Demokrati

Hevnen mot eliten

Bård Larsen i VG.

Publisert: 2. juli 2018

Det er fort gjort å avvise prat om elitene som tøv. Tendensen er ofte at populister snakker om eliter og at motstandere ler det med sarkasmer. Det er neppe så lurt i lengden. For eliter eksisterer.

Den franske sosiologen Pierre Bourdieu hevdet at klassespørsmål ikke bare handler om penger, men også om det han kalte «sosial og kulturell kapital». Ifølge Bourdieu kan kulturell kapital veksles inn i sosial status og gi tilgang til kretser man gjerne vil være del av. De riktige meninger om dette og hint, fungerer som en døråpner til både karriere og verdifulle sosiale kontakter, eller aksept innad i grupper og idéfellesskap man gjerne vil være del av. Litt forenklet kan det bety at vi også har menings- og smakseliter som i sitt verdensbilde føler seg hevet over det alminnelige.

I mediene diskuteres dette hele tiden. Særlig når det gjelder å forstå hvorfor så mange trekkes mot de politiske ytterkantene, spesielt mot høyre. De «opplyste» har oppført seg ille mot de som står lavere på den sosiale stigen, blir det hevdet. Med de opplyste menes for eksempel de som leser de rette bøkene, ser de rette filmene, støtter den riktige politikken og bor i de rette områdene. De har en tendens til å snakke ned arbeiderklassen, folk på bygda, de med lav utdannelse og de med gamle verdier, som enkle og slemme. På sikt vil det føre til motreaksjoner blant de som blir tråkket på, er gjennomgangsmelodien.

Tankene går til to hendelser den siste måneden.

Under den årlige teaterprisutdelingen Tony Awards i New York gikk Robert De Niro ut på scenen og ropte: – Jeg vil bare si en ting. Fuck Trump. Det er ikke lenger «ned med Trump». Det er «fuck Trump». I salen satt en forsamling som på alle måter må anses som eliter: Rike, velkledde og urbane. De Niro ble møtt med trampeklapp og stormende jubel. Uka etter ble Trumps pressetalsmann Sarah Huckabee Sanders og familien hennes bedt om å forlate restauranten Red Hen i Washington fordi eieren ikke ville ha henne der. Begrunnelsen var at Sanders var i tjeneste for en «inhuman og uetisk administrasjon».

For noen av oss er det fristende å godte oss indremedisinsk over både De Niro og restauranteieren. De har jo rett! Men er det klokt? Hvordan oppfattes situasjonene ute blant de mange som stemte på Trump, eller blant de som føler en sterkere tilknytning til arbeiderklasse-Amerika enn den liberale øst og vestkysten? Er det ikke dem De Niro egentlig sier fuck you til? «Hva godt kan de ønske oss?» Selv om meningen er delte om hendelsene, har de fått enorm publisitet. Og vi vil helt sikkert se mer av det. Hvordan vil rekyleffekten bli?

En som har trukket denne typen rekyleffekten langt, er den amerikanske statsviteren Susan McWilliams. I en bekymringsfull artikkel fra 2016 i The Nation, stiller hun det nesten forbudte spørsmålet om mange av velgerne rett og slett er blitt skumle. McWillams tolker den amerikanske forfatteren Hunter S. Thompson og hans 50 år gamle bok om motorsykkelklubben Hells Angels inn i vår tid – og inn i trumpismen.

Hells Angels er som de fleste vet en motorsykkelklubb som er kjent for sin voldelighet og kriminelle virksomhet. Ifølge McWilliams beskriver Thompson dem som menn og kvinner som visste at de etter alle standarder ikke kunne bli vinnere ute i en verden som ble stadig mer elitepreget. Hells Angels var en gjeng «left behinds», som McWilliams formulerer det. Det som tiltrakk ved Hells Angels var at sosiale tapere kunne samles i et felleskap der alle reglene i storsamfunnet var til for å brytes. Det mest slående med Hells Angels var deres «gjengjeldelsesetikk» mot et samfunn i rask endring der de følte seg fremmedgjort og tilsidesatt. Ifølge McWilliams ville Thompson fortelle oss at alle mennesker har noe destruktivt i seg. Når det står overfor store og upersonlige krefter som virker fiendtlige mot ens egen eksistens kan det oppstå ønsker om å brenne hele dritten ned. Hvis mange nok føler seg tråkket på vil det vokse til et politisk hevngjerrig monster, slik trumpismen er blitt. Thompson forutså, slik McWilliams ser det, Trump og klimaet som førte ham til makten.

McWilliams tar det ett steg lenger, i det som må tolkes som et ramsalt angrep på de Bourdieuske elitene. Hun kaller dem «Berkeley-typene», altså universitetsfolk, med cocktail -glassene sine, som på sikker avstand og med kulturell arroganse «innbilte seg at de forsto og representerte de undertrykte». I boka til Thompson bryter Hells Angels seg inn i et slikt cocktail-selskap. De hadde ikke mye takknemlighet å avse og laget et helvete der inne.

Trumpismen er langt mer alvorlig enn bare populisme, mener McWilliams, den er uttrykk for noe som har ulmet og grodd gjennom generasjoner: «Trumpismen bygger derimot på en antagelse at elitene ikke har tenkt å gi vanlige folk innflytelse, uansett hva de gjør. Da kan de like gjerne gjøre elitene forbanna med det eneste våpenet de har for hånden: Stemmeseddelen.»

Det er vanskelig å si hvor godt McWillams treffer. Det høres drøyt ut, og er dessuten ganske arrogant, for det finnes mange ulike velgergrupper, og derfor ulike tilnærminger til hvorfor de stemte på Trump.

Hvis vi legger de verste hevntankene litt til siden, er likevel McWilliams inne på noe. Mennesker er sosiale skapninger, ikke først og fremst politiske. Over tid kan mennesker reagere med ufiltrert sinne og avsky over dem som på ulike vis forteller dem at de ikke er like verdifulle som andre.

Undersøkelser blant Trump-velgerne understøtter dette. Det er kun et knapt flertall av dem som stoler på Trump. Mange har gitt sin stemme til Trump fordi han gir elitene en rett på haka. At Trump er en bølle som aktivt går inn for å rasere USA slik vi kjenner det er altså underordnet.

En stemme til Trump er en «takk for sist» til elitene Washington, eller i de finere bydelene, det er en på tygga til den velformulerte og beleste Obama, som med sitt identitetspolitiske blikk fortalte dem at de har gått ut på dato, slik de oppfattet det. Raseriet har kommet som et sjokk på den liberale og liberalkonservative siden av politikken. Konfrontert med krefter som bryter alle regler blir de rådløse.

Det er smertefullt for de opplyste å se at arbeiderklassen og «de undertrykte» nå vender seg mot politiske ideer de forakter. «Left behinds» i både USA og Europa går ikke til venstre eller til sentrum for å oppsøke hjelp, de er reaksjonære, og de sier ikke bare «fuck the system». De sier «fuck you» også. McWilliams mer enn antyder at dette er prisen for å ha omtalt og betraktet store deler av befolkningen som «white trash».

Om man tror McWilliams har noen poenger, er de nok også overførbare til Europa. I så fall har vi en humpet vei foran oss. Europeiske nasjonalister angriper minoriteter, men sinnet til velgerne er minst like mye rettet mot det liberale demokratiet og deres eliter, de som blir oppfattet som ingeniører for det klimaet som har sett ned på dem i lange tider. Det er skremmende tanker og mye å ta tak i, om det stemmer altså.

Det betyr at konfliktene vi opplever ikke kan løses i en håndvending, og ikke bare politisk. Konfliktlinjene er dype og kulturelle, for ikke å si historiske. Det betyr at jobben med å redde skinnet til liberalt demokrati inkluderer at veldig mange, ikke minst blant elitene, er nødt til å ta noen steg tilbake og tenke over hvilke fellesskap vi har bygget opp, og hvordan vi omtaler og tenker om hverandre. Alternativet kan bli full konfrontasjon, og det vil ikke bli pent. Kan det være at populistvelgerne har rett i noe? At for eksempel europeiske politikere nå reverserer asylpolitikken tyder kanskje på det. Kan noe av frustrasjonen som rettes mot elitene komme fra reelle erfaringer?

Tenk på hvilke debatter som oppstår i Norge når temaet norske verdier eller norsk kultur dukker opp i offentligheten. Avstandene kan være utrolig store, der den ene part hånler av de som tror på at noe slikt særegent skulle eksistere. På den ene siden står de utdannede, «smaksdommerne», gjerne byfolk, som føler på et globalt fellesskap uten grenser, og på den andre siden folk som føler tilhørighet til tradisjonene, nasjonen og nærmiljøet, som føler seg rotnorske, men kanskje uten det rette språket til å kunne sette ord på hva det egentlig innebærer.

Artikkelen er publisert i VG 29.6.18.