Terrorveldets tilbakekomst
I Norge, eller egentlig i hele den vestlige offentligheten, har det festet seg en slags forestilling om at det meste kan repareres gjennom dialog, at det nesten ikke finnes den fiende som ikke kan humaniseres ved å vise oss frem fra vår beste side.
Publisert: 7. mars 2022
Livene våre har forandret seg i ekspressfart etter Russlands invasjon i Ukraina. Det ryster oss kanskje aller mest fordi vi ikke er forberedt på å være redde for krig. Det vitner om at vi har levd beskyttede liv i lange tider. Mange mennesker andre steder i verden må leve med usikkerhet, med det plutselige og katastrofale. Slik har det vært gjennom historien også.
Selv om vi fikk en smak av det uhyggelige under pandemien, har vi blitt vant til å leve i et trygt, velstående og fritt samfunn. Selv tenkte jeg i går kveld, da jeg ruslet gjennom byen, at alt det fine rundt oss faktisk kan bli tatt fra oss. Igjen må vi roe ned unger som er redde for at en sint gal mann skal utslette oss.
Det er til å bli forbanna over, at en tyrann som ikke lytter til fornuft eller ønsker oss vel, skal «få lov» til å skremme oss. Ja, hvorfor hører han ikke på fornuft!!??
Hadde det enda vært historiens drivkrefter (eller kraftlinjer som Espen Haavardsholm sa den gang han var maoist) som skapte tyranniske regimer, slik en del vil ha det til. Men det er altfor enkelt. Den autoritære anatomi har sin egen dynamikk, og den er omtrent like gammel som de tidlige sivilisasjonene.
I Norge, eller egentlig i hele den vestlige offentligheten, har det festet seg en slags forestilling om at det meste kan repareres gjennom dialog, at det nesten ikke finnes den fiende som ikke kan humaniseres ved å vise oss frem fra vår beste side. Det finnes nesten ikke den konflikt som ikke kan løses med dialog. Dreiepunktet for et slikt verdenssyn er det terapeutiske blikk på alle konflikter. En slags bunnplanke i dette synet er at ekstreme bevegelser og ledere er symptomer på sosiale og økonomiske forhold.
Egentlig har det vært litt feil å snakke om «fiender» (med unntak av fascisme og rasisme), for grunnleggende sett ønsker alle mennesker det gode. Vi har også skapt oss et slags etterkrigsnarrativ som ser ut til å ha glemt at demokratiene våre er resultater av blodslit, til og med av kriger.
Demokrati og tyranni
Derfor har det for eksempel vært litt feil å fortelle skoleelever i historie-timene at den kalde krigen var en konflikt som – på tross av mye USA-fælt – sto mellom demokrati og tyranni. Slikt ble ansett for å være ladet, for kaldkrigersk, for gammeldags. Den mer oppbyggelige, og noen ganger ideologisk gangbare, fremstillingen var at den kalde krigen handlet om to parter i en dum konflikt som nesten var unødvendig.
Noe lignende har lenge sirkulert i høyrere utdanning, innen deler av statsvitenskap, historie og studier i krig og konflikt. Denne stammer (muligens) fra Johan Galtungs tidlige dager, der Sovjet ofte ble fremstilt som en aktør lik andre aktører, og som grunnleggende og rasjonelt sett ønsket fred. Det var for eksempel ganske utenkelig å vektlegge at Sovjet var en aggressiv, ideologidrevet og totalitær statsmakt som hadde en særegen agenda og på ingen måte ville de liberale demokratiene vel. Fra flere hold har vi i mange år blitt fortalt at autoritære demagoger nesten utelukkende er historiens svar på de vestlige demokratienes arroganse.
Forskere som gjengir russiske offisielle kilder og fremstiller dem som Russlands reelle motiver og bekymringer, kan være etterlevninger etter denne tradisjonen. Men det er forskjell på propaganda og egentlige beveggrunner.
For hva er det et regime som Putins egentlig frykter? Sikkerhets -og interessesoner? Det burde være åpenbart i dag at Putin frykter frihet for borgerne, et demokratisk styresett, slik alle autoritære med nødvendighet frykter. I stedet har vi fått høre at de frykter EU, Nato og vestvending i egen bakgård, som om noen skulle tvinge dem inn i disse organisasjonene om de slapp friheten løs. Putin og Lavrov vet selvsagt utmerket godt at Nato og EU ikke utgjør noen sikkerhetstrussel mot Russlands grenser. Det de ikke vil ha noe av er innflytelsessoner, fri flyt av ideer, som kan utfordre det imperiale revansjistiske diktaturet som er helt avhengig av ufrihet. Putin frykter også en annen ting: At den kleptokrate ballongen skal sprekke. Kreml er et kriminelt nettverk, en mafia som systematisk har stjålet det russiske folkets penger. I en fungerende rettsstat ville ikke dommen vært nådig.
Et lite dykk ned i Kremls motiver kunne Minerva avdekke forleden. I et skriv som senere har blitt fjernet, ble det fra russisk hold erklært at invasjonen var «løsningen på Ukraina-spørsmålet», at intet vestlig press på Russland vil føre noe sted, at den liberale verdensorden er over og at en multipolar verdensorden nå er et faktum. De tok med andre ord seieren på forskudd.
Putin har lenge ment at Ukraina er en del av Russland, at ukrainere er russere. At ukrainere flest vil være russere, men at nazistene i Kiev og amerikanerne i Washington hindrer et «Anschluss». Spinnvilt!? Ja visst!
Vel, invasjonsplan A gikk skeis. Ukrainere er ikke russere likevel. Da gjenstår plan B, som tilsynelatende er å bombe dem sønder og sammen. Eventuelt sulte dem i hjel, slik som i Leningrad under Den store fedrelandskrigen. Slik er logikken til den gamle KGB-obersten Putin. Mennesker er tenkte størrelser, ikke levde liv. Omsorgen for egne borgere er som i den russiske «tradisjonen» heller ikke mye verd. Den russiske tragedien bare fortsetter, med et sammenhengende brutalt vanstyre; fra tsar til kommunisme til tsar.
Der vi ser mennesker som deg og meg under angrep fra en tung, nådeløs krigsmaskin uten ansikt, ser Kreml en episk historiserende kamp om et imperiums tilbakekomst, der massivt tap av menneskeliv (nazister) vil være en parentes når regnskapet for gloriøs storhet i forlengelsen av Den store fedrelandskrigen skal gjøres opp.
Hvis Russland vinner denne krigen vil vi se et quisling-regime under russisk okkupasjon som – siden praktisk talt alle ukrainere nå hater okkupantene – kun har et verktøy for hånden: Et drakonisk terrorvelde. Dette må med nødvendighet også slå inn i det russiske samfunnet, som en stalinistisk unntakstilstand. De historieinteresserte kan bare forestille seg hva det innebærer. Det minste pip om urett vil slås ned med jernhånd. Vi vil se (langt flere) massearrestasjoner av «femtekolonister», skinnrettssaker. Henrettelser er ikke utenkelig.
Det liberale demokratiet
Lenge hadde vi en forestilling om at liberalt demokrati, respekt for spilleregler og toleranse for andre meninger, var en pedagogisk selvfølgelighet så lenge vi har kunnskap og skole der disse verdiene formidles. Men gang på gang ser vi at mennesker kan søke mot destruktive og udemokratiske ideer, selv når alle odds forteller oss noe annet. Udemokratiske ideer blir gjenstand for «interessant debatt». Partier med udemokratiske politiske plattformer blir behandlet stemoderlig og velgere strømmer til fordi slike partier har så mye annet fint å vise til, hvis vi ser bort fra (og det bør vi jo gjøre) at de er udemokratiske.
Det terapeutiske blikk er ikke alene en venstresidekonstruksjon. Som den danske historikeren Christian Egander Skov har sagt, inneholder etterkrigstidens «liberalisme» (liberalisme i vid forstand) en motsetning, skapt av «fredens sommerbarn», fordi den «fostrer en individualistisk mangel på forpliktelse, en naiv tro på det grenseløse og en vegring mot å ta stilling.»
Den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov ble nylig fratatt sitt æresdoktorat ved Universitetet i Tromsø. Hvordan kan denne distingverte veltalende mannen, som fremstår fornuftig og dialogisk, med ett stå frem og snakke om ukrainere som folkemordere og nazister mens bombene regner over Kiev og Kharkiv? Hvordan kan æresdoktoren ved et liberaldemokratisk universitet stille seg hundre prosent bak en despot som snakker på hitlersk? Det er vel og bra at universitet fratok Lavrov æresdoktoratet, men hvor overrasket bør man bli, i et hus der kunnskap om verden er over gjennomsnittlig? Det var innlysende, selv i 2011, da Lavrov ble hedret i Tromsø, at han var lakei for et barbarisk regime. Om han ikke dømmes i Haag, vil historien dømme ham nådeløst.
I den liberale tradisjonen har vi også sett en uttalt tro på institusjoner og handel som, foruten å øke bruttonasjonalproduktet, også er verdensterapeutiske virkemidler for en bedre fremtid. Men som også Putin så ettertrykkelig har vist oss, er det ikke noe som heter gratis lunsj, ei heller når man binder seg opp til totalitære eller autoritære regimers økonomi. Det kan komme til en pris.
Noe er det å lære her: Demokratier bør ikke gjøre seg avhengig av bandittstater. Særlig ikke om de er stormakter. Mange forestiller seg at slike forbindelser handler om realpolitikk, at man i en kaotisk, men også sammenvevet verden for eksempel setter nasjonens interesser og sikkerhet foran moral og menneskerettigheter. Vel, det er vel en del som tyder på at slike forbindelser, inkludert smisk, ikke nødvendigvis vil tjene nasjonenes interesser og sikkerhet.
Handel med autoritære regimer er et tveegget sverd. På den ene siden fører det til at vi kan gå på akkord med våre verdier og bringe autoritært lederskap inn i varmen gjennom normalisering. På den annen side hadde vi ikke kunnet sanksjonere Russland slik vi gjør i dag uten verdenshandel. I forholdet til Kina er vi nå kommet mellom barken og veden. Vi må «holde» på Kina, hvis vi skal ha det minste håp om at Russland og Kina ikke sveises sammen ytterligere, som en illiberal mektig duo i en bipolar verden. Vi skal ikke «boikotte», men vi skal velge våre venner med omhu og ikke fire på grunnleggende verdier.
Despoter er autoritære personligheter. Men de blir som regel verre ettersom tida går. Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt. Til slutt går det til hjernen. Det er ikke umulig at Putin har satt i gang denne krigen helt på egen hånd. Han er omgitt av ja-folk.
Invasjonen av Ukraina er forferdelig nytt for Europa. Men om det skulle komme noe godt ut av den, må det være at Europa står samlet – mer enn kanskje noensinne. Putins rabiate angrep på en demokratisk nasjon har sjokkert så mye at selv de mest hardnakkede Nato-motstandere har blitt spake. SV «vakler». Rødt holder riktignok fremdeles fast på sin Nato-motstand, og vil verken sende våpen til Ukraina eller soldater til de baltiske statene. Moxnes sier til alt overmål om Nato: «Det tjener oss ikke». En ganske imponerende virkelighetsfjern, ideologidrevet uttalelse forholdene tatt i betraktning. Men Rødt er like fullt spake, antagelig også fordi spørreundersøkelser for et år siden viste at halvparten av Rødts velgere mente at Nato er til nytte for Norge. Det tallet har neppe blitt mindre nå.
For ytre venstre handler ikke Putin- apologeti om Putin, men om kapitalisme, USA og Nato. En nedsnødd og kronisk forestilling om USA/Vesten som grunnleggende upålitelige, som førstebeveger for alt som er vondt i verden. Det innebærer relativisering av det meste, for eksempel at etterretning fra Putin og etterretning fra vestlige demokratier er omtrent samme ulla. Klassekampen har i årevis og gjennomgående servert oss historien om Ukraina som et nazireir, omtrent på linje med Putins demagogi. Sagt enklere: Ytre venstre er ikke særlig opptatt av Putin, men er veldig mot de vestvendte demokratiene, slik Putin er. For ytre høyre handler det derimot om ideologi. De har til tider vært overbevist om at den nasjonalkonservative Putin er den vestlige sivilisasjonens redningsmann i den pågående kulturkrigen.
Begge disse verdenssynene har kommet på defensiven etter invasjonen. Det fossros. Selv i høyrepopulistiske partiet som lenge har kapitalisert på russisk støtte kjempes det om å stå i fremste rekke for å fordømme Russland. Selv putinisten Orban tar til årene for harde livet, ikke på grunn av høy moral, men i frykt for det kommende valget i april.
Oppvåkning eller kaos?
Kanskje vil Ukraina være en oppvåkning for kaosryttere – i alle fall for de som kun har lekt (uansvarlig) med flyktige autoritære tanker. For eksempel høyresidelefling med halv- og helfascister i den tåpelige, men destruktive «kulturkrigen». Eller ytre venstres revolusjonære feberfantasier.
Kanskje vil Ukraina være en oppvåkning for ganske mange unge som i de senere årene ikke møter opp til valglokaler, eller ikke bryr seg så mye om hva det liberale demokratiet innebærer. Kanskje kan vi enes om grunnleggende forutsetninger som liberalt demokrati, europeisk fellesskap og genuint behov for sikkerhet.
Intet er derfor så ille at det ikke er godt for noe, for eksempel at vi måtte kommet dit vi er i dag før noen begynte å våkne. At vi har en tendens til å glemme eller undervurdere det som er farlig er ikke nytt i en historisk sammenheng, vi har vært der før, for eksempel i München 1938. Men det er også mildt overraskende, i den forstand at vi lever i en «opplyst» tid. Med ett går det opp for folk at tyranner med makt, som de bare har lest om i historiebøkene, faktisk finnes. I dag. At det faktisk handler om frihet.
Borgere i liberale demokratier må bestemme seg for hva de vil. Hvis du vil være fri, finnes ingen mellomting mellom et åpent, fritt samfunn med uavhengige institusjoner, frie valg og fredelig maktovertagelse og et autoritært regime. Fordi gryende autoritære regimer beveger seg i samme retning, mot tyranniet.
Vi har i over tid sett en betydelig nedgang i globalt demokrati uten at det har fått veldig stor oppmerksomhet. Med veldig få (og gamle) unntak så er det faktisk sant at demokratier ikke går til krig mot hverandre. Men da må liberale demokratier fortsette å være liberale demokratier. Det er ikke tilfeldig at russiske trollfabrikker sprer falske nyheter langs identitetspolitiske linjer. De bryr seg ikke om hva som er høyre eller venstre, formålet er å skape splid og usikkerhet i den vestlige befolkningen. Sånn sett er invasjonen i Ukraina «bare» en av frontlinjene til det autoritære Russland. Splitt og hersk er kanskje den eldste av alle maktstrategier. De mest dystopiske blant oss kan bare forestille oss rekkevidden av en ny Trump-periode og et fremtidig autokratisk USA, uten artikkel 5. Europa vil da nærmest være sisteskanse for liberalt demokrati – med mindre despotene – og vi selv – «lykkes» i å rive tilliten mellom borgerne i filler.
Men for å forstå dette må man skjønne den autoritære anatomien, at verden består av aktører som ikke er rasjonelle i en statsvitenskapelig oppfatning av ordet. Autoritære regimer har sin egen rasjonalitet som bygger hele sin tilværelse på ytre og indre fiender, absolutt makt, korrupsjon, paranoia, enevelde, drap på politiske motstandere og blind lojalitet.
Absolutt makt er like banal som den er farlig. Vi kan flire av virkelighetsfjerne patetiske islamistiske fundamentalister i det ene øyeblikket. I det neste står de i redaksjonslokalet til Charlie Hebdo i Paris og endrer vårt syn på verden. Adolf Hitler var gjenstand for latter og hån, han var i beste fall en middelmådighet, ble det sagt. Det var han jo, og Chaplin har bevist at han var en komisk figur. Men vi vet jo hvordan det gikk. Absolutt makt er banal, men samtidig blodig alvor.
De bildene vi tidligere har sett av Putin, som de av diktatoren ridende på hest i bar overkropp, har vi knegget av. Selv under denne krisen ler vi av de famøse langbordene og de brautende løgnene. Men vi tar ikke implikasjonene av slikt helt innover oss. Det er slik «makt gir rett»-logikken til den autoritære er. De tror og mener slike poseringer er imponerende. For de fleste av oss i liberale demokratier fremstår det så bisart at vi tror det er skuespill. Det er det vi må forstå at det ikke er. Vi må også forstå at Putin, som så mange andre autoritære nasjonalister (også her hjemme), oppfatter den liberale verden som svak, uten substans, røtter og verdier. Det er makt som imponerer, derfor skal vi ikke se bort fra at den kontante reaksjonen fra EU og USA har gjort inntrykk på ham.
En kanskje enda tydeligere illustrasjon på den bisarre virkeligheten er møtet i det russiske sikkerhetsrådet et par dager før invasjonen, der Putin skulle rådføre seg med sine ministre og rådgivere. Det var ikke rådføring, men en ansamling av sykofanter (underdanige, krypende personer) som alle lovpriste Putins betraktninger etter tur og orden, omtrent som et rådsmøte under Saddam Husseins tid ved makten. Den eneste veien til ære og bedømmelse i et autoritært regime er spyttslikking. Det kan stå om livet også.
En interessant parallell til dette ja-møtet er Trumps beryktede kabinettmøte i 2017. Senere skulle det vise seg at dette slett ikke bare var en forestilling, men akkurat slik Trump ville ha det. Presidentskapet hans utviklet seg helt etter den autoritære dreieboka, der kretsen rundt ham systematisk ble rensket for avvikende meninger. Han krevde blind lojalitet og staben ble til slutt en samling i bunnen, med folk som uten et knyst sluttet opp om de villeste konspirasjonsteorier. Dette er også den autoritære anatomi, og det er liten grunn til å ha illusjoner om noe annet enn at Donald Trump er støpt i den samme formen som Vladimir Putin.
Den samme støpeformen som produserer mennesker og makt med et helt særegent forhold til sannhet og løgn. Filosofen Adorno omtalte det som den autoritære personlighet, en person som ikke beveger seg langs de samme linjene som dem vi forutsetter skal fylle poster i et liberalt demokrati. I Trumps tilfelle var det ikke få i kommentariatet som spådde at selv en mann som han ville temmes av institusjoner og voksne mennesker i omkretsen. Noen av dem fikk seg en overraskelse. Når Putin lyver på en måte som fremstår helt ubegripelig, så husk i tiden frem mot det amerikanske valget i 2024: Trump faller ikke langt fra stammen.
Buckle up.
Denne teksten er publisert i en forkortet versjon i VG 7. mars 2022.
Relatert
Alle veier fører til woke
Venezuela blir stadig mer autoritært. Heldigvis finnes det motkrefter
Den instinktive fascisten Trump
Timothy Snyder om frihet
– Handlingsregelens fedre tenkte ikke på krig
