Da jeg ble monarkist

Tradisjonen, stabiliteten og det symboltunge fellesskapet monarken representerer har en viktig funksjon, selv i det demokratiske Norge, skriver Mathilde Fasting i Minerva.

Mathilde Fasting

Publisert: 22. januar 2020

Jeg jobber i en liberal tankesmie, og vi diskuterer med jevne mellomrom monarkiet. De mest liberale av oss er republikanere. Demokrati og meritokrati går i teorien ikke sammen med arvelig monarki. De av oss som er en anelse mer konservative, argumenterer for stabilitet og tradisjon når de forsvarer monarkiet.

I prinsippet har jeg holdt meg på den republikanske siden. Det var ikke særlig vanskelig, da begge kongebarna giftet seg borgerlig, ingen av dem med A4-bakgrunn eller noe som på noe tidspunkt tidligere ville vært førstevalget hos bookmakerne. Snarere var oddsene for Mette Marit og Ari særdeles lave. Riktignok sier vi gjerne at vi har en folkekonge, men for mange ble det for mye folk og for lite monarki. Det ble vanskeligere å respektere den grensen det tross alt må være mellom folket og monarkiet.

Men i 2019 har det skjedd flere ting som har fått meg til å reflektere over monarkiets rolle og eksistensberettigelse.

For å ta det mest rasjonelle argumentet først viser det seg at flere av de mest stabile demokratiene i verden er konstitusjonelle monarkier i praksis, selv om det i teorien er to inkompatible prinsipper, meritokrati og frie valg mot arvelig maktposisjon. Det moderne monarkiet fungerer altså fint, til tross for at de verken er demokratiske eller meritokratiske.

Men, det er ikke først og fremst rasjonelle argumenter som fungerer når et liberalt demokrati skal forsvare det konstitusjonelle monarkiet. Det handler om følelser, om noe felles og bestandig. I 2019 har jeg fått med meg tredje sesong av The Crown, som ble vist på Netflix. Den klarer å få frem flere viktige forhold, som nettopp handler om noe felles og bestandig. På overflaten er det britiske monarkiet det vi ser i sladderpressen; gull og glitter, pomp og prakt. Men ettersom serien skrider frem, viser den noe vesentlig, nemlig hvordan være den mest tradisjonsbundne, konservative, seremonielle institusjonen det er mulig å tenke seg, samtidig som endringene umerkelig skjer over tid. Det er som når vi ser Freia Melkesjokolade og tror at innpakningen alltid har vært gul med en ku, men når vi får forevist hvordan designet har endret seg siden sjokoladen første gang ble lansert i 1906, året etter at vi i Norge valgte danske prins Carl til norsk konge, er endringene svært omfattende. Likevel er Freia Melkesjokolade «et lite stykke Norge» fremdeles, akkurat som barnebarnet til prins Carl, kong Harald, fremdeles er konge i Norge.

The Crown handler også om relasjoner, både mellom kongelige, og mellom dem og folket. Serien tegner et bilde av monarkens konstitusjonelle rolle og den hårfine balansegangen mellom å være kongelig og «menneskelig». Da jeg i julen leste gaven fra mine kollegaer i Civita til årets julebord, Årene med Elizabeth av Inger Merete Hobbelstad, kunne jeg først mistenke de mest konservative av dem at de mente jeg ville ha godt av boken. Men boken har samme funksjon som The Crown. Den er med på å beskrive balansegangen som er så krevende, men så viktig for monarkiet. Riktignok er boken kanskje flere hundre sider for lang og for detaljert, men den bidrar til å få frem hvor krevende det er å være kongelig, særlig når det dreier seg om følelser og personlige forhold. Monarken, og kanskje også kronprinsen/prinsessen, har den vanskeligste og mest ensomme oppgaven. Den oppgaven er ikke politisk, men konstitusjonell og svært symboltung. Små feilsteg kan bli store tabber i offentligheten, og de kan sjelden eller aldri forsvare seg.

De kongelige er også mennesker. Det har vi alltid visst, men både i vårt eget kongehus, og i det britiske, har det gjennom 2019 blitt svært tydelig. Gjennom The Crown og Årene med Elizabeth får vi se hvor vanskelig det er å finne en livspartner, hvor galt det kan gå når det ikke stemmer, at prinser og prinsesser er deprimerte, sinte, har elskere/elskerinner, misbruker alkohol og har akkurat de samme problemene som mennesker har, bortsett fra at de er på utstilling 24/7. Men det at de kongelige er «superkjendiser» er kanskje også en av de viktigste funksjonene de moderne, konstitusjonelle monarkiene har. Da Lady Di døde, var medfølelse og åpenhet det britene ønsket seg av monarkiet. De ville se menneskene, ikke bare de kongelige. Over 20 år etter er det det folket setter pris på ved Ari Behns selvmord. Åpenheten de kongelige viser er med på å knytte bånd mellom dem og folket de regjerer over. Talen til kong Harald på nyttårsaften ble sett av nesten 900 000 mennesker, og Oslo Domkirke var fylt til randen da Ari Behn ble bisatt 3. januar.

De konstitusjonelle monarkiene må fortsette å være tradisjonsbærere, være symboler for det å tilhøre nasjonen de er overhode for. De er med på å binde fortid og fremtid sammen, og de representerer stabilitet. De må fortsette å feire fødsler, barnedåper, bryllup og begravelser, og de må evne å vise frem de menneskelige sidene, være åpne, men samtidig forstå at det skal gå en grense mellom de kongelige og oss. Den grensen tøyes stadig vekk. Derfor er det sannsynlig at det fremover vil bli mest krevende å holde på det «anakronistiske» og kongelige, ikke å være «mennesker».

Jeg har kommet frem til at tradisjonen, stabiliteten og det symboltunge fellesskapet monarken representerer har en viktig funksjon, selv i det demokratiske Norge. Det er en viktig brikke i den nasjonale identiteten vår, noe demokratiet ikke kan erstatte, men som kan hjelpe det til å fungere enda bedre.

Innlegget var publisert i Minerva 20. januar 2020.