Demokrati

Derfor bør vi følge nøye med på Polen

Vi lever i en sint tid, hvor misnøyens kanonader rettes mot selve liberaldemokratiet, båret frem av globale konspirasjonsideer og elendighetsbeskrivelser, skriver Bård Larsen i Aftenposten.

Bård Larsen

Publisert: 18. november 2016

Donald Trumps valgseier kom kanskje som en overraskelse på noen, men helt sjokkerende bør det ikke være.

Neste år er det presidentvalg i Frankrike, med en stadig mer populær høyreradikal Marine Le Pen som kandidat. Kanskje bør vi stålsette oss?

Det blir sagt at skadevirkningene av autoritære krefter vil være begrensede i liberaldemokratiske land, fordi institusjonene er sterke. Den som lurer på hva følgene kan være, bør likevel følge nøye med på utviklingen i EU-landet Polen. De følger i opptråkkede stier, etter Viktor Orbán, som for lengst har erklært EU-landet Ungarn som liberalfri sone.

Etter kommunismens fall har Polen vært et konservativt ankerfeste i Europa. I de 27 årene som har gått siden kommunisttiden har liberale og/eller konservative partier hatt regjeringsmakt i 21 av dem.

Polsk opinion ligger et godt stykke til høyre for det europeiske gjennomsnittet, noe som har både historiske og kulturelle årsaker. Foruten en sterk katolsk tradisjon, erfarte Polen mer enn de fleste det totalitære da Stalin og Hitler delte landet mellom seg.

Polakkene har aldri glemt de russiske massakrene på flere tusen polske offiserer i Katynskogen. På 1980-tallet ble den kremlistiske ledelsen rystet av den uavhengige fagbevegelsen Solidarność, ledet av den konservative og katolske Lech Wałęsa. De nasjonale streikene som fulgte var begynnelsen på slutten for kommunismen i Øst-Europa.

Mellom 2007 og 2015 dominerte den liberalkonservative koalisjonen Sivil Plattform (OP) polsk politikk. De førte en europaorientert politikk, etter modell av Angela Merkel og andre liberale. I 2014 seilte det høyrepopulistiske Lov og rettferdighetspartiet (Pis), ledet av (den tidligere liberalere) opportunisten Jaroslaw Kaczynski, opp som reell utfordrer til OP.

Som i andre land i det gamle Øst-Europa er mistilliten til eliter nedarvet fra kommunisttiden. Den generelle motsetningen mellom «folk og elite» har altså svært gode vekstbetingelser i øst. Kaczyński hadde ingen hemninger, og fremstilte OP som forræder av polsk nasjonalisme, som håndlanger og videreutvikler av gamle maktkonstellasjoner fra kommunisttiden. Alt servert i en konspirativ demagogisk innpakning.

I et intervju med Henry Foy i Financial Times fortalte Kaczyński om elitene i det gamle kommunistregimet, som «gikk over i det nye systemet, beholdt sine privilegier, byttet makt mot eiendom». En elite som ifølge Kaczyński fremdeles dominerer massemediene, økonomien, statlige institusjoner og «selvsagt» domstolene. «Det er dette vi vil fikse, steg for steg. Det vil være i majoritetens interesse», fortsatte Kaczyński, som ellers, ganske likt Trump, er kjent for oppildne sine tilskuere til «å ta Polen tilbake» fra «stalinister», «gangstere» og «de røde».

På tross av at Polen i jevne steg siden 1989 har opplevd ganske enestående økonomisk oppgang i østeuropeisk sammenheng, har Pis klart å spille på økonomisk misnøye.

Noe kan forklares med at arbeidsløsheten er relativt høy, særlig blant de unge. Stor utflytting (såkalt «brain drain») har også vært en valgkampsak for Pis.

Men det er nasjonalkonservativ hybris som har gitt størst klangbunn hos velgerne i en splittet befolkning, der mange forestiller seg et lederskap som har «glemt» nasjonen og som er mer opptatt av Europa enn Polen.

I 2015 vant Pis parlamentsvalget og endte opp med rent flertall i nasjonalforsamlingen, under ledelse av statsminister Beata Szydlo. Det er likevel få som tviler på at all makt de facto ligger hos partileder Kaczyński.

Pis’ politiske program er høyrenasjonalistisk, strengt verdikonservativt og økonomisk sosialdemokratisk. Som franske Front National er de også tilhengere av å gjeninnføre dødsstraff. Partiets innvandringsfiendtlige dagsorden fant betydelig gehør hos velgerne i forbindelse med flyktningkrisen. For eksempel uttalte Kaczyński at immigranter som kommer til Polen bærer med seg «epidemier og parasitter som ikke påvirker deres organismer, men som kan være farlige her». En analogisk språkføring som fremstår svært umusikalsk med tanke på Polens historiske erfaringer.

Polen har liten innvandring sammenlignet med Vest-Europa. For noen fremstår det derfor paradoksalt at fremmedfiendtligheten er så pass utbredt.

Men østeuropeisk nasjonalisme har generelt vært mindre liberal enn i mange vesteuropeiske land. Mange polakker forestiller seg at nasjonens uavhengige historie «begynte» i 1989, etter nesten femti år som sovjetisk vasallstat. De kan altså oppleve at nasjonen fremdeles er i konstitueringsfasen, der flerkultur virker ekstra utfordrende.

Som i Ungarn foregår det en ganske storstilt og polarisert kulturkamp i offentligheten. Nasjonalkonservatisme betraktes blant mange unge som en protestkultur mot l’ ancien régime; det gamle og svikefulle. Ved universitetene stemte hele to tredjedeler av studentene på høyresiden (symptomatisk nok fikk ikke den radikale venstresiden inn en eneste representant i nasjonalforsamlingen ved valget i 2015).

Det var nok mange som trodde at Kaczyński og Pis’ katolske, nasjonalkonservative og illiberale program ville støte på konstitusjonell motstand. Men ser man på partiets, og særlig Kaczyńskis, aggressive polemikk og konspirative fiendebilder, lå det nok også i kortene at dramatiske ting kunne skje.

Og Pis har brukt den korte tiden i posisjon effektivt. Fra første stund har de prioritert å gjøre om på lovgivende prosesser, og da særlig sammensettingen og jurisdiksjonen til den såkalte Konstitusjonsdomstolen. På rekordtid ble det tvunget gjennom en lov som gjorde det langt vanskeligere for medlemmene av Konstitusjonsdomstolen å stanse lovforslag fra regjeringen. Det ble altså enklere for regjeringspartiet å få gjennom nye lover gjennom simpelt flertall.

Pis har også lenge jobbet for å bytte ut «brysomme» dommere med vennligsinnede. Justisminister Zbigniew Ziobro gikk så langt som å true med rettsforfølgelse mot dommere i Konstitusjonsdomstolen, om disse ikke godkjente nye lovforslag. Opposisjonen i Polen og internasjonale organisasjoner mener helt korrekt at alt dette er et angrep på maktfordelingsprinsippet.

I juli 2016 fikk Polen sterk kritikk fra Europakommisjonen, med krav om at Pis måtte endre kurs eller risikere disiplinære tiltak.

I løpet av 2016 har det blitt vedtatt en rekke nye lover som kontroller deler av mediene, politiserer offentlig sektor og begrenser sivile rettigheter. Et forslag i parlamentet, støttet av konservative teologer i den katolske kirken og Pis, om en ny abortlov som praktisk talt ville forby alle inngrep, inkludert svangerskapsavbrytelse for voldtektsofre, og med en strafferamme på fem år, ble derimot lagt på is etter store offentlige protester.

Pis har på rekordtid ført Polen inn i en autoritær glidebane, selv om det er et godt stykke igjen tildiktaturlignende tilstander.

Forsøk på å kontrollere mediene og justere konstitusjonen er ikke noe nytt i det postkommunistiske Polen. Sivil Plattform fjernet for eksempel enkelte Putin-vennlige og reaksjonære journalister fra statlige medier. Derfor har Pis forsvart sine inngrep med at de ikke gjør noe annet en det deres forgjengere har gjort, nemlig å sikre gjennomslag for egen politikk.

Selv om det kan fremstå mindre problematisk at liberale krefter forsøker å påvirke lovgivende organer, kan altså illiberale krefter utnytte svakheter i systemet ved neste korsvei.

Det er heller ikke helt korrekt å sammenligne Polen med Ungarn, slik mange gjør. Selv om Polens konstitusjon er under angrep, er landet fremdeles en forholdsvis fungerende liberal rettsstat, mens Ungarn i dag ikke lenger er å regne som det. Men her er det viktig å huske at Pis har sittet ved makten i ett år, mens Fidesz har sittet sammenhengende i syv år.

Med tanke på den korte tiden i posisjon, kan man like gjerne hevde at Pis på kort tid har utrettet overraskende mye i illiberal retning.

Selv om Kaczyński og Pis’ er EU-skeptikere, er de ikke på Brexit-linjen. Forholdet til NATO er i tillegg svært godt. Men dette kan neppe tilskrives liberalt sinnelag (slik enkelte har tendert til å gjøre), men heller det enkle faktum at polakkene av gode grunner er livredde for – og langt på vei forakter – Russland (og Sovjetunionen).

I 2012 skapte Barack Obama nesten diplomatisk krise da han holdt en tale i forbindelse med at den polske motstandshelten Jan Karski mottok den høythengende Medal of Freedom.

Karski hadde operert som kurér for å orientere vestmaktene om nazistenes krigsforbrytelser og jødeutryddelsene i Polen. I talen sa Obama at Karski ble «smuglet inn i Warszawa-ghettoen og en polsk dødsleir for å se det med egne øyne». Polske myndigheter krevde en umiddelbar unnskyldning, fordi det var tyskerne som var eksekutørene bak Holocaust.

Det kan selvsagt diskuteres hvorvidt det er korrekt å kalle leirene for polske eller tyske. Men den polske reaksjonen har en annen og viktigere undertekst: Kampen om den nasjonale minnekulturen.

For mange polakker er historien enkel og vond: Landet deres ble brutalt revet i stykker av okkupasjonsstyrker, og folket måtte betale bittert for sin massive motstand. Det er i hovedsak riktig, men her, som i så mange minnekulturer og okkupasjonshistorier, finnes elefanter i rommet.

Polsk antisemittisme har lange røtter, særlig med utgangspunkt i tradisjonell «kirkelig» antisemittisme og forestillingen om den «grådige jøden». I boken Bloodlands skrev historikeren Timothy Snyder at det ofte var en antisovjetisk overlapping av ideologi og interesser mellom nazister og lokale nasjonalister. Også polakker deltok i jødeutryddelsene. Pogromer forekom, også utenfor nazistisk jurisdiksjon, som i landsbyen Jedwabne, der 350 jøder ble stuet inn i en låve og brent inne sommeren 1941.

Som i andre okkuperte land fantes omfattende kollaborasjon. Langt flere sa ingenting og gjorde det de ble fortalt. Også etter krigen forkom pogromer der et sted mellom 1500 og 2000 jøder ble myrdet. Best kjent er den såkalte Kielce-pogromen i 1946.

I løpet av Pis’ korte regjeringstid har kampen om historien blitt løftet opp på et juridisk nivå. Høsten 2016 er en ny lov foreslått som forbyr å fremstille polakker som medvirkende til Holocaust, eller å omtale dødsleire i Polen som «polske». Loven er godkjent av regjeringen og blir antagelig vedtatt om kort tid.

Fra før har Polen en (sovende) lovparagraf som kriminaliserer å «fornærme» presidenten og den polske nasjon. Strafferammen er på tre års fengsel. Det er denne lovparagrafen Pis nå ønsker å utvide og friske opp.

Formålet synes å være å renvaske minnekulturen og befolkningens kollektive identitet, og fremstille «folkesjelen» i en slags kanonisert autentisk historie. «Den som kontrollerer nåtiden, har kontroll over fortiden» har George Orwell skrevet.

I liberale samfunn er dette en erkjennelse i form av en advarsel, og som har motivert ønsket og behovet for fri forskning og ytringsfrihet. I mer autoritære stater er det omvendt, og mer til: Den som har kontroll over fortiden har også kontroll over nåtiden.

Rent logisk stemmer det også overens med gjennomgripende nasjonalkonservativ selvlegitimering: Hvis nasjonen er alt, må nasjonen og nasjonens historie også være god. Den gode nasjon må fremstilles i form av kollektivt minne, ofte ledsaget av påstander om «renhet i essens» der både essens og nasjon går langt tilbake i tid, slik den amerikanske sosialpsykologen James A. Wertsch har beskrevet det i boken Voices of Collective Remembering.

Knebling av historisk empirisk beleggbar historie er en gjenganger i autoritære statsformer. I Ungarn har statlig kanonisert historieformidling lenge vært en høyt prioritert sak for regjeringen. Statlige institutter og museer er blitt opprettet for å gjenopprette nasjonens ære, skolebøker blir skrevet om. I Russland har det samme pågått i lang tid. Det er nesten umulig for historikere å jobbe uten statlig overvåking. Det er nedlagt forbud mot utenlandsk finansiering av historiske museer.

I Tyrkia har kampen om historien pågått siden staten ble opprettet, med det armenske folkemordet som et evig gnagsår på den plettfrie vandel tyrkiske myndigheter ønsker å knesette. Historikere der har vanskelige kår og blir aktivt motarbeidet og rettsforfulgt av myndighetene.

Et av de mer spektakulære eksemplene på populistisk og nasjonalkonservativ kulturkamp er historien om Kaczyński, og den mye omtalte flyulykken i Smolensk i 2010.

Et Tupolev-fly med 96 personer om bord på vei til en minnemarkering for offiserene som ble myrdet i Katynskogen utenfor Smolensk i Russland, styrtet i bakken like før landing. Alle ombord omkom, blant dem et antall polske politikere, embetsmenn, generaler, og ikke minst den daværende presidenten Lech Kaczynski (Jaroslaws bror).

Den første tiden etter ulykken var preget av sorg, men snart begynte ryktene å gå om sammensvergelser. Selve reisemålet var i utgangspunktet omkranset av blytung symbolikk. De sovjetiske massakrene på offiserene i Katyn er i hjertet av det polske historiske narrativ. At store deler av det polske lederskapet tilfeldigvis skulle ha omkommet i en flyulykke på vei til et minnehistorisk episenter i overgripernes hjemland, var simpelthen for vanskelig for mange å slå seg til ro med.

Det var for fristende for polske demagoger ikke å utnytte tvilen, skriver Anne Applebaum i Washington Post.

Ikke så ulikt måten Trump brukte birtherism (at Obama ikke er genuin amerikaner) til å oppildne velgere, valgte Kaczyński i de kommende årene å bruke ulykken i Smolensk til å overbevise sine tilhengere om at alt som har skjedd i Polen etter kommunismens sammenbrudd er resultat av et utspekulert plott og at «eliten er manipulert av utlendinger».

Dette gikk rett hjem hos en minoritet blant polakkene som allerede forestilte seg at det postkommunistiske Polen var styrt av en sammensvergelse mellom den da sittende regjeringen til Sivil Plattform og det gamle kommunistregimet.

Ingenting av dette var sant, selvfølgelig. Ulykken i Smolensk er grundig etterforsket. Påstanden om en sammensvergelse er absurd. Men som alle gode politiske åtseljegere har Kaczyński teften for paranoide og bitre forestillinger som rører seg i befolkningen.

Det siste året er det blitt nedsatt en egen regjeringsutnevnt «havarikommisjon» bestående av folk uten kjennskap til luftfart. Smolensk terpes og dyrkes. Særlig forsvarsminister Antoni Macierewicz har vært aktiv. Macierewicz er ellers beryktet for å være en flittig konspirasjonsteoretiker, som for eksempel av antisemittiske myter utgått fra Zions vise protokoller.

Det hele har toppet seg i høst, da filmen Smolensk kom ut i Warszawa. Filmen, regissert av Antoni Krautze, er ganske utilslørt et politisk bestillingsverk.

Med partitoppene fra Pis i salen ble publikum presentert historien slik den skjedde i henhold til partilinjen: At den forrige havarikommisjonens konklusjoner var løgn. Flystyrten var et attentat, etter ordre fra Kreml, som hevn over Polens støtte til Georgia under den russisk-georgiske krigen i 2008.

Filmens underliggende tone er heller ikke til å ta feil av: Hvorfor skulle polske myndigheter være med på å kamuflere den virkelige årsaken til styrten? «Før var vi redde for å snakke om Katyn, nå er vi redde for å snakke om Smolensk», som en av skuespillerne formulerer det. Filmen er velprodusert, kostbar og et illevarslende eksempel på kyndig desinformasjon. Som skapt for det som i dag omtales som den postfaktuelle tidsalder.

Vi lever i en sint tid, hvor misnøyens kanonader rettes mot selve liberaldemokratiet, båret frem av globale konspirasjonsideer og elendighetsbeskrivelser, der Trump og Putin fremstår som redningsmenn.

Det hele filtrert gjennom illiberale høyre – og venstrepopulistiske narrativ, der det politiske sentrum fremstilles som ekstremt og det autoritære som motgift.

Ungarn har lenge vært et eksempel på hva som skjer når et illiberalt populistparti kommer til makten, uten at rettsstaten eller EUs institusjoner har kunnet motvirke utviklingen i betydelig grad. Slik det ser ut nå, følger Polen etter. Hva Trump nå vil finne på, med kontroll over begge husene og høyesterett, gjenstår å se.

Innlegget er på trykk i Aftenposten 16.11.16.