Institusjoner og forvaltning

Om grådighet og bistand

Hvis vi skal følge VGs logikk om at ingen skal tjene bistandspenger på å ”utnytte sin kunnskap”, får vi enda mer bistand med dårlig kvalitetssikring, skriver Torstein Ulserød hos Minerva.

Torstein Ulserød

Publisert: 18. desember 2016

VG har i en serie artikler skrevet om Utenriksdepartementets (UD) bruk av såkalte bistandskonsulenter, og spesielt samarbeidet med konsulentfirmaet International Law and Policy Institute (ILPI). VG har satt søkelyset på problemer knyttet til norsk bistandsforvaltning som åpenbart bør belyses.

Men dekningen må sies å ha vært moraliserende i en grad som gjør at man kan spørre seg om dette alt i alt bidrar til en mer opplyst debatt om de betydelige systemiske problemene i bistandsforvaltningen, som ILPI bare er en del av.

Det er derfor god grunn til å se litt nærmere på hvilke konsekvenser ”ILPI-skandalen” nå ser ut til å få.

ILPI er et privat selskap som driver med utrednings- og rådgivnings-virksomhet blant annet på bistandsfeltet. Saken i VG har, kort oppsummert, dreid seg om at selskapet har mottatt store summer fra UD over bistandsbudsjettet. En betydelig del av dette har blitt gitt gjennom såkalte tilskuddsavtaler. Problemet her er at ILPI er en kommersiell aktør, og når man inngår kontrakter med kommersielle aktører, skal man i utgangspunktet følge reglene om offentlige anskaffelser. Etter VGs omtale av saken har UDs sentrale kontrollenhet gransket et av ILPI-prosjektene (nedrustningsprosjektet «Nuclear Arms Project»), som ble tildelt under en tilskuddsordning. Rapportens konklusjon er at det ikke var anledning til å gi støtte til kommersielle aktører under den aktuelle ordningen, at kontrakten med ILPI ”trolig burde fulgt regelverket for offentlige anskaffelser”, og at det ”uansett burde vært vurdert grundig og på en etterprøvbar måte før beslutningen om støtte til prosjektet ble fattet”, noe som ikke ble gjort. Det er nå også varslet en ”bredere gjennomgang av departementets samarbeid med ILPI”.

Selv om det er prematurt å konkludere med at hele saken ”stinker”, som VG bastant har fastslått fra første stund, er det likevel klart at UD har bedrevet en saksbehandling som har vært for dårlig, og muligens også lovstridig. Det er bra at VG har brakt frem dette, og at det nå blir en gjennomgang.

Men VG har ikke bare vært opptatt av å avdekke uforsvarlig saksbehandling i forvaltningen. Den samlede dekningen har vært minst like kritisk til ILPIs virksomhet som sådan. Det virker ikke som VG har forsøkt å finne ut noe om kvaliteten på ILPIs arbeid, eller undersøkt om arbeidet ILPI har gjort, alt i alt har bidratt til gode resultater for norsk bistand. VG har derimot brukt svært mye spalteplass på å problematisere at ILPIs eiere har tjent penger. Det er greit at overskriften ”Millionærer på bistand” er mer fengende enn ”Brudd på reglene om offentlige anskaffelser”. Men den samlede dekningen saken har fått i VG, kan tyde på at avisen mener at ILPIs virksomhet rett og slett er uetisk i en grad som er minst like problematisk som mulige regelbrudd i UD.

Den opprinnelige reportasjen (4.10) starter med store grafiske illustrasjoner som viser hvor mye ILPI-eierne har mottatt i lønn og utbytte. Professor ved BI, Anne Welle-Strand, er sitert på at ”det er skremmende uetisk at konsulentfirmaer og enkeltpersoner beriker seg på skattebetalernes penger som skulle gå til fattige i utviklingsland. (..) Å gjøre ”godt” lønner seg, på bekostning av folk og land vi skal hjelpe ut av fattigdom”.

VG-kommentator Hanne Skartveit fulgte opp med å slå fast at dette er ”grådige mennesker som utnytter sin kunnskap om statsapparatet til å gjøre seg rike på bistandspenger”. Skartveit har også gått langt i å antyde at en ILPI-ansatt som tidligere jobbet i UD, er skyldig i korrupsjon. Det synes imidlertid klart, etter UDs granskning av nedrustingsavtalen, at vedkommende ikke engang var i en posisjon som reiser habilitetsspørsmål.

Det hadde vært interessant å få vite hvilke prinsipper den moralske fordømmelsen av ILPIS-inntekter bygger på. Er det å motta lønn og utbytte fra et privat selskap som selger tjenester til det offentlige, problematisk i seg selv? I så fall er det svært mange grådige mennesker VG kan skrive om. Er problemet at det er bistandspenger? Er det en beløpsgrense her som markerer når vi er over i det uetiske? Hva mener VG i så fall om toppbyråkrater med millionlønninger som jobber med bistand?

Enda mer absurd enn moraliseringen over ILPI-eiernes lønninger, er forestillingen som formidles om at kunnskap nærmest er noe unyttig, og at bistandspenger som brukes på dette, går ”på bekostning av folk vi skal hjelpe”. Mener VG at det er mulig å pøse ut 35 milliarder kroner årlig på en forsvarlig måte uten å bruke betydelige ressurser på forvaltning, utredning og rådgivning? Selvsagt mener ingen det. Vi står altså igjen med at VG nærmest har drevet en kampanje mot mennesker som for egen regning og risiko driver en helt lovlig virksomhet, og det er vanskelig å se at disse angrepene bygger noe annet enn ren opportunisme. Det er alvorlig i seg selv. I et samfunnsperspektiv er dette også alvorlig, fordi denne typen journalistikk effektivt bygger opp under forestillinger som bidrar til at bistandsfeltet forblir et område der politikken styres av hva som intuitivt føles moralsk godt. Det er omtrent det motsatte av det VG hevder de er opptatt av, nemlig en effektiv statsforvalting som sørger for at ”vi får mest mulig ut av pengene.”

Konsekvensene av denne saken til nå, er at UD har avsluttet eller satt på hold alle avtaler med ILPI. Som en følge av dette må ILPI si opp store deler av staben. Det kreves ikke så mye fantasi å tenke seg at ILPI neppe vil få nye oppdrag fra UD, med eller uten bruk av anbud. Men det er, selv om VG ikke har interessert seg for dette, bred enighet i det bistandsfaglige miljøet om at ILPI er blant de mest profesjonelle aktørene som mottar penger over bistandsbudsjettet. Det er en grunn til at selskapet har blitt brukt så mye. Ettersom bistanden styres etter et ”utgiftsmål” kommer pengene, når ”ILPI-bistanden” opphører, bare til å gå videre gjennom andre kanaler. Det er ingen garantier for at dette vil føre til at mer penger finner veien til ”folk vi skal hjelpe ut av fattigdom.”

Og i hvert fall ikke hvis en langsiktig konsekvens av dette blir at UD også strammer inn på konsulentbruk generelt. Da står vi overfor en utvikling basert på VGs logikk om at ingen skal tjene penger på å ”utnytte sin kunnskap”, noe som betyr at man er villig til å akseptere enda mer bistand med dårlig kvalitetssikring.

Selv om det kritikkverdige knyttet til ”ILPI-bistanden” dreier seg om dårlig saksbehandling i UD, ser det paradoksalt nok ut til at ILPI er de eneste som vil merke noen direkte konsekvenser etter det som er avdekket. At kombinasjonen av uforsvarlig saksbehandling, enorm pengebruk på bistand gjennom en årrekke og manglende politisk interesse for om disse pengene forvaltes optimalt, skulle få noen konsekvenser for ansvarlige ledere i politikken og forvaltningen er vanskelig å se for seg. Det har vi ikke tradisjon for i Norge. Men mange er trolig fornøyd med at det er blitt satt en stopper for ”grådigheten” i ILPI.

Innlegget er publisert hos Minerva 16.12.16.