Trumps merkelige omland
Vi lever i en merkelig tid. Mange brikker faller på plass for populistene. Det kan være på sin plass med litt «konservativ» bekymring for fremtiden.
Publisert: 17. september 2016
Vi lever i en merkelig tid. Mange brikker faller på plass for populistene. Det kan være på sin plass med litt «konservativ» bekymring for fremtiden.
Liberale demokrater frykter Donald Trump i presidentstolen av åpenbare grunner. Det er ikke like enkelt for den som ikke har noe særlig til overs for det liberale demokratiet. Med sistnevnte forestilling representerer Hillary Clinton det meste som er vondt i verden.
Den tradisjonelle høyre- og venstreaksen blir spilt utover sidelinjen. Populistiske krefter nærer på reell og forestilt svikt i oppfyllelse av den maslowske behovspyramide.
Og det er mange som ser sitt snitt til å være katalysator for misnøye og slitasje.
Støtte på venstresiden
I utgangspunktet substansløse populister til høyre spiller på en sammenstilling av reaksjonær nasjonalkonservativ vekkelse og økonomisk proteksjonisme. I Øst-Europa sitter noen av dem i regjering. I Frankrike kan Le Pen bli president. Knapt noen blir overrasket over at Trump er blitt en krumtapp blant europeiske høyrepopulister. Det er ytterst deprimerende. Men hva med venstresiden?
Den som følger med i sosiale medier og leser den venstreorienterte avisen Klassekampens debattsider, har sikker lagt merke til at forakten for Hillary Clinton til tider er så sterk at den går i Donald Trumps favør.
Er det ikke pussig, tenker mange av oss. Men kanskje er det ikke så pussig, når vi får tenkt oss om?
Noe er rent logisk psykologi: Den som i en menneskealder har foraktet det amerikanske liberale demokratiet for dets ulikhet, urettferdighet og krigersk imperialisme, vil heller ikke sky Trump. Tvert imot. Om du hater kapitalistisk demokrati fremstår ikke Trump som en katastrofe, slik han gjør for oss andre, men snarere som en kjærkommen bekreftelse på et råttent system: «Hva var det jeg sa?»
Voksende fenomen
Det er selvsagt viktig å understreke at venstreradikal «fraternisering» med Trump er et randsonefenomen. Samtidig er det smått forbløffende å se at fenomenet vokser. Et prakteksempel på en slik forestillingsverden så vi i Aftenpostens intervju med den amerikanske regissøren Oliver Stone, aktuell med filmen om Edward Snowden.
Stone har tidligere laget en gloriøs fremstilling av Fidel Castro og en konspiratorisk film om drapet på John F. Kennedy, og har også gjort seg bemerket som disippel av Trumps venstreradikale speilbilde, Venezuelas tidligere president Hugo Chavez. Stones uro for enkeltindividets rettigheter fremstår altså ganske selvmotsigende. At Snowden har asyl hos Putin fremstår heller ikke særlig bekymringsfullt i Stones univers (selv om det her må tillegges at tilfellet Snowden påkaller en hel rekke alvorlige forhold som ikke kan avfeies).
At Stone liker Clinton like dårlig som Trump overrasker således ikke. Stone tror ikke Trump vil vinne uansett, og mener vi heller bør bekymre oss over Clinton. Blant den aktivistiske Bernie Sanders-leiren har dette vært tonen lenge, også etter at Sanders la inn årene. Ifølge Sanders-kampanjens fremste kjendis, skuespilleren Susan Sarandon, er Clinton langt farligere enn Trump.
Konspirasjonsteorier
Og Putin ikke bare fryder seg, men bruker aktivt økonomiske overføringer og strategisk desinformasjon for å destabilisere Europa og USA. En gjenganger i sosiale medier er at antagonistene – både til venstre og høyre – bruker russiske kilder som sannhetsvitne. Konspirasjonsteorier florerer og er som skreddersydd for nye medieplattformer.
Noe av det mer klargjørende og konsise som har vært skrevet om populismen i de senere årene, er av den nederlandske statsviteren Cas Mudde.
Mudde beskriver populisme som en dikotomisk forestilling hvor samfunnet deles inn i to «homogene og antagonistiske» kategorier: folket og den korrupte elite. Populistene argumenterer for at politikk i sin reneste form skal være fanebærer for allmennviljen, altså folkets «egentlige vilje». Populistiske politikere kombinerer nesten alltid dette med andre ideologiske retninger, som nativisme (opprinnelige folks kamp for overlevelse) på høyresiden, og sosialisme på venstresiden. Begrepet populisme har tradisjonelt vært uglesett, hevder Mudde. På 1960-tallet ble den omtalt som politisk perversjon og «the paranoid style of politics» av den amerikanske historikeren Richard Hofstadter.
Venstrepopulisme
Særlig venstresiden har vært negativ til populismefenomenet. I de senere årene har stemningen skiftet. Blant annet har den profilerte belgiske venstreradikale statsviteren Chantal Mouffe profilert en populistisk venstreside, og at denne utgjør «essensen i demokratisk politikk», og at det er (ny)liberalismen som er problemet.
Som kjent er det liberale demokratiet tuftet på pluralisme, altså erkjennelsen av at vi lever i et samfunn med aksept for at vi etterstreber mål som ikke bare er ulike, men til tider også uforenlige. På sosiologispråket snakker man gjerne om «harmonimodellen». Den populistiske forestillingsverdenen hviler på den rake motsats: En moralistisk anskuelse som avviser genuine interessemotsetninger i «folket» og derfor også avviser genuine politiske motsetninger i befolkningen generelt (paradoksalt nok en forestilling vi også finner i marxismen).
Populismens rasjonale er tuftet på at populistene er «folkets røst», og at den som taler populismen imot, representerer «spesielle interesser», på vegne av en elite.
Derfor er det heller ikke fryktelig overraskende at både venstreradikale Syriza og høyreekstreme Gyllent Daggry nyter godt av russisk støtte i Hellas.
Den som forakter det liberale demokratiet og vestlig hegemoni kan ganske ukritisk bli en venn også i gitte venstreradikale kretser. Om man faller ned på den foretrukne siden av kampsonen. Vi har sett det før, som i den manglende forståelsen av at den palestinske bevegelsen Hamas ideologisk sett ligger tett opptil fascismen.
Slike fenomener kan betraktes som det som i psykologien kalles «kognitiv dissonans», men også som renheklet politikk, altså som en omvendt truman-doktrine.
Uttrykket stammer fra sanskrit, sies det: «Min fiendes fiende er min venn.» Er det noe vi kan vite for sikkert av historien, er det at sivilisasjoner kan gjøre oss til bedre mennesker, men at vi er mennesker like fullt.
Derfor er det liberale demokratiet alltid utsatt når man opplever at det gynger under føttene.
Innlegget var publisert i VG torsdag 15. september 2016.
Relatert
Er det økonomisk misnøye som forklarer Trumps seier?
Fest sikkerhetsbeltene!
Har liberale eliter og demokratene et ansvar for Trumps popularitet?
Tyder det å henge seg opp i Trumps autoritære trekk på Trump Derangement Syndrome?
Alle veier fører til woke
