blitt møtt med argumenter om amerikansk imperialisme, IMF, nyliberalisme og den lange tradisjonen for reaksjonære diktaturer i Latin-Amerika, og at dette langt på vei gjorde Chávez mer forståelig og mer aktverdig.

Grunntonen var at Chávez sto for noe nytt, et såkalt deltagerdemokrati, der de fattige som ikke hadde blitt hørt tidligere, nå aktivt skulle ta del i samfunnsutviklingen. En god tanke selvsagt, men var det grunn til å feste lit til at chavismen ville innfri dette? Det er heller ikke unikt at demagoger og nepotister lokker med storstilte sosiale programmer, for så å føre nasjonen ut i ren elendighet og fylle sine egne lommer og posisjoner.

Historien er full av selvproklamerte frigjørere, hvis ærend – når resultatene har materialisert seg – har vist seg å være noe ganske annet enn å tjene folket de taler på vegne av. Slike frigjørere har, ganske uavhengig av resultater, hatt – og har – en særlig tiltrekningskraft på deler av venstresiden. Så lenge frigjørerne bruker den rette form for retorikk. Diskrepansen mellom forestilt intensjon og den grelle virkeligheten har lenge vært et interessant idehistorisk fenomen.

Standarden fra Chávez ble satt i 1999, med en grunnlov som ga staten nesten ubegrenset makt – et typisk trekk ved legitimeringen av sosialistiske overgangsfaser. Senest i 2014 mente Eirik Vold at grunnloven var en suksess, skapt av og for folket. Chávez’ neste trekk var å utvide presidentmakten slik at han i prinsippet kunne sitte til evig tid. Dette er tiltak som kjennetegner autoritære stater i våre dager, være seg Russland, Tyrkia eller Ungarn. Reinspikka diktaturer er gammeldags. I dag pakkes det autoritære inn i lovverk og konstitusjoner med ferniss av demokratiske prosesser.

Det historien derimot har vist, er at uthuling av rettstaten aldri har ført til mer demokrati. I Venezuela kunne man få inntrykk av at reformene var en suksess, så lenge folk sluttet opp om Chávez. Når opposisjonen fikk vind i seilene og folk ønsket forandring, smelte chavistene døra igjen.

Om det liberale demokratiet ikke er perfekt, er det i det minste det beste vi har erfart så langt, fordi det begrenser statsmaktens jurisdiksjon. Man skal aldri stole på en statsleder – og særlig om denne går i uniform, slik Chávez gjorde – som overfører all makt på egne hender.

Civita er en liberal tenketank. Vi har altså en ideologisk agenda, nemlig å forsvare friheter som demokrati, ytringsfrihet og maktfordeling. I denne sammenhengen ikke særlig kontroversielt altså. Selv har jeg skrevet om mangelen på dette i land som Ungarn, Saudi-Arabia, Iran, Kina, Tyrkia og Polen. Og selvsagt Venezuela. Hvordan disse landene ynder å omtale eller legitimere seg selv, spiller ingen rolle. Ugreie regimer klarer å være forkastelige helt på egenhånd. At Vold (og Bull) betrakter dette som en ideologisk slagmark får stå for deres regning.

Det er heller ikke slik at Civita har vært alene om å kritisere utviklingen i Venezuela. Snarere tvert i mot. Den gjengse oppfatning i presse, politikk og akademia har vært dyp skepsis. Det er heller slik at et lite mindretall av relativt profilerte samfunnsdebattanter – som i større eller mindre grad har forsvart chavismen – har ført til at vi fant det nødvendig å bidra til debatten.

Vi advarte mot forringelse av rettstaten, bevæpning av egne revolusjonsgarder, Chávez’ polariserende retorikk og valg av alliansepartnere, berikelsen av egen slekt, venner og partikadre, fengsling av opposisjonelle, hodeløs planøkonomi og nære forbindelser til diktaturet på Cuba. Håpet om fattigdomsbekjempelse fremstår særlig ute av vater, da chavistene har innsatt seg selv som en ny adel. Datteren til Chávez er i dag den rikeste i Venezuela.

Vårt anliggende har altså vært å advare mot et autoritært regime som ville være til ulykke for landets borgere. Vi fikk dessverre rett.

En kortversjon av innlegget kommer på trykk i Aftenposten.

Publisert: 11. oktober 2023