Chavismens støttespillere har bidratt til å legitimere et autoritært og forfeilet styresett
Hvorfor er så mange venstresosialister impregnert mot å trekke lærdom fra historien? Bård Larsen i Aftenposten.
Publisert: 10. juni 2016
De som i utgangspunktet omfavnet regimet, vil helst sette premissene for oppsummeringen av sammenbruddet på egen hånd, gjerne ved å vri årsaksforklaringene til noe de selv ikke hadde kunnet forutse. Strategien synes å være å konstruere et tilbaketog uten tap av ansikt.
Det er (nesten) aldri for sent å snu. Likevel er det merkelig – og dessverre også kjennetegnende – at den negative utviklingen i Venezuela måtte gå så langt før snuoperasjonen kom. Man skal nemlig være sterk i troen for ikke å ha forstått dette for mange år siden, for ikke å si fra det øyeblikk Hugo Chávez overtok makten.
Svermeri
Chavismens støttespillere har bidratt til å legitimere et autoritært og forfeilet styresett med enorme menneskelige kostnader. Amerikanske venstreorienterte har reist i skytteltrafikk til Caracas som politiske pilegrimer: Sean Penn, Oliver Stone og Michael Moore. De er selvsagt tause nå. For en norsk venstreside uten gjennomslag har Venezuela (og for noen også Cuba) fremstått som en ideologisk og eksotisk «lekegrind», slik den britiske forfatteren Nick Cohen nylig uttrykte det (om sin egen venstreside).
Men enda viktigere er den anti-amerikanske ryggmargsrefleksen. Det er chavismens antatte fiender – høyrekrefter i allianse med USA – som i noens øyne har gjort regimet legitimt. Så lenge fiendebildet er intakt og potentaten har den rette sosiolekten, spiller regimets faktiske beskaffenhet spiller mindre rolle.
Kritikk og anklager
Her hjemme har ethvert tilløp til kritikk av enkelte blitt møtt med heftige anklager om å gå imperialismens ærend. Det har aldri sluttet å forundre at den radikale venstresiden rendyrker det realpolitiske verdensbilde de gjerne forakter, der hvor fiendens fiende er en venn. For vanlige oppegående fremstår oppsettet lite logisk: At den ene part er slem gjør ikke motparten god. Like lite som at Vestens (uhellige) allianse med Saudi-Arabia gjør det saudiske regimet mindre forkastelig.
At venstreradikale er motivert av et oppriktig ønske om en annen verden hvor fattigdommen er avskaffet, er selvsagt avgjørende. Desto merkeligere er det at så mange av dem virker ute av stand til å avsløre hulheten i propagandistisk retorikk, og i stedet lar seg fortrylle, slik sjøfolk lot seg lokke til skipbrudd av de vakre sirenene. Historisk sett har også autoritære, sosialistiske stater – i alle fall over tid – vært dårlig nytt for fattige og ikke minst for arbeidernes organisasjonsfrihet. Venezuela er åpenbart et eksempel på dette.
Fastlåst norsk debatt
Etter hvert som regimet i Caracas begynte å gå opp i limingen, kjørte debatten her hjemme seg helt fast. Årsaken var – dessverre må man si – at kritikken mot Chávez og etter hvert etterfølgeren Nicolás Maduro i all hovedsak kom fra høyresiden. Slik var det under den kalde krigen også, sett fra den venstreradikale posisjonen: Borgerlig kritikk (herunder store deler av Arbeiderpartiet) av marxistiske stater var illegitim og ugyldig. Den rette kritikk skulle komme fra venstre, ikke fordømmende, men oppbyggelig. Men da, som nå, uteble for det meste den venstreradikale kritikken.
I Klassekampen pågår for tiden en debatt mellom dogmatiske sosialister i LOs osloavdeling og andre tillitsvalgte. Det er bra, men for sent. Venstresiden i LO har nesten helt uforstyrret operert som groupies for chavistene (men også for Castro på Cuba) i mange år. Først når Venezuela har brutt sammen kommer protester fra demokratene innad i LO.
De som tidligere har forsvart chavismen og angrepet dens kritikere, liker naturligvis ikke å bli minnet på det. SVs leder Audun Lysbakken har omtaltchavismen som «en utvidelse og fordyping av demokratiet», og atsolidaritet med Venezuela var viktig for å stoppe «de reaksjonære kreftene som står klare til å tre fram fra skyggene hvis sjansen byr seg» (fra et blogginnlegg som nå er fjernet). Når han nylig ble minnet på dette, reagertehan med sarkasmer på Twitter. Noe mer har ikke kommet fra det holdet.
Blå briller og andre briller
Journalist Arnt Stefansen i NRK rapporterer nå jevnlig og kritisk fra Venezuela. Stefansen skal ha respekt for at han i lengre tid har påvist at chavismen ikke er en piknik i det grønne. I Urix (30.5) kunne han rapportere at det er for enkelt å forklare det økonomiske sammenbruddet i landet med lave oljepriser (det er jo også «cubansk» planøkonomi som ligger til bunn).
Likevel var det forunderlig å være vitne til hvor sint Stefansen ble over en kommentar Kristian Tonning Riise skrev på NRK Ytring i anledning Hugo Chávez’ bortgang, i 2013. Tonning Riises ingress lød: «Myndighetene i Venezuela har erklært syv dager med landesorg etter president Hugo Chávez’ bortgang. For mange har landesorgen allerede vart i over 14 år».
Stefansens svar var ikke nådig: «Kristian Tonning Riise i Civita gråter krokodilletårer for sine rike venner i Venezuela, i sin kronikk om Hugo Chávez’ bortgang. Stakkars rike venezuelanere som i 14 år har levd «i landesorg», som hjelpeløse vitner til at millioner av landsmenn har fått et verdig liv».
Det tross alt sørgelige er at den samme Tonning Riise skrev en meget kritisk bok (Diktator i forkledning) om Chávez i 2013, som i dag fremstår som noe i nærheten av klarsynt. Tonning Riise fikk mye pepper av journalister, forskere og folk på venstresiden for lite kjennskap til Venezuela. Det var åpenbart at det også smertet at boken var skrevet av en liberalkonservativ. Arnt Stefansen sa det i klartekst: «Blå briller er sikkert like bra som mye annet når man skal analysere det norske og andre europeiske samfunn. Her i Latin-Amerika anbefaler jeg historisk innsikt, rettferdighetssans og hjertelag».
Etterpåklokskap
Så kan man spørre seg i ettertid – når vi sitter på fasiten – hvor fornuftig det er å avvise kritikk fordi avsenderen har et annet politisk ståsted enn ditt eget, selv om kritikken åpenbart har noe for seg? Det har dessverre vært tradisjon for dette, for eksempel den gang Den norske Forfatterforening ikke ville uttrykke støtte da den russiske forfatteren Aleksandr Solzjenitsyn satt fengslet i Sovjetunionen, med den begrunnelse at noe slikt kunne tas til inntekt for generell antikommunisme.Klassekampen har satt i gang en storstilt kampanje rundt Venezuela.
Selv de mest ihuga forsvarerne av Chávez og den bolivarske revolusjonen får nå bred dekning som nøkterne analytikere av sammenbruddets årsaker og hvorfor det måtte komme. Forfatteren Eirik Vold, som er kjent for voldsomme utfall mot chavismens kritikere, forteller nå over to helsider at han i ti år har sett det komme (28.5). Journalisten gjør intet forsøk på å utdype, selv om et raskt nettsøk viser at den samme Vold senest i 2013 omtalte Chávez som «Venstresidens julegave» og at de rødgrønne i Norge hadde mye å lære av Venezuela.
Overså faresignaler
En annen ekspert Klassekampen benytter er forskeren Benedicte Bull fra Universitetet i Oslo. Bull stiller slett ikke i samme divisjon som Vold, men hun har like fullt vært en relativt beskjeden kritiker av chavismen og en ditto harmdirrende kritiker av kritikken mot ham, og ikke minst mot Oslo Freedom Forum, som hun gjentatte ganger har villet straffe økonomisk. Bull benytter nå anledningen til å rakke ned på de aller fjerneste og få gjenlevende chavistene.
Det er for så vidt prisverdig, men også her mangler en grunnleggende ettertanke fra Bull selv. Tidligere har hun ment at Chávez jobbet mot et mer egalitært samfunn og demokratiske statsinstitusjoner, at vi ikke skulle vektlegge retorikken hans i noen særlig grad, at høyresidens Venezuela-kritikk var unyansert, at opposisjonen var farlig, men som Bull nå mener bør overta makten. I 2009 (20.2) kritiserte hun Aftenpostens leder i sterke ordelag for å fremme en «polariserende og kunnskapsfattig retorikk» om historiske endringer i Latin-Amerika fordi avisen mente at de utvidede fullmaktene til chavistene ville føre Venezuela enda lenger bort fra demokratiet.
Kort sagt: Kritikerne fikk rett, Bull tok feil. Mener Bull dette er en tilfeldighet, eller kan det være slik at andre enn Bull bedre så faresignalene på bakgrunn av lett tilgjengelig informasjon og kunnskap om hvordan også den autoritære sosialisme opererer, selv om det er i Latin-Amerika (f. eks ved å oppløse voldsmonopolet og opprette egne rødegardister)?
Historiekontroll
Glemt er også at Klassekampen helt fra begynnelsen har vært ambassadører for chavismen. Journalist Peter M. Johansens artikler har gjennomgående fortalt oss at Chávez – og senere Maduro – hadde hendene fulle med en kryptofascistisk opposisjon dirigert fra Washington, og at regimet må forstås på bakgrunn av det.
Klassekampen formulerer altså sin egen retrett. Her inngår den venezuelanske katastrofen som den største selvfølgelighet, mens den norske, radikale venstresidens befatning med den fremstilles så tåkete og uklar at den ikke er til å kjenne igjen.
Et komisk utslag er det at avisen like godt la et møte om Venezuela til et lokale hvor Civita hadde planlagt et tilsvarende møte. Civita hadde i forkant vært i kontakt med Klassekampen om et mulig felles arrangement, hvor dato allerede var fastlagt. Etter litt frem og tilbake fikk Civita et høflig nei. At Civita hadde satt sammen et panel uten innslag fra høyresiden var åpenbart ikke godt nok, for ut av ingenting ble det fra Klassekampens side satt opp et konkurrerende møte i samme lokale, få dager i forkant, med samme dagsorden, og med et helrødt panel (inkludert Eirik Vold og Benedicte Bull). At Klassekampen legger snubletråder ut for andre viser, om ikke annet, at kampen om historien blir tatt meget alvorlig i de kretser.
I Danmark har det vært noe mer bevegelse og ettertanke enn i Norge. Pelle Dragsted fra Enhedslisten (tilsvarende Rødt) forklarte til avisen Information at han, som så mange andre i kretsen hans, har vært altfor ukritisk. Men han ante ugler i mosen, forklarer Dragsted: «Jeg var i Caracas i 2005, og der så jeg blandt andet de her store billboards med teksten «Et folk, en stat, en leder». Det skaber nogle kedelige associationer, og min bekymring for den udvikling har altid ligget og luret». I 2011 var det nok for Dragsted, som kappet fortøyningen til chavismen. Oppgaven for venstresiden er nå å analysere hvorfor det gikk galt, mener Dragsted.
Hvorfor en havarikommisjon?
Så vil selvsagt noen hevde at denne teksten etterlyser botsgang. Her skal det krypes, jamres og unnskyldes. Men nei, alle gjør feil. Verre er det å modellere en helt ny virkelighet og gi inntrykk av å ha vært på høyde med situasjonen hele veien. Det er ikke særlig redelig.
I partiet har man med jevne mellomrom debattert «sosialisme på norsk». Hva skiller SV fra sosialdemokratiet? Hvor er skjæringspunktet mellom liberalt demokrati og marxisme? SV har alltid hatt en fløy bestående av venstresosialdemokrater og en fløy som sogner til tradisjonell marxisme (hva det enn er), hvor autoritære stater inngår som et uklart, men gyldig alternativ til den rådende verdensorden.
Det var forhold som dette som i sin tid fikk filosofen André Glucksmann til å bruke Karl Marx mot marxistene. Marx skrev selv at politiske ideologier ikke skal forstås ut fra ideologienes selvforståelse. De må forstås i lys av hvordan de fungerer i praksis.
Men Chávez eller Maduro er ikke marxister eller kommunister, sies det. Vel, det samme mener de fleste av dagens marxister om Ceaușescu, Honecker og Hoxha også, selv om mange av dem ikke mente det i går. Slik er det blitt, fordi kommunismen er og forblir en utopi. Kommunismen finnes ikke, heller ikke i light-utgave.
Så hvorfor er så mange venstresosialister impregnert mot å trekke lærdom fra historien? Den franske filosofen Jean-François Revel hevdet at svaret er enkelt: Ved å trekke inn i utopienes uangripelige festning. Realsosialismen har naturlig nok alltid vært sårbar for kritikk, mens utopiene er glatte som såpestykker. Slik har man kunnet hoppe uanfektet fra en fiasko og over i en annen. Fakta og konsekvenser betyr lite, siden alle forestillinger om sosialisme mer eller mindre befinner seg i det samme flytende og utopiske akvariet. Det er tanken, ikke virkeligheten som teller. Men det er også en grense for virkelighetsbenektelse. Når staten bryter sammen og menneskelig nød kringkastes for all verden. Det er det som nå har skjedd i Venezuela, og som har skjedd mange ganger før.
Kronikken var publisert i Aftenposten onsdag 8. juni 2016.
Relatert
Arbeiderpartiets utenrikspolitikk skader norske interesser
Valg på Island kan skape usikkerhet om EØS-avtalen
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.
Fest sikkerhetsbeltene!
Peak menneskeheten
