Populisme: Braanens forklaringsproblem
Det som kan ødelegge demokratiene våre er at det har åpnet seg et handlingsrom for høyrenasjonalistiske hyener, og autoritære venstreradikale, med kulturkampen som slagmark.
Publisert: 10. juni 2019
I en kommentar til min kronikk i VG den 2. juni har Bjørgulv Braanen skrevet en fair and square kommentar som illustrerer klassiske motsetninger mellom … tja, la oss si konservatisme og sosialisme.
Braanen avdekker et ikke uventet ideologisk ståsted langt fra mitt eget. Det er nesten befriende at debatt noen ganger kan dreie seg om slikt, i stedet for den endeløse strømmen av indignasjon og anekdotisk forjævligsering som preger samtiden.
Braanen skriver at jeg fremstiller konfliktlinjene i Europa som en «evig strid mellom det progressive og tradisjonelle, der noen alltid vil være bakstreverske … Ifølge ham skyldes det ikke ulikhet, globalisering eller fremmedgjøring, men kultur».
Braanen feiltolker. Som konservativ oppfatter jeg ikke tradisjoner, nasjonalstaten eller frykten for å miste sitt kulturelle ståsted som «bakstreversk». Tvert imot betrakter jeg det som positivt, så lenge det ikke blir reaksjonært eller i verste fall fascistisk. Hele formålet med teksten min var jo å belyse den ikonoklasme som nettopp har fremstilt tradisjoner og nasjoner som bakstreverske og uvelkomne. Det er her pluralismen har fått seg en knekk, og det er her den såkalte kulturkampen har skapt en til tider nesten ugjennomtrengelig polarisering. For å si det enkelt: Hvis «de opplyste» belærer og forteller at store deler av befolkningen er dumme og bakstreverske, får du til slutt som bestilt.
Den franske sosiologen Pierre Bourdieu hevdet i sin tid at klassespørsmål ikke bare handlet om penger, men også om det han kalte «sosial og kulturell kapital». Ifølge Bourdieu kan kulturell kapital veksles inn i sosial status. For arbeiderklassevelgere som går til høyre er årsaken ofte at høyrepopulister snakker et språk og uttrykker kultur, nasjon og innvandring på en måte som ikke får dem til å føle seg dumme eller vulgære.
Kan det være at Braanen faller litt i den fella selv? Han mener at jeg psykologiserer i et «forsøk på å bortforklare det åpenbare». Braanen mener altså, slik det fremstår, at klassekamp fremdeles er den berømte hovedmotsetningen. I denne kampen (fritt etter Marx) er som kjent kultur, tradisjoner og religion overbygging, for ikke å si falsknerier, som tildekker eierforholdene og arbeiderklassens egentlige interesser.
Det er her Braanen får et forklaringsproblem som lenge har heftet ved venstresiden. Hvis det er så dårlig stilt hos oss i Vesten, hvis det er slik at driveren for det meste er elendighet og ulikhet; hvorfor får ikke venstresiden større oppslutning enn det den gjør? Kan det være slik at arbeiderklassen ikke kjenner sine egne interesser? Er det noe i det gamle munnhellet om at folket alltid har rett, bortsett fra når det tar feil?
«Folk føler seg ikke representert av det politiske systemet. De blir ikke lyttet til – de blir overkjørt», skriver Braanen. Her har han nok mye rett, men utsagnet kan neppe tilskrives sosiale og økonomiske forhold alene. Det handler om å ta folk på alvor.
Hvis det er slik at arbeiderklassen langt på vei snur ryggen til sosialismen og finner seg mer til rette hos verdikonservative og nasjonalkonservative, kan det være at de lider av falsk bevissthet? Hos oss som ikke er marxister fremstår jo tesen om falsk bevissthet som en påstand om at folk er dumme.
Braanen lurer også på hvilke politiske krefter som kan true det liberale demokratiet i Norge eller Europa. Her blir det fort litt forbisnakking. Norge og Norden stiller jo i en egen klasse når det gjelder tillit og demokrati, mens jeg har skrevet om megatrender. Når resten av vesten nyser, tar det som regel ganske lang tid før vi i Norge blir forkjølet. Det betyr ikke at vi er immune.
Det som kan ødelegge demokratiene våre er at det har åpnet seg et handlingsrom for høyrenasjonalistiske hyener, og autoritære venstreradikale, med kulturkampen som slagmark.
Jeg frykter altså dette langt mer enn EØS-avtalen. Men her tror jeg ikke det er mye å hente av enighet mellom Braanen og undertegnede.
Braanen og Klassekampen skal ellers ha honnør for å være en klar profil på en ellers ganske avideologisert venstreside. Slik det fremstår, ønsker KK å fremme klasseperspektivet, i motsetning til en venstreside som langt på vei har byttet ut klasse med identitet og sinnelagsetikk og som derfor bruker mye tid på å gi arbeiderklassen smekk på fingrene.
Innlegget er på trykk i Klassekampen 8.6.19. Se også:
Temaside: Civita om populisme