Hva er det aller verste som kan skje i skyggen av Trumps ødeleggelser?
Vesten kan ikke lenger stole på USA som en reell leder og alliert.
Publisert: 11. mars 2025
Halvannen måned etter innsettelsen av Trump 2.0 er det liten tvil om at Vladimir Putin har fått en ny mektig vennegjeng i Washington D.C. Samtidig har Trumps vending mot diktatoren i Moskva både påført Ukrainas hardt prøvede befolkning ytterligere fremtidsbekymringer og latt sine vestlige allierte i stikken. Vesten kan ikke lenger stole på USA som en reell leder og alliert.
Bare noen få dager før innsettelsen av Trump ble det avholdt en internasjonal liberalisme-konferanse i Berlin, arrangert av tankesmien Zentrum Liberale Moderne. Frykten for hva som kunne komme til å skje, drevet frem av en radikalisert Trump-administrasjon, lå hele tiden i luften. I et av panelene deltok Volodymyr Yermolenko, en viktig liberal og offentlig intellektuell stemme i Ukraina, president i PEN Ukraina og redaktør av UkraineWorld.
Vestens førsteforsvar er immaterielt
Panelet fikk avslutningsvis spørsmål om hva de fryktet mest og hva de mente var det aller verste som kunne skje i tiden fremover. Da det var Yermolenkos tur til å svare, var det ikke unaturlig å forvente et svar som handlet om frykten for manglende materiell støtte, i form av både penger, våpen og ammunisjon, som Ukraina er helt avhengig av i sin motstandskamp for egen frihet og selvstendighet.
Men Yermolenko valgte å gi et immaterielt svar. Det aller verste som kan skje, ifølge Yermolenko, ville være om Vesten skulle miste troen på seg selv, sine verdier, sine institusjoner og sin egen styrke.
Hvis det skulle skje, ville det være ytterst vanskelig å se for seg en fremtid i fred for et fritt, demokratisk og vestvendt Ukraina. Et Ukraina uten reell mulighet til å inngå i et solidarisk vestlig verdifellesskap, som medlem av både NATO og EU, er ensbetydende med å nekte Ukraina en fremtid som et liberalt demokrati.
En måte å erkjenne alvoret i dagens situasjon på, er å konstatere at USA, som lenge var den frie verdens ubestridte leder, nå de facto har meldt seg ut av det vestlige verdifellesskapet – og i stedet har alliert seg med Putins Russland.
Den skandaløse oppførselen til president Trump og visepresident Vance overfor Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj i det ovale kontor 28. februar ble en bekreftelse på signalene i opptakten til møtet: En strøm av trusler og oppsiktsvekkende verbale bakholdsangrep mot Zelenskyj fra Trump- administrasjonen.
Sagt på en annen måte: Det verste som kunne skje, i Yermolenkos tolkning, hadde allerede inntruffet i USA – attpåtil på en demonstrativt aggressiv måte. Ikke rart at signalene fra Kreml var positive og triumferende.
Trumps bakholdsangrep mot Vesten
Det kan være klargjørende å minne om noen signalgivende hendelser i forkant av 28. februar:
To dager før den offisielle minnedagen for Holocaust i Tyskland stilte Elon Musk opp på storskjerm på AfDs landsmøte, med en åpen støtteerklæring til det høyreradikale partiets mest ytterliggående tendenser: En entusiastisk Musk oppfordret alle tyskere til å vise mer stolthet over å være tyske og til å slutte å dyrke minnet om en negativ fortid (holocaust), samt til å stemme på AfD, «det eneste partiet som kan redde Tyskland». AfD er et parti med tette bånd til kretsen rundt Putin, som konsekvent har støttet opp om Putins linje overfor Ukraina.
På et NATO-møte i Brüssel 14. februar valgte forsvarsminister Pete Hegseth å presisere at Trump-administrasjonen «foretrekker å anerkjenne knappheten på ressurser som en realitet» og at «en realistisk vurdering av styrkeforholdene på slagmarken i Ukraina tilsier at en gjenoppretting av grensene fra 2014 er illusorisk». Uttrykt av en amerikansk forsvarsminister overfor NATO-allierte er dette nærmest å legitimere Russlands folkerettsstridige erobringer. Hegseth kunne også formidle at Ukraina kunne glemme å bli tatt opp som NATO-medlem, samt at USA ikke kommer til å utplassere fredsbevarende styrker i Ukraina.
På den påfølgende sikkerhetskonferansen i München presterte visepresident J.D. Vance å hevde at den største sikkerhetsfaren for Europa ikke kommer fra verken Russland eller Kina, men tvert imot fra innsiden: Spesielt fra EU. Vance kalte EUs kritikk av russisk innblanding i valget i Romania, samt EUs reguleringer av digitale plattformer for forsøk på sensur og knebling av ytringsfriheten. Vances fremstod som om han frydet seg over å irettesette Europa for åpen scene, for å sette egen befolknings sikkerhet i fare gjennom sin innvandringspolitikk, og la til en kritikk av sikkerhetskonferansens ledelse, for ikke å ha invitert ledende AfD-politikere.
Utenriksminister Marco Rubio stod frem og erklærte at «den internasjonale etterkrigsordenen ikke bare har gått ut på dato, men nå blir brukt som et middel til å tyne og skade USA».
Kunne Vladimir Putin ha ønsket seg noe mer? Det manglet bare at Trump selv, i ulike intervjuer, kom med utsagn som at «EU ble etablert for å utnytte USA», at «Zelenskyj er en diktator med minimal støtte i egen befolkning som nekter å gjennomføre valg» (midt i en krig), at «Ukraina må bære hovedskylden for at krigen brøt ut», samt at «NATO-utvidelsene østover sannsynligvis var en viktig grunn til at krigen startet i første omgang». Som historikeren Timothy Snyder har minnet om, er det ingenting av dette som ikke tidligere er blitt sagt av Putin, Lavrov & Co.
USAs definitive anti-vestlige veivalg, mot internasjonal lov og rett og for Russland, ble demonstrert under avstemningen i FN i anledning treårsdagen for Russlands fullskala angrepskrig mot Ukraina. USA valgte å stemme sammen med Russland mot en uttalelse som plasserte ansvaret for krigen hos den aggressive angriperen, Russland.
Intet Vesten uten verdifellesskap
Moralen i denne korte refleksjonen, over noen få utvalgte eksempler på Trump-administrasjonens nylige bakholdsangrep på alt vi forstår med Vesten, er ganske enkel: Vesten er et institusjonalisert verdifelleskap som fremmer frihet, demokrati, rettssikkerhet og en åpen markedsøkonomi. Det er dette verdifelleskapet USA de facto har meldt seg ut av.
Skal vi lykkes med å slå tilbake de farlige angrepene mot det liberale demokratiets forutsetninger og eksistens, må vi starte med å ha vår egen verdibaserte grunnutrustning i orden: Vi må fremfor alt forstå at frihet og demokrati er langt mer enn ord. Det handler om verdier vi må kjempe for å beholde og videreutvikle. Hvis ikke står de i fare.
I siste instans er også gjensidig forpliktende samarbeidsorganisasjoner som NATO og EU tømt for meningsinnhold, uten bred oppslutning om de liberale verdiene og institusjonene som gjør friheten mulig og reell for alle. Den friheten ønsker Ukrainas befolkning å dele med oss. Og det kan vi bidra til i langt større grad enn hittil, både materielt og immaterielt, ved å engasjere oss sterkere for Ukrainas sak, for NATO og for norsk medlemskap i EU.
På den måten kan vi også bevise at det verste slett ikke trenger å skje, samt gi moralsk støtte til et mer pålitelig USA – etter Trump.
Teksten er publisert i Liberaleren 9.3.2025.





