Demokrati

Akkurat som Hitler?

Det sekulære Tyrkia – før Erdogan kom til makten – hadde et vestvendt og langt mer pragmatisk forhold til staten Israel. Der de sekulære hadde et nasjonalistisk og egennyttig program, er Erdogans program skodd over kompromissløs nasjonal islamisme, skriver Bård Larsen i VG.

Bård Larsen

Publisert: 9. august 2014

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

I morgen blir etter all sannsynlighet Recep Tayyip Erdogan Tyrkias første folkevalgte president. Populisten Erdogan sidestiller Israel med Hitler-Tyskland. Erdogans program er skodd over kompromissløs nasjonal islamisme.

Blant folkemordsforskere finnes et munnhell: At den tyrkiske offisielle definisjonen på folkemord er «Det vi ikke gjorde mot armenerne». Kanskje kan satiren bidra til å forstå hvorfor Tyrkias statsminister Recep Tayyip Erdogan uttalte følgende på et folkemøte sist søndag: «Akkurat som Hitler, som forsøkte å etablere en rase uten feil, forsøker Israel å oppnå samme mål.» Erdogan har tidligere hevdet at Israel «har passert Hitler når det gjelder barbari».

For de fleste fremstår det mer enn absurd, helt uavhengig av hva vi måtte mene om tragedien på Gaza. Men det er liten grunn til å tro annet enn at populisten Erdogan kjenner sitt hjemlige publikum, hvor den slags sidestykker gjør stor suksess. Presidentvalget er i morgen, og i den tyrkiske offentligheten er det to forhold som forener: Antagonistiske utfall mot den jødiske staten og fornektelse av det armenske folkemordet.

I en historisk kontekst er dette en frekk nådegave, for parallellene mellom de to populistiske demagogiene er nært beslektet. I august 1939 holdt Adolf Hitler sin berømte tale i Obersalzberg for å motivere Wehrmacht til nådeløs krig mot Polen, hvis ettermæle det var liten grunn til å frykte: «… i øst, gjør jeg klar mine dødsskvadroner, med ordre om å drepe, uten medlidenhet eller barmhjertighet, alle menn, kvinner og barn av polsk avstamning og språk. Bare slik vil vi få det Lebensraum som vi trenger. For hvem snakker i dag om utryddelsen av armenerne?»

Den osmanske overgangen mellom imperium og nasjonalstat på begynnelsen av nittenhundretallet, var en transformasjon mellom et tradisjonsbundet religiøst samfunn bestående av herrefolk og undersåtter definert i religiøse kategorier, til en nasjonalstat bestående av det samme herrefolket og de samme undersåttene. Ungtyrkerne drev en kampanje hvis valgspråk var «Tyrkia for tyrkiskspråklige muslimer» (et postulat som også ble et mareritt for kurderne). Senere skulle den tyrkiske nasjonsdannelsen baseres på den sekulære halvfascismen til Kemal Atatürk, mens Erdogan selv vil tilbake til de ungtyrkiske røttene, hvor islam var en vesentlig del av et sammenvevet nasjonsbilde.

Ungtyrkernes i særklasse ledende intellektuelle i revolusjonsårene var sosiologen Zia Gökalp. Gökalp søkte etter svarene på de osmanske utfordringer i den europeiske romantiske nasjonalismens tradisjon, en tradisjon som var både militaristisk, etnosentrisk og elitistisk. Gökalp hadde ikke til hensikt å likestille kristne og muslimer i en ny tyrkisk nasjonalstat. Gökalps anliggende var egentlig lik den opprinnelige ordenen i det osmanske riket: Tilbake til rankehierarkiet for å gjøre slutt på «illusjonen om likhet mellom kristne og muslimer».

For de kristne minoritetene var Gökalps helning mot etnisk nasjonalisme dårlige nyheter. Gökalp var en mester i å inkorporere islamsk retorikk i den nasjonalistiske agendaen. Kulturen var ikke universell, men tilhørte det Gökalp kalte «nasjonens sjel». Gökalp var altså en kulturell isolasjonist. Sivilisasjon, på den andre siden, var basert på universelt tilgjengelig boklig lærdom, slik som teknikk, naturvitenskap og administrative løsninger som kunne tilpasses mange forskjellige kulturer. Enhver nasjon måtte dyrke sin egen identitet, kultur og sjel, mente Gökalp, og forkastet ideen om et internasjonalt samfunn. Han fnyste av det liberale konseptet i Vest-Europa om at størrelser som religion, moral og internasjonal rett krevde at nasjonalstaten måtte begrense sin jurisdiksjon, og at lojalitet til nasjonalstaten ikke kunne overskride dem. Etikk var, ifølge Gökalp, slett ikke universell eller overnasjonal. Tvert imot, så var nasjonen i seg selv summen av alle dygder, veien og målet; kilden til alle etiske verdier. Moral var identisk med fedrelandskjærlighet og islam.

De kristne hadde i flere hundre år blitt sett på som mindreverdige og uegnet til å ha de samme eksistensbetingelsene som muslimer, og måtte følgelig finne seg i å holde seg der de ble anvist i det sosiale hierarkiet. Ikke-muslimer manglet rettsikkerhet og eiendomsrett versus muslimer, og ble ilagt harde tilleggsskatter for å bli «beskyttet» av den samme myndigheten som forgrep seg på dem.

Det sterke innslaget av en ekskluderende tolkning av islam og sharia gjennom den osmanske kronologien er overraskende for den som gjerne har blitt fortalt om det osmanske rikets religiøse toleranse. Det er verdt å huske at Palestina også var en del av det osmanske riket i fire hundre år, frem til 1918, noe som åpenbart har satt sine spor i historiementaliteten. Alle systemvariasjoner og ideologiske retninger gjennom denne perioden hadde som overbygning at den muslimske befolkningen skulle være herre i eget hus. Krav fra kristne og jøder om likebehandling i nasjonalismens tidsalder ble aldri akseptert av den tyrkiske intellektuelle og politiske eliten, selv ikke blant de mest liberale og sekulære. Undermenneskeforestillinger mot kristne og jøder ble absorbert av etnosentriske strømninger. Disse tenkerne levde altså ikke i et kulturelt vakuum.

I desember 1914, etter at ungtyrkerne (den politiske bevegelsen som ville modernisere det osmanske riket) gjorde det katastrofale valg å gå inn på sentralmaktenes side i den første verdenskrig, og gikk på et knusende nederlag mot tsarens hær, flyktet armenere i panikk fra det hevngjerrige osmanske tilbaketoget. Mange søkte tilflukt ved den russiske grensen, noe som overbeviste ungtyrkernes leder Enver Pasha om «forræderiet som kjennetegnet de kristne minoriteter». Enver erklærte Jihad mot de kristne på Anatolia, selv om ungtyrkerne hadde et relativt sekulært program. Formålet var åpenbart: Å spille på folkelige forestillinger, som var langt fra sekulære og moderne.

Det trengs, som vi vet, i folkemorderiske tider, politiske iscenesettere som er villige til å spille på latent sekterisk vold. Over halvparten av det osmanske rikets to millioner armenere ble myrdet i årene 1915 og 1916, noe som gjør det armenske folkemordet til det forholdsmessig mest ødeleggende forsøk på å uslette en etnisk gruppe i moderne historie. Dagens Tyrkia nekter for at noe folkemord fant sted.

Armenere, greskortodokse, assyrere og jøder var en gang en del av osmanrikets rike mosaikk. For hundre år siden var 30 prosent av befolkningen ikke-muslimsk i det som utgjør dagens Tyrkia. I dag er prosentandelen mindre enn én. Men slikt erkjennes ikke i den tyrkiske offentligheten. Elefanten er stadig i rommet. I stedet rettes det verbale skytset mot Israel som ifølge Erdogan utfører folkemord mot muslimer.

Det er liten tvil om hvor skoen trykker for Erdogan og andre likesinnede islamister: En jødisk stat er en fornærmelse på islamsk jord. Verken mer eller mindre. Derfor den beinharde og uforsonlige tonen. Det sekulære Tyrkia – før Erdogan kom til makten – hadde et vestvendt og langt mer pragmatisk forhold til staten Israel. Der de sekulære hadde et nasjonalistisk og egennyttig program, er Erdogans program skodd over kompromissløs nasjonal islamisme.

Innlegget er på trykk i VG 9.8.14.