Hvorfor har høyrepopulismen vokst i Europa?
Økt ulikhet og innvandring blir ofte sett på som årsaker til høyrepopulismens fremvekst i Europa, men mangelen på politisk profilering i sentrum av politikken er kanskje viktigere.
Publisert: 12. oktober 2020
Økt ulikhet og innvandring blir ofte sett på som årsaker til høyrepopulismens fremvekst i Europa, men mangelen på politisk profilering i sentrum av politikken er kanskje viktigere.
For noen år tilbake kom den franske professoren i økonomi Thomas Piketty med en bok som hadde tittelen Kapitalen i det 21. århundre. Et av argumentene i denne boken var at vi er på vei mot det han kalte en formuesbasert kapitalisme, hvor noen ytterst få ikke bare lever i en velstand som for de fleste mennesker er utenkelig, men denne velstanden har de ofte oppnådd ved arv og ikke gjennom talent og hardt arbeid.
Denne utviklingen tok leder i Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre opp i valgkampen i 2017. Han mente at den formuesbaserte kapitalismen førte til en økning i ulikheten, som ble forsterket av de europeiske høyrepartienes aksept for stigende arbeidsledighet, usosiale skattekutt og en passiv politikk mot sosial dumping. Dette førte, mente Støre, i neste omgang til en vekst i høyrepopulismen i Europa, som blant annet kunne forklare britenes ønske om å forlate EU. Brexit var et resultat av det Støre kalte en «umiskjennelig høyrepolitikk som øker forskjellene», som han skrev i et innlegg på NRK Ytring 28.06.2016.
Problemet var bare at det ikke var i de landene i Europa hvor den økonomiske ulikheten var størst, arbeidsledigheten høyest, den sosiale ekskluderingen mest markant og tilliten til politikken lavest, at såkalte høyrepopulistiske partier gjorde det best på denne tiden. Det er det heller ikke i dag.
Tvert imot opplever høyrepopulistiske partier størst suksess i land som blant andre Piketty har trukket frem som de mest vellykkede når det gjelder økonomiske, politiske og sosiale forhold. Det gjelder i første rekke de nordiske landene, og land som Italia, Nederland, Tyskland og Østerrike, hvor høyrepopulistiske partier jevnt over har fått mer enn ti prosent av stemmene i valg til nasjonalforsamlingen de siste årene.
Men dersom vi ser bort fra Italia, kjennetegnes de syv resterende landene også av en aktiv arbeidsmarkedspolitikk gjennom et utstrakt trepartssamarbeid mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og staten. Dette er et av de viktigste kjennetegnene ved det Piketty og den politiske venstresiden ofte trekker frem som en suksessfaktor bak den nordiske velferdsstatsmodellen.
Hva da med innvandringen? Kan økt innvandring være med på å forklare høyrepopulistiske partiers fremvekst i disse landene? Ja, til en viss grad. Ser vi på holdninger over tid til innvandrere generelt, og oppslutningen om høyrepopulistiske partier spesielt, er det likevel vanskelig å finne et klart mønster bak oppslutningen om høyrepopulistiske partier som kan forklares med økt innvandring eller økt frykt for innvandring i befolkningen.
Et klart mønster finner vi imidlertid i regjeringssammensetningen gjennom de siste fire valgene i hvert av de åtte landene. Men ikke slik Støre påstod gjennom at land som har vært styrt av høyreregjeringer, har opplevd mer høyrepopulisme enn i andre land. Bare to av disse åtte landene har vært styrt av tradisjonelle sentrum-høyre-regjeringer, som i Norge de siste årene. Resten har enten vært styrt av sentrum-venstre-regjeringer eller såkalte storkoalisjoner som omfatter både høyre- og venstrepartier i det politiske sentrum.
Det kan derfor være tegn som tyder på at i land hvor den politiske skillelinjen mellom høyre- og venstresiden i politikken har vært vanskeligere for velgerne å få øye på, der øker oppslutningen om partier på de politiske ytterfløyene. Dette er ikke noe nytt i politikken, men et fenomen som den amerikanske økonomen Anthony Downs påpekte allerede for 60 år siden.
De fleste velgerne befinner seg i midten, langs høyre-/venstreaksen i politikken. Derfor nærmer de største og mest styringsorienterte partiene som Høyre og Arbeiderpartiet seg hverandre, og søker å vinne de samme velgerne i midten av politikken.
Men dette straffer seg som regel, slik også regjeringsansvar ofte tærer på velgergrunnlaget, og vi får en oppblomstring i støtten til partiene ytterst til venstre og ytterst til høyre på den tradisjonelle høyre-/venstreaksen.
Artikkelen er publisert hos Drammens Tidende 9.10.20.
Relatert
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.
Alle veier fører til woke
Venezuela blir stadig mer autoritært. Heldigvis finnes det motkrefter
Den instinktive fascisten Trump
Ungarsk suverenitetsvern
Ungarn har vedtatt et lovvern av den nasjonale suverenitet. Loven er imidlertid uklar, og gir muligheter for vilkårlighet og tiltak mot politiske motstandere. Kommisjonen mener loven krenker EU-retten.